Hatet
De kloke og fine menneskene på elvebredden, de som den fremmede mannen taler til, de er nå kommet helt nær den fremmede. De er røde i ansiktet av sinne og frykt og hat. De er modige fordi de er så mange, og fordi han er alene.
Nå kaster de seg over ham i raseri og hat og legger ham i bakken. De slår og sparker ham slik at han ikke lenger kan tale.
Etterpå lar de ham ligge og går bort fra ham, og forlater åstedet.
- - -
Etter en stund reiser den fremmede mannen seg opp, og går blødende og forslått bort fra de voksne og kloke og forstandige menneskene på elvebredden. Mannen følger elvebredden et stykke nedover elven, nærmere mot fossen. Der begynner han å rope ut til menneskene på flåtene som passerer forbi ute på elven.
De som har slått ham kan ikke lenger høre ham.
Lederne for de forskjellige sosiale fellesskapene som menneskene på elvebredden tilhører, de sier: "Det er ingen som hører på den fremmede mannen og ingen som følger etter ham. Det viser at det han har sagt er galt."
Men det er noe dypt inne i dem som stadig plager dem - noe som sier at det som den fremmede mannen har sagt dem er sant. Men det vil de helst ikke tenke på, for da blir de bare urolige inni seg. Og ingen av dem liker å bli plaget av sin samvittighet. Skyldfølelse er ikke bra for selvfølelsen og selvbildet.
- - -
Siden får de ikke høre budskapet fra han som har skapt landskapet.
Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker løgn og taler løgn. Åp 22:15