Løgn og sannhet
Nå begynner noen av menneskene på flåten å bli urolige. De blir sint på den fremmede mannen og roper skjellsord mot ham.
"Fanatiker!" roper de, og "Svovelpredikant!" Noen mener at den fremmede mannen er sinnssyk og burde vært drept, eller tvangsinnlagt på sinnssykehus og straffet. Det er de som vet hva som er normalt som mener å vite at mannen er sprø. For de har laget seg en normgivende målestokk og kan skille mellom rett og galt, sannhet og løgn.
Noen intellektuelle, slike som er klokere enn andre, begynner å samtale seg imellom om det fremmede mannen sier.
–Det er ingen som har skapt landskapet, det har vært her alltid, sier en.
–Landskapet er blitt til av seg selv, sier en annen.
–Terrenget forandrer seg stadig, ingen kan vite hvordan det ser ut, sier en tredje.
–Det er blitt til fordi det var noe som eksploderte, sier en fjerde.
–Det har jeg også lært, sier en femte, –og det er ingen som vet hvor det stoffet som eksploderte kom fra, eller hvem som laget stoffet.
–Jeg har sett et slikt kart som mannen på elvebredden har, men jeg tror ikke det stemmer med terrenget, sier en sjette, –og jeg vet om flere kloke og lærde menn og kvinner som har studert kartet, og de mener også at det ikke stemmer med terrenget.
Den fremmede mannen roper,
–Han som har skapt landskapet har gitt meg kartet. Han er selve kilden hvor all sannhet og alt som er rett og riktig, og all sann og ekte kjærlighet kommer fra og har sitt utspring! Han kan ikke lyve og kan ikke tegne et kart som ikke stemmer, eller som er galt!