To like sider
Nå slutter menneskene på ytterfløyene å snakke sammen. De begynner å skrive bøker og utgi blader og aviser med sine meninger om kartet og fortolkningene av symbolene. De kaster bøkene sine mot hverandre, men uten å treffe dem de sikter på. Da prøver de å drepe hverandre med taus forakt, og skriver heller for sine tilhengere om hvor fæle vranglærere det er på motsatt fløy.
Så begynner fløyene å danne en sirkel slik at mannen med kors og purpurrød skjorte og mannen med den fine dressen og gullnålen møtes der hvor sirkelen sluttes. Men mellom dem er det blitt en høy mur som ingen av dem kan klatre over, og som er så tykk at de som står på hver sin side av muren hverken kan se eller høre hverandre.
Og muren ser lik ut på begge sider. Det er ikke mulig å se hva som er høyre side og hva som er venstre side av muren.
På hver side av muren, i sirkelen, der fortsetter uroen og striden, oppildnet av gruppelederne.
Men utenfor sirkelen - et sted hvor ingen helt kan si hvor - der er et sted hvorfra det kan høres en uhyggelig, ond, frydefull latter. Det høres ut som noe umenneskelig som kommer fra en mørk avgrunn.
En mann som taler for en annen sosial gruppe på et møte, slår neven i talerstolen og roper noe som ligner på "halleluja". Det gjør han for å gi sine ord ånd og kraft, og for å sette respekt i forsamlingen.
Alle er glade i hverandre og snille og hjelpsomme mot hverandre så lenge møtet varer. De synger sanger med en tekst som forteller hvor lykkelige de er som har et så fint sosialt fellesskap. Og noen synger sanger med en tekst som ingen forstår eller ikke tror på eller tar alvorlig. Men teksten i sangen er veldig vakker. Andre bryr seg ikke om ordene, men bare musikken som blir spilt. De liker rytmen og følelsene som skapes av musikken på møtene.