Mot kveld
DE EVIGE HØYDER over landskapet har en vakker, blå farge. Solen står høyt på himmelen over de vakre, ville og mektige fjellene som reiser seg opp mot horisonten i det fjerne.
Ved foten av fjellene begynner skogene å bre seg utover. Mektige, store skoger med elver og smaragdgrønne vann. Der er brede, vide, blå innsjøer, og små, idylliske mørke skogstjern, rammet inn av høye, grønne bartrær.
Luften er varm og ren, og det er glitter på de store vannene. Langs bredden av innsjøene er åpne marker hvor mennesker dyrker jorden og høster markens grøde. På de små tjern i skogene vaker ørret mellom snehvite nøkkeroser på et stille vann.
En hjort kommer ut av skogen og går rolig ned til et lite tjern. Den drikker av det klare vannet og bryter den blanke vannflaten som gjenspeiler den skyfrie himmelen over den. Skogbunnen er dekket av liljer og orkideer, og luften er fylt av fuglesang.
Landskapet er ubeskrivelig vakkert - en skjønnhet som tilhører en annen verden. En fred som overgår all forstand hviler over markene, og skogene, og fjellene.
- - -
En sky driver over himmelen og dekker for solen som begynner å nærme seg fjellene i vest. En mørk skygge legger seg over det vakre, rene og fredelige landskapet. Dagen er på hell og det går mot aftens tid. Det kan merkes en kjølig vind. Det blir kaldere. Snart vil solen gå ned og bli borte bak fjellene.
Fuglesangen stilner av. Det går mot mørke – og natt - - -
– Fordi du lød din hustrus røst – skal jorden være forbannet for din skyld.