Møte med Mesteren

Peter

Utenfor!
Så mørk var ingen natt,
så truende var aldri lyn og torden,
storm og uværsgny
som dommen i hans hjerte:

Du svek!

«De andre kan nok svikte.
Aldri jeg.
Jeg følger deg i døden!»

Så sterk var troen på hans egen styrke.

Og så siden,
der i kalde natten
mens hans Herre er i forhør

- bålet varmer
og han blander seg forsiktig
med de andre.
Da han hører:
«Du var med ham!
Du er også en av disse!»

I Getsemane
de andre sviktet.
Alle flyktet,
mens han selv
trakk sverdet for sin Herre.

Men ved bålet Peter svek ham,
bannet på at Mesteren var ukjent.
Kan han noensinne glemme
denne stunden da han skjulte seg
i løgnens mørke kappe?

Hanen galer.
Jesus føres gjennom gården.

Jesu øyne søker Peter
fylt av kjærlighet og omsorg.
Men for Peter
Jesu kjærlighet blir dommen over sviket.
Peter tumler ut i mørket

- bort fra bålet
- bort fra varmen
- bort fra Jesu milde øyne
          - inn i sorgen over sviket,
          den som ingen bitter tåre
          kan ham lette.

Utenfor!
De andre nå er samlet.
Skjelvende og redde er de,

- men de bærer sorgen sammen.

Han som svek,

står utenfor i mørket.

Han kan ikke lenger
regne seg som en av Jesu venner.

---

Påskemorgen!
Lys i mørket!
Liv i døden!
Budet kommer:
Jesus lever!
Kvinnene forteller
om et englesyn, en hilsen!
Kan de tro det?
Langfredagens mørke
ennå hviler
som en skygge over sinnet.

Men Maria, hun har sett ham!

Maria, fortell, fortell!
Hva sa han?

Og Maria kan fortelle

- dette store at Han lever
- at hun så Ham der i hagen,
- at hun sammen med de andre
fikk en hilsen til dem alle!

Alle lytter,
venter spent på Jesu hilsen.
Også Peter er i flokken
selv om sorgen over sviket
ennå stenger lys og glede
ute fra hans hjerte.
Hva enn hilsenen kan være,
er den ikke ment for ham.

Og da englebudet lyder,
er det mer enn han kan fatte:

«Gå og si til hans disipler
- og til Peter -
at i Galilea skal de se Ham!»

Så har Jesus regnet Peter
med blant sine

trass i sviket,
trass i fallet.

-
«Vi skal se ham!»
«Vi skal se ham!»
Hvilken jubel for dem alle!

Men for Peter splittes mørket.
Langsomt tar han til å øyne
hva som skjedde denne dagen
da hans Mester gikk i døden.
Da ble også sviket sonet!
Jesu kjærlighet er uten grense,
og Hans naglemerkte hender
rekkes også Peter
til oppreisning!

---

År er gått.
Den gamle Peter
gir sine minner til Markus.
Og mens tårer rinner,
gjentar han sin Herres hilsen:
«Gå og si til hans disipler

- og til Peter -!»