Det var midt i julenatt. Professor Dyben-Tank virket trett og bustete, men fornøyd i det overfylte laboratoriet, der han tok seg en kort pause over nok en kopp etsende kaffe. LIVSKODEN
Den dristige satsningen de siste tre semestrene lot til å bli vellykket - nå var han da kommet gjennom de obligatoriske fasene med trivialtrøbbel, det lå an til å komme i sann dialog med virkelighetens hemmelighetsfulle grunnmur-etasje. Atskillig av professorens sparepenger var gått med til instrumenter og datautstyr, siden universitetet ikke lenger var så særlig flott av seg med bevilgningene. Vel, spenningen over å være på sporet av tilværelsens gåtefulle mystikk gjorde det hele innsatsen verd.
Tankegangen var omtrent den samme som var utbredt i grunnforskningsmiljøer ellers i verden - å finne det minste noe som er til - det virkelig elementære, udelelige - og uttømmende å finne lovene som dette ur-opprinnelige er nødt til å følge. Etter sunn materialistisk tankegang skulle en igjen møysommelig kunne utlede lovene for alt sammensatt og høyere strukturert. Utlede alt som er sant om selve hele virkeligheten, og sjekke at det stemmer med fasiten.
Tenk, tenkte prof. Dyben-Tank, om man ikke skulle kunne bestemme lovene for tankelivet og psykologien, ut fra fullt kjennskap til det ur-opprinnelige - neutrinoer og kvarker, eller hva byggestenene var. Kanskje utlede menneskenes grublen og higen, finne opprinnelsen til lengsel og dikt, myte, religion og gud, alt ut fra grunnleggende byggestener - eller er det å gå altfor vidt?
Bestemme sirlige formler for et nys, en forelskelse, for angst og tvil ut ifra pedagogiske plastmodeller av elementærkvarker, mesonspinn og bølgefunksjoner? Tja, hvor langt kan man gå? Er det visdom eller galskap? Dyben-Tank kaldsvettet et øyeblikk idet han livaktig forestilte seg sine forskningsresultater holde dom over ham og erklære seg selv ugyldige med hjemmel i det Evige Fundamentalkvark.
Sto hans egne dypeste beveggrunner skrevet i mikrokosmisk stjernetåke?
Han mintes den snodige artikkelen nylig i 'Forskning og grublen', de hadde vel alle tatt den som en alvorlig feilparkert aprilspøk. Dr. philos Helge Kirkebane hadde kjørt en interessant serie med annihilerende kollison-vekselvirkninger i det nye høyresolusjons boblekammeret. Så var stereo-okularet kommet til å skubbe bort i utkanten av området hvor de mest interessante begivenhetene lå. Og så hadde det stått der, plutselig, i nydelig stereoskopisk bobleskjønnskrift. "God was here". Men det var visst blitt borte i tåken innen doktoren fikk summet seg til å fotografere det. Skjønt Helge Kirkebane var nå slett ikke den en skulle vente seg umodne ablegøyer av. Var det sant at den anerkjent pålitelige fagmannen hadde publisert sin uformelle artikkel 'for ordens og samvittighets skyld'?
Dyben-Tank hadde for sin del lagt elementærpartikkel-utgravningene på hyllen for en periode, og konsentrert seg om teoretisk informatikk, anvendt på DNA-molekylet. Det var etter hvert begynt å bli ganske godt forstått i Tanks kretser hvordan arvelighets-kodene for fregner, romersk nese, hvalrossbart og gjerrighet, luftsyke, lyrisk temperament og forskertrang samt sukkersyke og dømmesyke var kodet inn langs den velkjente DNA-dobbeltspiralen.
Tank hadde store forventninger til sitt nye computer-program. som tok utgangspunkt i tidligere innvunne erfaringer om DNA-koden. Det var en slags syntese over de tre mest lovende hypotesene, og brukte en adaptiv algoritme. Skulle det lykkes å bestemme en bilineær transformasjon som kunne gi enda mer detaljrik og konfident dekoding av det berømmelige slangemolekylet?
Dyben-Tank rettet seg - det var tid for å skride til verket. Han dyttet en mattsort konvolutt i en spalte i CPU-panelet, og nøt den trivelige summingen fra drivverket idet disketten ble lest. Så var det bare å vente en stund, mens regnekverna inverterte sine matriser med en arbeidsgamps pålitelighet; dog fortere. Jeg kan jo ikke hjelpe deg med det, akkurat, mumlet Tank. Hvem ville vel forresten sette en arbeids-gamp til å invertere matriser. Mangler nok ennå noen trinn på gamle Eohippus' utviklingstre for den slags, ja. He, hum.
Omsider lyste dataskjermen opp med en masse kodeaktig tekst. Tank bladde gjennom skjermsidene med piltastene til høyre på tastbordet. Lovende, det her. Kodene for kort skalle, bredt hofteparti og dyptliggende øyne var på plass aldeles der hvor Tank hadde ventet å finne dem. De var vel bare enda mer realistiske og spesifikke enn Tank var vant med å se dem. - Begynner å bli bra fortrolig med vår mikrobiokjemiske anatomi etter hvert, he hum. Noen flere kommandoer på tastbordet. Nå var Tank inne i et mer omstridt adresseområde i koden. Enkelte mente at her fantes gener for aggressivitet og herskertrang eller tilbøyelighet til underkastelse. Fagstolthet skulle visst også ligge omtrent her. Skjønt det var sterkt omstridt fagfolk imellom.
Men nå ville Tank jamen gå ned og kikke på noen av de virkelig dunkle og omstridte passasjene. Tenk om den nye tolker-algoritmen kunne kaste nytt lys over hva som virkelig hadde vært skjult i disse mørklagte genetiske katakombene!
Med en utfordrers glød i blikket tastet prof. Dyben-Tank inn en hex-adressekode som han hadde pleid å tenke på som 'det kraftigste ordet i svarteboken min'.
Lampepanelet på CPU-skapet blinket bekymret, slo det professoren. Dataskjermen ble helt mørk et øyeblikk. Så stod det der. Hva behager? Professoren reiste seg for å sjekke referansespenningen på analog-inngangskortene. Alt var i orden.
Videomodulatoren hadde korrekt AGC-nivå. Longitudinal-sjekksummen over DNA-sekvensen stemte helt.
På den spøkelsesgrønne dataskjermen stod det:
Copyright (©) from Dawn of Times by God Almighty in the Deep Heavens (sign.) All rights reserved. -
Unauthorised copying or alterations are explicitly prohibited all over the world.