Positiv bekjennelse
Mannen med den fine bilen entrer plattformen og begynner å tale til alle som vil høre på. Men passasjerene har dradd frem trommer og musikkinstrumenter og store, kraftige høyttalere, og spiller og synger og roper og lager en øredøvende lyd så det er vanskelig å høre hva mannen på plattformen sier. Men innimellom lykkes det mannen å overdøve musikken og støyen og showet og jubelropene mot ham.
–Jeg tror også at det er en foss, og jeg har også et slikt kart. Men mine guruer og mine trosfeller og mine disipler tar det ikke så alvorlig og snakker ikke så høyt om det. Det er negativ bekjennelse og det skaper tapere. Vi bekjenner bare det som er positivt. Da er det lettere å få tilhengere, og jeg ønsker å være populær blant ungdommen.
–Jeg arrangerer store stevner for å helbrede mennesker fra flåtene og fra elvebredden, og for å samle inn masse penger til å bygge flotte forsamlingshus hvor jeg kan samle mange mennesker som vil høre på meg når jeg taler og gi meg penger, og som vil kjøpe bøker jeg har skrevet og gjøre mitt navn og bilde kjent.
–Når folk gir meg penger så får de suksess, det er en åndelig lov i den fjerde dimensjon, og når de blir helbredet fra sykdom så er det ikke lenger noen fare. Da behøver de ikke lenger å frykte for fossen. Når folk er helt friske så betyr det at de er reddet fra fossen og døden, og da er slike advarsler helt unødvendige. Det viktigste er at folk blir friske og får se tegn og under, og at jeg har et flott forsamlingshus og mange tilhengere som gir penger. Det gir meg selvfølelse og anseelse. Han som har skapt landskapet har skapt det for at vi skal ta autoritet over terrenget og få alt vi har lyst på, og bli rike og feite, bare vi tror på vår tro.
–Troen er en kraftressurs inni oss som kan manipulere han som har skapt terrenget og binde ham til å gi oss alt det vi krever i tro. Det er troens lov i den fjerde dimensjon. Det er kvantiteten av tro som teller, ikke kvaliteten. Det er slik en skal forstå kartet.
Mannen med bilen er ferdig med sin tale. En kvinne med barn har vært en av mannens tilhørere, men hun har ikke hørt alt det han sa i sin gode tale. Hun ser seg om etter en mann som kan bli hennes nye partner. Hun har forlatt sin ungdoms venn og sviktet sine barns far.
Plattformen taes ned og utstyret legges inn i bilen. Mannen kjører bort. Noen ensomme og fattige som hadde vært passasjerer, blir stående igjen. Mannen glemte å ta dem med. Men de har bare seg selv å takke, for de hadde ikke nok tro, mener mannens tilhengere. I deres fellesskap er det kun plass for de som får det til.