Møte med Mesteren

En kvinne

Synderinne!
Usle skjøge!
Harde ord blir slynget
mot en kvinne
som de fører frem for dommen.
Lovens ord er klare, her det finnes ingen nåde.
Gjerningen er åpenbar
og klar for alle.
Skamløst har hun skjendet
noe som i Israel er hellig.
Lenge har hun hånet Herrens bud
og brutt Hans lover.
Nå er syndens beger breddfullt.
Nå må lovens bud få tale
ut sitt strenge, harde budskap!

Men det går en ”Mester” blant dem,
en som åpner himmelriket
for de falne
og vil stenge alle andre ute.
Nå kan kanskje også han bli prøvet,
om hans ord er til å tro på.
Vil han følge loven,
da må kjærligheten vike.
Men hvis han vil gi den falne nåde,
da forakter han den lov
som Moses gav!

Ingen ser
en sjel som er i vånde,
som lengter og tigger om lys
midt i det dypeste, tetteste mørke,
et mørke som skjules
av latter og vellyst.

En gang også hennes drømmer
løftet vinger mot det høye.
En gang hennes glade latter
klang blant andre barnestemmer.
Og blant far og mor og søsken
fikk hun kjenne hjemmets trygghet.
Her, fra hjemmets lune glede
hennes drøm og hennes lengsel
steg som duer mot det høye.
Hemmelige, vare drømmer
om et hjem hun skulle bygge,
drøm om en hun skulle elske.

Herren signer slike drømmer,
for de er hans egen tanke
lagt i menns og kvinners hjerter.
Men de er så dyr en gave,
lett å knuse, lett å sulke til
i tankeløse stunder.

Nå er alt det gamle borte.
Alle drømmer ligger knust
for hennes føtter.
Kjærlighetens rene gave
solgte hun til den som bød seg.
Kjøpt, betalt,
forrådt for penger
drømmens blyge, vare ømhet,
hennes ungdoms skjære renhet
knust og tråkket ned i støvet.
De som kjøpte, snek seg unna,
gjemt av mørket.
Nå de sammen med de andre
dømmer henne som de skjendet.

Foraktet er hun,
alle håner.
Alene
uten forsvar.
Alene med sin synd.

Nå er alt forbi.
Barmhjertighet kan ikke ventes
av de menn som fører henne
fram mot dommens nød og smerte.
Snart den første stein skal kastes,
smerten skjære gjennom kroppen.
Siden kommer mange andre,
helt til livets siste flamme
slukner i det dype mørke.
Og først da hun møter dommen
innfor Ham som hun har hånet
med sitt liv og sine tanker.
Der den strenge, harde Gud
skal møte henne
som så grovt har syndet
mot Hans bud og ord og vilje.

Da alt er tapt.
Da ingen redning mere finnes,
og intet håp, og aldri mere lys!
Ingen nåde kan hun vente,
ingen nåde kan hun be om.
Hennes dom er rett og riktig.
Men hvorfor bare hun?
Men om hun trasser eller gråter,
i evig mørke
må hun bære all sin brøde.

Da ser hun Ham
som noen sier er Messias
mens andre påstår
at han fører folket vill.
Han står der taus
og hører hva de klager.
Så bøyer han seg ned
og skriver - uten at et ord blir sagt.

Men hennes trass i ord og tanker
viker for en ydmyk stillhet.
I Hans renhet ser hun dommen
over alt hun svek og syndet.
Rettferdig er den dom hun møter.
Hun har syndet mot Den Rene.

Og hun vet med troens klarhet:
denne mannen er Messias.
………………
«Mester, hva sier du?
Moses gir budet:
Slike skal steines,
utryddes av folket!»

Jesus ser seg om i mengden,
full av sorg for deres hjerters kalde renhet.

«Den blant dere som er ren,
han kan kaste den første steinen!»

Beskjemmet
ser de på hverandre.
Hvem kan vel si
at han er ren?

En forsvinner
ut av flokken …
de andre følger.

Tilbake står den ene
som kan dømme.
Tilbake står den ene
som er ren.

«Var det ingen
som fordømte?»

«Nei, Rabbi,
det var ingen.»

«Heller ikke jeg fordømmer
Gå bort i fred og lev ditt liv.

Men lev det ikke mer i synd!»

Hun skal leve!
Angsten viker.
For når Jesus ikke dømmer,
hvem kan da fordømme?
Da er synden gjemt og tilgitt.

Jesu ord har åpnet veien
ut av mørket,
inn i lyset.

Og det liv hun fikk i gave,
vil hun leve
for sin Herre!