Møte med Mesteren

Bartimeus

Ensom, utestengt,
fordømt av mennesker og Gud.
Slik sitter Bartimeus,
venneløs, forlatt av alle.
Ingen venn i nøden har han,
- ingen hjelp med tiggerskålen
eller med det dype mørke
som er i ham og omkring ham.

Da det siste lys i øyet
sloknet, etter verk og pine,
trakk de seg tilbake alle,
en for en som kaltes venner.
Så hans ene utvei var å ta til tiggerskålen
for å be om brød for dagen.

Skålen står der,
tiggerskålen,
tegnet på at alt er håpløst.
Minner ham og de som ser den,
om at her ved veien
sitter en som Gud vil straffe.
Derfor merker han forakten
fra de rene
kalde hjerter
når en mynt i skålen kastes.

Men hos andre merkes medynk
med en sjel som Gud forkastet.

Hva er verst?
Han vet det ikke.
Bare dette ene spørsmål
i forakt og medynk lyder:
Hvorfor?
Hvorfor skulle dette
som la mørk min hele verden
møte meg
og ikke andre?
Hva er synden som jeg gjorde,
synden,
som så meget mer enn andres
måtte straffes?

Og når dette dødens spørsmål
i hans hjerte
griper makten,
da blir øyets natt
som solskinn
mot det bitre
dødens mørke:
Alt er tapt,
din Gud forlot deg.
Du kan ikke mer håpe
at din synd mot Ham
kan sones!
Alt er tapt,
din sjel fordømt!


Mange går forbi på veien,
mange stemmer når hans øre.
Mange ord blir sagt til andre,
ord som også når til ham.
Noen av dem blir til skatter
som han gjemmer i sitt hjerte.
Det går ord
om en de kaller Jesus
- en som makter gjøre under
- en som vekker opp de døde
- som de urene kan rense
- som kan gi de blinde synet
- en som tar seg av de falne.
Rundt omkring i landet går han
med en toller i sitt følge.
Og en skjøge som de ville
steine i rettferdig harme
gav han liv
og mot å leve!

Bartimeus samler skatter
om hva denne Mester sier,
hva han gjør
og hvor han vandrer.
Og i hjertets dype mørke
håpets lys tar til å skinne,
svakt og blafrende.
Men stadig
kommer nye ord
og legger
seg som næring under håpet.
Bare Jesus ville komme,
- kanskje mørket ville vike!

Så han hører mange komme
noen roper,
noen løper,
alle
i den samme retning.
Mange ord han synes høre
om en Rabbi
som skal komme
denne veien.
Mengden øker
- hvilken Rabbi
kan vel samle
slike skarer
i sitt følge?
Bare en
- og ingen annen
- bare Jesus
- han som
- kanskje
- kanskje kunne …

Bartimeus står og lytter
- speider
med de blinde øyne
etter Ham
som øyets natt
og sjelens mørke
kanskje kjenner
og forstår.

Snart han hører i det fjerne
lyd av mange glade stemmer.
Og om litt han hører ropet:
«Rabbi Jesus, vær velkommen!»
Og da roper Bartimeus,
roper i sin nød og smerte:

«Herre Jesus,
å, forbarm deg!»

«Blinde tigger,
vil du tie!
Hva har han med deg å gjøre?»
Men han roper bare mer
helt til alt med ett blir stille.

«Før ham hit!»

Så med ett er alle venner.
Alle
vil de hjelpe,
lede.

«Vær frimodig!
Han deg kaller!»

«Hva vil du
at jeg skal gjøre?»

Midt i larmen av de mange
hører Bartimeus
bare denne stemmen,
full av varme,
full av medynk
- dette er en annen medynk,
en som varmer helt til sjelen.

«Hva vil du …?»

Han fatter bare langsomt
ordet.
Ja,
hva vil han?

- bøye seg for denne Rabbi
- lytte til hvert ord han sier
- følge Ham
på alle veier …

Følge Ham – hvor stor en tanke
- tjene Ham
med hele livet …
Kanskje lyset
ville skinne
- kanskje mørket i hans hjerte
ville vike ….

«Herre,
at jeg må få synet!»

Som et lyn når lyset øyet
- lys fra markene og himlen,
- lys fra mengden som står rundt ham.
Midt i lyset ser han Jesus.
Jesu blikk er fullt av medynk,
fullt av medynk som er varme,
- som er kjærlighet og godhet,
- som er nåde og oppreisning.
Jesu blikk er fullt av glede.
Og i Bartimei hjerte
tennes gleden som en flamme.
Det er ikke bare gleden
over lyset han kan sanse,
over fargene som synger
som musikken for hans øyne.
Det er gleden over dette
at hans sjel er løst fra lenken,
at hans Mester ikke bare
maktet øyets lys å tenne.

Tiggerskålen står igjenglemt,
full av sår
fra skam og mynter.
Bartimeus er i følge
med sin Mester,
Gud og Herre!