"Må fange dem alle" ..?

POKEMON, magikort og rollespill --
lærer opp barn i okkult tenkemåte?

etter  Berit Kjos  <www.crossroad.to>
Disse ettertankene henvender seg til kristne foreldre som vil følge Jesus og tro Hans ord -- altså ikke ment som noe krav om alminnelige sensurinngrep mot lekebransjen.
"Du har kraften i dine hender - så bruk den!"  -
forkynner lekeindustrien til barna. Det siktes til fantasidyra på de nye spillkortene.

Om gammeldagse spillkort pleide man ikke like frimodig antyde at SparDame eller HjerterKnekt kunne bli din følgesvenn og ditt hemmelige våpen i hverdagen?
. . . .

. . . Barna lærte å påkalle maktene i spillkortene ved å holde opp pinner og messe: "Ånder innta meg!"

De myldrer plutselig over hele kloden, disse rare fantasidyra som kaller seg Pokemon og er importert fra Japan. Det skal være forkortelse for "Pocket Monster". Det ser ut til å være ment som mer enn et kortspill.
Barn flest er blitt kjent med lommeudyra, og de har vakt endel bestyrtede reaksjoner iblant.

"Barna mine fikk et sett Pokemon-kort av noen", sa en mor. "De er kommet så på moten, selv blant barna i kirken. Jeg ble urolig ved det, men oppdaget ikke hva problemet var. Senere fikk vi vite at det er en slags begynner-utgave av okkulte "Magi"-kort, innsiktet mot barn fra småskolen av."

"Vi tillater ikke lenger slike kort på skolen" sa en lærer. Barna ble oppholdt med kortbytting og kom for sent til timene. Det hendte at de større barna kunne true de små til å gi fra seg sterkere kort i bytte mot dårligere...

Det stemmer at veien er kort fra Pokemon til mer iøyenfallende magiske / okkulte effekter og tilbud -- som 'Magic'-kortene fra samme spillforlag.
Dette kommer frem på de mer populære webstedene viet Pokemon:  Her fører lenkene videre til et utvalg okkulte spill og rollespill. Webstedet til Wizards of the Coast (som utgir Pokemon og Magi-kort) byr på omtaler som følgende:

Et globalt spillfenomen: Magic - the Gathering er for 1990-årene det samme som "Dungeons and Dragons" var i 80-årene, og tjener dertil som samlegjenstander, som en tilleggsdimensjon. Her finner du offisielle kataloger over de nyeste fantasispill for tenåringer og unge voksne, med fargebilder av hvert eneste magikort som har vært utgitt.

POKEMONS BUDSKAP: Tenk over hva slags hint som ligger under denne velkomsthilsenen fra et av de nevnte webstedene:

"Velkommen til Pokemons verden, et helt spesielt sted hvor folk som du ligger i trening for å bli Pokemon-mester nummer En i verden! "

" Men hva er en Pokemon, spør du kanskje. 'Pokemon er noen utrolige vesener som deler denne verden med menneskene', forklarer "professor Eik", den ledende autoritet på disse monstrene. 'For tiden kjenner vi til 150 dokumenterte arter av Pokemon .... hver Pokemon har sine egne spesielle ferdigheter i kamp. Noen vokser eller utvikler seg til vesener med enda mektigere krefter.... Ha alltid din Pokemon med deg, og du er beredt på hva det skal være! Du har kraften i dine hender, så bruk den!

Hva nå hvis barna prøver å etterleve denne veiledningen, og bærer sine yndlingsmonstre som magiske fetisjer eller kraftgjenstander - forsøker å sette sin lit til disse udyra, at de skal skjenke magisk styrke og kraft i prøvelsens stund? Slike forestillinger er hovedtema i TV-filmene, der de små kortmaskotene ordner opp med sine gudekrefter når situasjonen er blitt tilstrekkelig truende.

Mange barn er begynt å leve seg inn i dette, etter mønster fra TV. I en episode har guttehelten Ash nettopp fanget inn sin femte lille Pokemon. Men det var ikke godt nok, mente guttens åndelige veileder: Han måtte ha mange flere for å kunne hevde seg som Pokemon-mester. Jo flere han kan fange inn og trene opp, desto større kraft har han å sette inn i kommende kampoppgjør.

Så Ash må ta fatt på ny og søke etter flere av de sky men mektige små lommetrollene. I første trekk vil han ha tak i en Pokemon ved navn Kadabra, som er kjent for sine parapsykiske evner. Denne tenker han seg å erobre fra den telepatisk begavede Sabrina, som har monsteret under opptrening.
Ash prøver ikke bokstavelig å fange dyret, trass i alle hint om at å "fange dem alle" er hva det gjelder. Oppgjøret dreier seg om å vinne en 'bikkjekamp' etter alminnelige regler. Og siden han har spøkelset Haunter på sin side, skulle det ha vært en enkel sak.

Men Ash har undervurdert motstanderens kraft. Da han og Sabrina møtes til tvekampen, slynger begge sine utvalgte lommemonstre opp i luften. Men bare Kadabra forvandler seg til et supermonster i et magisk lynglimt. Haunter har gjemt seg. "Spøkelset ditt følte visst ikke det der som noen spøk", erter Sabrina.

Ash hadde tydeligvis ikke forstått de overnaturlige maktene han hadde gitt seg i kast med.
Akkurat som den Pokemon-begeistrede skoleungdommen flest ellers, som heller ikke skjelner de okkultmagiske forestillingene like innunder den moro-mønstrede fasaden.
Å 'bli mester' over de mektige skapningene, handler nok ikke bare om reglene for selve kortspillet? Her er tett nok med hentydninger til maktoppgjør på et okkult og kraftmagisk plan, noe som tydelig danner inspirasjonsbakgrunnen for kortspill, leketøy og effekter.
Om de ikke har lært å gi akt på advarslene i Guds ord, blir barna ute av stand til å forstå realitetene av påkalte åndsmakter bakenom det 'kule' leketøyet, som barn over hele kloden lar seg innfange av.

Og hvis foreldrene undervurderer de listige psykologiske strategiene som ligger bak denne markedsføringen over hele verden, kommer de lett til å trekke på skuldrene over Pokemon-manien og tro det hele bare er uskyldig moro og fantasipreget underholdning. Men i realiteten er dette en langt mer komplisert og konsekvensrik problemstilling, der barnas sinn er satt under beleiring.

NYE LIVSHOLDNINGER MARKEDSFØRES:

Pokemon er blitt en pågående salgsvirksomhet som sikter mot å tromme seg dypt inn i de unge sinn. Her lokkes med kul annonsering, snertne slagord, rapping og sang:

Jeg vil reise de vide land om,
må søke det fjerne og dype
Finne ut av hver Pokemons gåte,
Kjenne kraften hver enkelt har i seg.
Jeg må fange meg dem alle!

"Må fange meg alle!" er blitt som et mantra i markedsføringen -- men er det ikke heller de unge samlerne som lar seg fange? Ingen ende på strømmen av nye ting å begjære -- for der Pokemons verden slutter, lokker nye keiserriker av mer fascinerende, mer rått okkulte, frastøtende og voldelig betonte "produkter".
Barna slipper å være lenge uten påminnelse om disse fantasiens riker, der en ligger i trening til å bli hersker.
De får det onde til å se fint ut, mens godhet bare er kjedsommelige greier.
Påtrykket fra media og venner, der det gjelder å mestre nye spennende, mektige vesener, kan få interessen for familiekrets og daglige forpliktelser til å falme hen i sammenligning. Produsentene tør regne med sikre inntekter fra kravmentaliteten: Må ha meg flere, mere og mere.

Webstedene med Pokemon skammer seg ikke videre over å ernære de dystrere karaktertrekk.

La oss se på noen smakfulle tips fra websidene:

Du kan fange en Mew ved å jukse med en Gameshark. Åh ja, denne Gamesharken -- å jukse er dårlig gjort. Men mange av dere har spurt etter eller sendt oss denne opplysningen, så her er den, for alle dere som likevel jukser.

Månestenen kan utvikle enkelte Pokemon, som Clefairy.

Velg det angrepet du vil bruke og hold knappen nede til alt livet er rent ut av motstanderen.

Straks du har fanget Zapados, kan du bruke den til raskt å senke helsenivået til Articuno . . . .

Hva for verdier og virkelighetsoppfatning lærer barna av Pokemons verden, og av lenkene til videregående pensum? Å lære å bruke overnaturlige krefter, og forgifte eller svimeslå motstanderen?

Drypp av nye HOLDNINGER og VERDIER

Barbros sønn stilte henne det vanlige spørsmålet: Mor, kan jeg få Pokemon-kort? Nesten alle har det nå i Barne-yngres. Barbro ville jo gjerne at barna skulle ha uskyldig moro, men gav et vennlig avslag. Læreren hadde advart henne om at denne Pokemon-dilla kunne nøre opp interessen for andre slags okkulte spill og rollespill som 'Dungeons and Dragons'. Hun var ikke helt sikker på om ikke læreren bare overreagerte på litt harmløs underholdning. Så ikke disse små skapningene litt søte ut, slett ikke slike vemmelige kryp som i andre spill? Men de kristne skolene hadde likevel lagt ned forbud, på grunn av forbindelseslinjene til det okkulte.

Senere i et barneselskap, hørte Barbro to av guttene diskutere lommemonstrene sine. "Jeg bare bruker de overnaturlige evnene mine", vitnet en av dem. Fantasienes verden hadde tydelig farget over på guttungens hverdag. Så da det ble spørsmål om å få se Pokemon-tegnefilm på TV, måtte svaret bli nei igjen.
Er det lett å være småbarnsforeldre i dag, med slikt stadig påtrykk fra underholdningsbransjen?

Silje kom til samme resultat. I fjerdeklassen der sønnen hennes gikk, hadde de funnet på en 'spennende' måte å undervise i matte, med magikort (Magic: The Gathering), som alt hadde skapt litt av en kultisk oppslutning over hele verden. Silje nektet å la sønnen bli med i 'Magi-klubben'. Men en klassekamerat gav Bernt ett av magikortene, som han viste henne: Det het noe slikt som Sjeleveksling (Soul Exchange) og viste ånder som steg opp fra gravene. I likskap med alle de andre kortene i dette gyselige spillet, bød det på en sykelig ordre: "Ofre en hvit skapning."

Hva betyr å påkalle? spurte Bernt etter skoletid en dag.
-- Hvorfor spurte han om det?
Jo, på lekeplassen pleide altså barna å "påkalle kraften" i kortene de samlet på.
Da gjaldt det å holde opp pinner i luften, og messe: "Ånder, innta meg!" -
Barna kalte det å la seg overta ('being possessed').

Shamanisme og åndebesettelse pleide være noe fra fjerne misjonsmarker, som vi knapt følte oss forpliktet til å tro helt på. Men idag har vi skolemyndigheter som setter slike kunnskaper på pensumplanene for alle barna, som inntil nylig var hemmelig innvielseskunnskap for herdede hedenske heksedoktorer, fra land vi så vidt kunne stave.
Barna skal nå lære formularer som påkaller 'engleånder' og følgedemoner, gjennom multikulturell opplæring, nye barnebøker, kino og TV.
Overrasker det da at blind og hemningsløs vold bryter ut i en eksplosiv dødelighet blant "normale" tenåringer?
Shamanene var da i det minste lært opp til å omgås kraften med en viss forsiktighet.

De okkulte rollespillene gjentar de samme, faretruende instruksjonene. Og de tilbyr oss å oppleve personlig makt gjennom identifikasjon med superhelter av gudeformat. Den virkelige demoniske verden har ikke forandret seg. Men den moderne teknologi, media og det mangekulturelle åndsklimaet har gjort de okkulte erfaringer lettere tilgjengelig -- og forsynt dem med en ny reklamedrevet tilskyndelsesmakt som ikke er lett å stå imot.

Psykisk henfallenhet til ROLLESPILL

Ideene som TV-seriene sniker inn i barna, peker ut neste nivå av henfallenhet -- rollespillet som etser på grensene mellom fantasiliv og hverdag. Her fortetter leken seg til åndelighet og livsholdninger.
De utbredte rollespill sikter mot å gi utøveren en fornemmelse av makt og mestring, spesielt av åndelige krefter -- som en må fange og ta herredømme over for å kunne ha sjanser. Tenkemåten ligner livaktig på hva som ligger til grunn i magi og heksekraft. Spilleren utøver kraften gjennom gester, formularer eller symboler -- kanalene som i kjent stil skal sette kreftene i verk, i eller utenfor selve spillet. Kraftmagisk tenkemåte og handlingsmønster blir eksersert inn, skrubbet inn i tanken og livsholdningen.

Barn fra kristne hjem er helst lært opp til å si "Skje Din vilje". Men i rollespillets verden heter det: Skje Min vilje. Barnesinnet lever seg inn i å søke sin egen makt og utlevelse. Fantasien blir viktigere enn Gud, foreldrene og søndagsskolen.

Rollespill kan føre med seg at spilleren lever seg så sterkt inn i spillet at rollen oppleves og erfares sterkt emosjonelt, og endog flyter inn i hverdagen som endrede personlighetstrekk. Psykologer har funnet grunn til å advare. Om spillet vel kan gi anledning til å føle seg inn i en falsk mestring av tilværelsen, er det i realiteten de som har utformet spillet, som tar mest herredømme.

Et spill som inneholder okkultisme og vold, vil trene inn i barna at de kan bruke "sine" åndelige krefter til å drepe, ødelegge, forgifte og "utvikle" kampevner. Om igjen og om igjen trenes slike brutale begreper inn. Grensene mellom virkelighet og fantasi kan etter hvert bli visket ut, samvittigheten kan bli "avsvidd", respekten for liv og medskapninger blir til forherdelse. Opptreden som knapt er til å nevne, blir inntrent som noe normalt.

For å beherske spillet, må spilleren leve seg dypt inn i reglene. Lydigheten mot disse blir til refleks. Nye vaner og atferdsmønstre bryner seg inn i personligheten. Foreldre oppdager at den mektige psykisk kondisjonerende prosessen har kalt fram fremmede personlighetstrekk, etterlatt et barn som slutter å bry seg om familiens daglige liv.
Kompliserte spilleregler må trenes inn til nærmest refleksmessig iverksettelse, det skjer en dyp kondisjonering. Psykiske avhengigheter kan bli et resultat, det oppstår begjær etter sterkere spenning, flere og dyrere spill, der enda mer utilslørt mørke krefter opptrer.

 
 
HVA KAN FORELDRE GJØRE?

Er det lett å lære opp barna til å bli hensynsfulle og høflige, når leker, spill og underholdning trener inn i dem den råeste utlevelse?
Vi vil jo helst virke rimelige og greie overfor dem, og helst ikke gi inntrykk av at vi overreagerer, driver nidkjær sensur eller ser lommespøkelser ved høylys dag?

Foreldres naturlige autoritet blir manøvrert inn i en trang krok av den nymoderne livsstils-reklamen, de nye ideene der tradisjonelle roller viskes ut i allglobal ensretting.
Men la oss velge å lyde Gud og Hans ord. Han har pålagt oss:
"Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel." (Ords 22:6)

Hva kan vi gjøre? Her er noen forslag til deg som deler bekymringene vi har drøftet. Vi kan hjelpe til å utruste barna med den skjelnsomheten de vil trenge for å kunne stå imot den okkultfargede underholdningen:

1. Vurder tidens leketøy, tegneserier og spill i lys av Guds ord. Ta familien med på å lese ord som Efes 5: 8-17 og 6: 10-18, Fil 4: 8-9, Kol 2:9. Sammenlign med verdisynet som kommer til uttrykk i Pokemon, eller andre moderne spill og kampanjer rettet mot barn.

2. Del med barna hva du finner ut.  Bemerkninger som kan gi barnet en gnist av årvåkenhet for hva det tar inn i sinnet, kan f.eks. begynne med: "Uff, det var da et vemmelig dragekryp!" - eller: "Det der ligner en drage -- vet du at i Bibelen er drager og slanger alltid noe som står for djevelen og det onde?"

3. Før søledåpsbransjen har lykkes i å lære barna å hygge seg med djevelaktige, ufyselige skapninger, kan vi lære dem sunne forsvarsreaksjoner: "Hvem vil vel ha sånne ondskapsfulle kryp å leke med? Den ser da ikke noe snill ut i det hele tatt. Skal vi ikke heller se om vi kan finne noe hyggelig, noe du kan bli glad inni deg av, da? "

4. Vær et forbilde i selvstendig vurdering, fortell barnet om noen ting du aldeles ikke kunne tenke deg å kjøpe til deg selv.

Hvis barna ønsker seg spill eller leker som kan virke tvilsomme, kan vi la barnet selv delta i å forsøke å forstå og bedømme hva slag det kan være snakk om - begynn med motiverende spørsmål, under bønn om å kunne treffe rett på barnets modenhet. For eksempel:

1. Vil dette spillet lære deg noe - om magi eller åndelig kraft, om deg selv og Gud? Se etter både iøyenfallende og snikende budskap.

2. Har det noe med overnaturlige krefter å gjøre? Fra hva kilde kan disse kreftene være tappet? Er det krefter i opprør mot Guds Ord, eller i samsvar med det?

3. Vil det lære deg noe om vold, juks, opprørskhet, råskap - og hva dette fører til?

4. Er det noen kjennetegn ved lekene eller spillet, som setter det i forbindelse med 'New Age'-ideer eller okkultisme?

5. Vil det utvikle gudfryktige holdninger hos barnet?

I en sivilisasjon som flommer over med selvhevdelse, selvdyrkelse, fornøyelser og nytelsessyke, kan det komme til å virke bakstreversk å motivere til gudfryktig nøkternt liv og selvfornektelse. Men Gud har gitt oss sine bud, og Jesus har lært oss å leve slik ved sitt eksempel. Tør vi vel trasse imot det?
Alt etter barnets modenhet, kan vi lese fra Matteus 16: 24-27 og la Guds Ånd lede oss i å finne anvendelser.

Langt mer enn jordiske foreldre, ønsker Gud at Hans barn skal være ved godt mot og ha fred og glede. Han vet bedre enn å gi oss alt vi finner på at vi vil ha. Men Han gav oss sitt ord som en standard og normkilde til hva som egentlig kan føre sann fred og lykke med seg. Som apostelen Paulus sammendrar det:

"For øvrig, brødre:   alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd og alt som priselig er: Gi akt på det!" (Filipperbrevet 4: 7-8)

 
Allan (9) bestemte seg for å kaste alle Pokemon-kortene sine, da han ville høre på Guds advarsler og hadde bedt om Hans visdom.
En tolvåring hadde opplevd stadige mareritt, men etter å ha diskutert spillkortene og deres symbolspråk med foreldrene, ble også han overbevist om at disse kortene måtte brennes. Etter at det var ordnet, sov han siden rolig om nettene.

" Vi fikk inntrykk av at det var en egen slags kraft i disse kortene", sa Allans mor.
- En annen niårs gutt hadde stjålet penger fra mors lommebok for å kjøpe seg flere kort, men tilstod senere - han hadde følt en stemme som lokket ham til å gjøre det. Familien samlet seg i bønn og fikk innse Guds svar: Gutten og søsteren hans brente kortene sine, advarte alle sine venner og fikk oppleve den friheten og gleden som hører med til det å følge sin rette Hyrde.

Nærmere fotnoter, relaterte artikler og weblenker kan finnes i Berit Kjos' engelske originaltekst:

En spesiell tankevekker: Magic: The Gathering   av en erfaren utdannelses-psykolog i USA.
En artikkel som passer for voksne, ikke barn.
(kan være midlertidig tatt ned av forfatteren, pga. innsigelser fra spillforlaget)

Andre norske innlegg om emnet:   bladet Apologeten

  Berit Kjos  <www.crossroad.to>