Et kall
Med ett høres en mektig røst fra himmelen over dem. Det høres ut som et kraftig torden, et drønn som er så sterkt at jorden ryster og skjelver og luften vibrerer.
–Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste! Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne! Den som har øre, han høre, og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livets vann uforskyldt!
Menneskene på elvebredden merker også jordskjelvet, og hører det mektige drønnet fra himmelen. "Det er torden," sier noen, og venter ruskevær. De kan ikke høre ordene, men bare noe uforståelig bulder og brak.
Men noen av menneskene på elvebredden hører røsten som taler og ordene som blir sagt. De hører kallet fra ham som har skapt dem, og de står en stund stille og undrende, som i ærefrykt.
Langsomt og noe usikkert begynner de å gå fra de andre i de forskjellige sosiale grupperingene blant menneskene på elvebredden.
De går mot det stedet der hvor Evangelist står sammen med de menneskene som er kommet fra flåtene på elven, og slutter seg sammen med dem. Evangelist hilser dem, og de sier:
–Vi hørte kallet fra Herren, og vi har forlatt alt for å følge ham.