DE EVIGE HØYDER over landskapet har en vakker, blå farge. Solen står høyt på himmelen over de vakre, ville og mektige fjellene som reiser seg opp mot horisonten i det fjerne.
Ved foten av fjellene begynner skogene å bre seg utover. Mektige, store skoger med elver og smaragdgrønne vann. Der er brede, vide, blå innsjøer, og små, idylliske mørke skogstjern, rammet inn av høye, grønne bartrær.
Luften er varm og ren, og det er glitter på de store vannene. Langs bredden av innsjøene er åpne marker hvor mennesker dyrker jorden og høster markens grøde. På de små tjern i skogene vaker ørret mellom snehvite nøkkeroser på et stille vann.
En hjort kommer ut av skogen og går rolig ned til et lite tjern. Den drikker av det klare vannet og bryter den blanke vannflaten som gjenspeiler den skyfrie himmelen over den. Skogbunnen er dekket av liljer og orkideer, og luften er fylt av fuglesang.
Landskapet er ubeskrivelig vakkert - en skjønnhet som tilhører en annen verden. En fred som overgår all forstand hviler over markene, og skogene, og fjellene.
- - -
En sky driver over himmelen og dekker for solen som begynner å nærme seg fjellene i vest. En mørk skygge legger seg over det vakre, rene og fredelige landskapet. Dagen er på hell og det går mot aftens tid. Det kan merkes en kjølig vind. Det blir kaldere. Snart vil solen gå ned og bli borte bak fjellene.
Fuglesangen stilner av. Det går mot mørke – og natt - - -
– Fordi du lød din hustrus røst – skal jorden være forbannet for din skyld.
En flåte med en gruppe mennesker kommer drivende med strømmen på en bred og stille elv. De fleste er unge mennesker, men der er også noen voksne og eldre blant de som oppholder seg på flåten.
De unge guttene og jentene har det gøy. De spiller på forskjellige slags musikkinstrumenter og synger. Noen drikker alkohol og er mer eller mindre beruset. Her og der kan en se nakne par som har samleie. De skifter ofte partnere.
Noen barn løper omkring og leter etter pappa'n sin. Fedre prøver å få kontakt med barna sine, men mødrene hindrer fedre og barn i å ha kontakt.
En kvinne ligger syk og blødende fra et stort, åpent sår i brystet. Men det er ingen som ser såret i brystet. En annen, det er eldre mann, ligger også syk, men det er ingen som bryr seg om å finne ut hva som feiler mannen, og det er ingen som vil hjelpe ham. Han er for gammel til at noen vil bry seg om ham.
De to syke blir kastet av flåten og driver videre ensom med strømmen, syk, forlatt, og døende.
Menneskene på flåten nyter livet, og stemningen er på topp. På flåten er det kun plass til friske og kloke mennesker - intelligente og kreative mennesker som vil realisere seg selv og bli selvstendig som individ.
I flåtens kjølvann flyter flere mennesker som er blitt kastet av flåten. Det er syke og svake mennesker, halte og vanføre, ensomme og fattige, unge og gamle.
De fleste er døde - andre er døende. Noen av de døde har et rep om halsen, andre døde har pulsåren ved håndleddet skåret over. De døende flyter med den stille strømmen hver for seg - ikke gruppevis. Det høres svake rop om hjelp, som avtar til en stille, nesten ikke hørbar hvisking, før det stilner helt og livet slokner.
Ser en godt etter så kan en se noen svært små mennesker flyte omkring i kjølvannet av flåten. De er så små at det er vanskelig å få øye på dem, og det er så mange av dem at det er vanskelig å telle dem. Og de er alle døde.
De er blitt lemlestet før de døde. Det er barn som er blitt lemlestet og drept før de fikk lov til å bli født. Mødrene bestemte selv at barna deres skulle dømmes til døden og drepes før de ble født. Det var for at kvinnene ville bestemme over sin egen kropp. Barna ble drept selv om fedrene ville ha dem. Mødrene ville heller drepe barna som de ikke ville ha, fremfor å bære barnet frem til fødselen og gi det til barnets far som ville ha barnet.
De fleste av barna hadde vært helt friske, men de ble drept fordi ingen av de friske og kloke menneskene på flåten ville ha dem. Bare noen få av de små barna ble drept fordi de var syke eller svake, og de ble drept fordi det bare er plass til friske og kloke og intelligente mennesker på flåten. Men ingen av de lemlestede og døde barna hadde gjort noe galt, eller gjort mødrene noe vondt. De hadde ikke gjort andre mennesker noe vondt heller. Og alle barna, også de som ikke hadde vært helt velskapt, ønsket å få leve og bli født, og få oppleve kjærlighet og trygghet fra en mamma og pappa som var glad i dem.
Lenger oppe i elven kan en se flere flåter med grupper av mennesker som synger og spiller og ler bekymringsløst, med døde og døende mennesker i kjølvannet. Livet er deilig!
En fremmed mann kommer ned til elvebredden. Han kan se alt som foregår på flåtene, og han kan se hva som ligger og flyter i det grumsete kjølvannet.
Den fremmede mannen begynner å rope til menneskene på den nærmeste flåten. Han roper ut en advarsel til dem og oppfordrer inntrengende til å avbryte den livsfarlige seilasen og komme seg i sikkerhet på land.
–Det er en mektig foss lenger fremme! roper han ut så høyt han kan, –dersom dere fortsetter vil dere bli drept i fossen!
Og han gjentar advarselen med høye rop flere ganger, inntil menneskene på flåten blir oppmerksomme på ham.
Noen få ungdommer og et par voksne blir urolige. De slutter å synge og setter fra seg glassene med alkohol et øyeblikk, og lytter interessert til den fremmede mannen på elvebredden som roper til dem.
Andre ungdommer og voksne spiller og synger enda høyere og mer støyende for å overdøve den fremmede mannens rop om faren ved fossen. Noen sitter og teller penger. De hverken ser eller hører annet enn pengene og knitringen fra papirsedlene. Andre hører ikke fordi de er opptatt med å kaste lemlestede, døde små barn overbord. De som kaster barna ut i det grå vannet i elven er kledd i hvite frakker som er flekket av blod, og de har blod på hendene. De har øynene lukket og de har bomull stappet i ørene. Mødrene holder hendene for ørene for å slippe å høre de døende barnas tause skrik.
Flere syke og ensomme mennesker blir kastet av flåten og drukner i elven, og flyter døde etter i kjølvannet.
De friske og sterke og intelligente menneskene på flåten vil ikke høre på den fremmede mannens rop. Hans ord om fossen og døden ødelegger den gode stemningen og hyggelige atmosfæren på flåten.
Den fremmede mannen på elvebredden fortsetter å rope, og menneskene på flåten, særlig de kunnskapsrike og forstandige med høy utdannelse, blir til slutt irritert over mannen. Noen av dem sier at den fremmede mannen er mentalt forstyrret.
–Hvorfor skal du ødelegge feststemningen for ungdommen! roper de tilbake, –tåler du ikke at andre har det gøy og nyter livet? La dem være fri for bekymringer! Kutt ut det tullpratet ditt om foss og død, din skrulling!
Den fremmede mannen på elvebredden har et kart over terrenget og landskapet. Og kartet som den fremmede har, viser at noen hundre meter lenger fremme i elven er det en stor foss som renner ned i en mørk og uhyggelig, bunnløs avgrunn.
Etter hvert som en nærmer seg fossen, blir strømmen sterkere, og det blir vanskeligere å manøvrere flåten til land, eller hoppe av flåten og svømme inn til land - i sikkerhet. Etter at en har passert et visst punkt vil strømmen være så sterk at flåten med alle ombord blir trukket mot fossen og den sikre død i den bunnløse avgrunnen.
Menneskene på flåten har ikke noe kart, og kjenner ikke til strømforholdene i elven og fossen. De tror elven flyter like stille samme hvor langt de lar seg drive med strømmen.
Den fremmede mannen holder opp kartet, peker på det og roper til dem.
–Se her! Kartet viser at det er en foss og dere driver mot den! Dersom dere ikke avslutter den livsfarlige seilasen og kommer dere på land og i sikkerhet på fast grunn, så går dere den sikre død i møte! Vend om før det er for sent!
–Nei, hør nå her! sier en av de voksne og klokeste menneskene på flåten, –hvordan kan du vite om det kartet du har er riktig? Elven ser jo likedan ut hele veien, så langt jeg kan se, og jeg tror ikke det er noen foss!
Han hadde vært med flåten ganske lenge, og han hadde sett og opplevd mye fordi han var så gammel, og hadde livserfaring. Derfor mente han å kjenne terrenget og vite hvordan elven ser ut.
Den fremmede mannen svarer,
–Kartet er tegnet av han som har skapt landskapet! Han er allvitende og allmektig, og han kan ikke lyve!
Og mannen roper ut igjen til menneskene på flåten,
–Dere ungdommer - hør på min advarsel! Snu før det blir for sent! Strømmen blir sterkere etter hvert som dere driver med flåten mot fossen. Lenger fremme er strømmen så sterk at dere vil bli trukket mot fossen og avgrunnen og døden!
Nå begynner noen av menneskene på flåten å bli urolige. De blir sint på den fremmede mannen og roper skjellsord mot ham.
"Fanatiker!" roper de, og "Svovelpredikant!" Noen mener at den fremmede mannen er sinnssyk og burde vært drept, eller tvangsinnlagt på sinnssykehus og straffet. Det er de som vet hva som er normalt som mener å vite at mannen er sprø. For de har laget seg en normgivende målestokk og kan skille mellom rett og galt, sannhet og løgn.
Noen intellektuelle, slike som er klokere enn andre, begynner å samtale seg imellom om det fremmede mannen sier.
–Det er ingen som har skapt landskapet, det har vært her alltid, sier en.
–Landskapet er blitt til av seg selv, sier en annen.
–Terrenget forandrer seg stadig, ingen kan vite hvordan det ser ut, sier en tredje.
–Det er blitt til fordi det var noe som eksploderte, sier en fjerde.
–Det har jeg også lært, sier en femte, –og det er ingen som vet hvor det stoffet som eksploderte kom fra, eller hvem som laget stoffet.
–Jeg har sett et slikt kart som mannen på elvebredden har, men jeg tror ikke det stemmer med terrenget, sier en sjette, –og jeg vet om flere kloke og lærde menn og kvinner som har studert kartet, og de mener også at det ikke stemmer med terrenget.
Den fremmede mannen roper,
–Han som har skapt landskapet har gitt meg kartet. Han er selve kilden hvor all sannhet og alt som er rett og riktig, og all sann og ekte kjærlighet kommer fra og har sitt utspring! Han kan ikke lyve og kan ikke tegne et kart som ikke stemmer, eller som er galt!
Noen få ungdommer på flåten løfter opp blikket og ser seg omkring. De blir oppmerksomme på det som foregår på flåten og på hva de selv er med på, og de ser det som ligger i kjølvannet.
De hopper av flåten, svømmer inn til elvebredden og kommer seg på land. De tar ingen ting med seg. De kommer som de er.
Da står det frem en mann blant menneskene på flåten. Han bærer på en stor bunke med bøker. Noen av bøkene han bærer på heter "Positiv tenking", "Selvrealisering og selvbevissthet", "Hvordan oppnå større selvtillit og selvbilde", "Tro på deg selv", "Selvets positive kraft", "Opphøyde mestere", "Vær deg selv nok" og "Elsk deg selv".
Mannen med bøkene ser svært klok og intelligent ut i ansiktet. Mange velger å følge ham.
Den kloke og intelligente mannen med bøkene begynner å tale til menneskene på flåten. Alle ser på ham og lytter. De vet at fra hans hode kommer det visdom og fra hans munn vil det komme kloke ord.
–Jeg har studert den menneskelige natur og menneskets sjelsliv. Jeg vet hvordan ungdommer reagerer på slike advarsler som den fremmede mannen på elvebredden roper ut.
Slik begynner mannen med bøkene å tale. Og han fortsetter:
–Slike advarsler gir menneskene skyldfølelse. Det gjør at de blir nervøse og urolige for fremtiden. Det er psykologisk uheldig fordi det virker nedbrytende på ungdommens selvtillit og selvbilde og selvfølelse. Det hindrer dem i å realisere seg selv og utvikle selvet, og bli selvstendige som individ.
–Når det gjelder kartet som den fremmede mannen har, så kan jeg si at det kartet er riktig for dem som tror at kartet er riktig. Men for de som ikke tror at kartet er riktig, så er kartet helt ubrukelig som orienteringsmiddel i terrenget. Det er nemlig umulig å tegne et kart som stemmer overens med terrenget, fordi terrenget oppfattes forskjellig av hvert enkelt individ.
–Det finnes mange forskjellige kart over terrenget, meget gode kart, som er tegnet av intelligente menn og kvinner som har tenkt kloke tanker, og de kartene er også av nyere dato enn det gamle kartet som den fremmede mannen på elvebredden har.
–Det er ingen som med sikkerhet kan vite hvordan terrenget ser ut, eller om det ser ut i det hele tatt. Det finnes derfor ikke noe kart som kan sies å være riktig, og heller ikke noe kart som kan sies å være galt eller feil. Enhver kan tegne sitt eget kart slik hun selv oppfatter terrenget og omgivelsene. Eller hun kan velge å bruke et av de gode kartene som kloke og vise mennesker har laget. Det finnes kart som passer til enhver persons lyster, vilje, behov og personlige ambisjoner og begjær.
–Det gjelder å se positivt på alt. Dersom en oppfatter det slik at det ikke er noen foss lenger fremme i elven, eller velger å tro at det ikke er noen foss, da er det ingen foss. Dersom en velger å tro at det er en foss, da er det en foss, men bare for den som tror at det er en foss. Det avgjørende er hva hun kan visualisere i tankene. Det er visjoner og drømmer, personlige lyster og begjær, og selvbilde som skaper den enkeltes virkelighetsoppfatning. Det gjelder derfor å skape virkelighet ut fra sin egen oppfatning av terrenget, og sette alt inn på å gjennomføre sine planer og personlige ambisjoner, uten hensyn til andre, og uten å tenke på hvordan elven ser ut lenger fremme.
Den kloke og intelligente mannen med bøkene avslutter talen til menneskene på flåten.
Alle menneskene på flåten som har lyttet til mannen med bøkene, også de som ikke forstod hva mannen sa, klapper i hendene over den kloke talen. Det er fordi menneskene på flåten beundrer kloke og intelligente mennesker som vet alt.
Nå er det ingen på flåten som er urolige for fremtiden på grunn av den fremmede mannens advarsler om foss og død. For nå vet de at selv om det skulle være en foss lenger fremme, så forsvinner den hvis man bare velger å tro at den ikke er der, eller bruker et kart hvor der står at det ikke er noen foss og død.
Så driver flåten med menneskene videre med strømmen, mot fossen - og døden.
- - -
Den fremmede mannen på elvebredden roper ut sin advarsel til menneskene på flåten som kommer etter den første.
Den samme uro oppstår - slik som det gjorde på den første flåten.
Noen lytter. Noen begynner å diskutere. Noen svarer mannen på elvebredden. Noen skjeller ham ut. Skjellsord. Banning. Sinne. Forakt. Hat.