Hva hendte med foreldre-rettighetene?
med utdrag fra Brave New Schools
av Berit Kjos
"Å oppdra et sunt, lykkelig og tillitsfullt barn, vil kreve ... oss alle. Ja, det krever en hel landsby."
(Hillary Clinton til '1996 Democratic Convention')
"Foreldre har gitt fra seg sine rettigheter når de har levert fra seg barna på en offentlig skole." 1
(Dommer Melinda Harmon, Texas Federal District Judge)
"D ere er ikke velkomne her på denne skolen," lød advarselen fra læreren for en 2.klasse.
"Vi får inntrykk av at dere er kritisk innstilt og vil vokte på oss over skulderen." Moren hørte forbløffet på. Dette skjedde i Kansas 2. Hun hadde uttrykt sin motvilje mot å la datteren være til stede på et "historisk" rollespill der man falbød hypnose og spiritisme. Skulle ikke hun og hennes mann ha rettighetene til å oppdra datteren etter sunne bibelske retningslinjer?Tydeligvis ikke, slik skoleledelsen på stedet hadde valgt å se det. Eksempelet står slett ikke alene. En mor i Colorado ble "utvist fra skolens område" etter å ha gitt uttrykk for sin bekymring over den jordsentrerte åndeligheten skolen gav opplæring i som en del av faget miljøbevissthet.
To mødre i New York ble møtt med latterliggjørende kommentarer da de ville protestere mot bruken av et okkult kortspill, Magic Gathering, i mattetimene. Dette spillet har vært kjent for å kunne utløse psykisk avhengighet. Men det skulle visst ikke spille noen rolle at elevene i barneskolen ble oppfordret til å påkalle de skumle åndeskikkelsene som var avbildet på kortene, og si frem: "Ånder, kom inn i meg."I 1988 protesterte endel foreldre i San Ramon, California, mot at det ble vist filmer med voksen adgangssensur i klasserommene. Filmene ble tatt av plakaten, men bare for en viss tid. Så gikk fire lærere, sammen med lærernes fagorganisasjon på stedet og Californias Lærerforbund, til søksmål mot skolebestyrelsen og inspektøren for (1) å ha krenket deres grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet i klasserommene, og (2) for å ha latt seg overstyre av religiøse anskuelser hos en liten minoritet av legfolket. Lærerne vant oppgjøret. Den 18.mai 1990 besluttet en høyere rettsinstans i California at en lærers rettigheter etter grunnloven overtreffer innsigelser fra foreldrene og skolens representantskap. 3
Foreldrene ble nektet rett til å beskytte sine barn, mens lærerne vant rettsvern mot foreldre som hadde krenket lærernes rettigheter til å oppdra andres barn slik de selv følte godt. Hvem har altså ansvaret for barnas beste?
Det har vi, sier kristne foreldre - det er vårt ansvar og vår Gudgitte, ukrenkelige og grunnlovfestede rettighet.
Nei, det er vår sak, mener endel politisk korrekt anlagte skolefolk, sosialarbeidere, psykologer og politikere, som har påtatt seg selv ansvaret for å konstruere den lokale og globale landsby etter tidens reformriktige signaler.
Ofte har de bare forakt å vise i møte med kristnes argumenter for foreldreansvar etter gammel skikk.
Denne voksende fiendtligheten fra apparatverk som vil omforme oss og befri oss fra tradisjonsfestet ansvar, kommer sjelden til uttrykk mer omsvøpsløst enn det ble gjort av Kathy Collins, tidligere juridisk veileder for Iowas undervisningsdepartement. I artikkelen "Barn er ikke løsøregjenstander" skrev hun:"Barn... er ikke foreldrenes "eiendom".... Disse kristne fundamentalistene som krever frihet til å indoktrinere sine barn med religiøs opplæring har ikke forstått at samme lov som nekter dem rettigheter til selv å undervise barna, også hindrer andre i å utsette barna deres for misbruk." 4
Med andre ord vil de nå sette uttrykkelig likhetstegn mellom det å gi barna opplæring etter bibelske retningslinjer, og krenkende overgrep. Fra dette motedikterte globale perspektivet utgjør de gamle trosoverbevisninger handicap og belastninger - de kommer i veien for oppdraget å berede de "humane ressurser", menneskematerialet, til å kunne nyttes i den "globale arbeidsstyrke".
(Tro hvem som oppfatter menneskene som løsøre? (o.a.))Programmet kan virke absurd sett fra et bibelsk perspektiv, men vil bli sett som lysende fornuftig ifølge globalistene. De mye siterte formuleringene av Dr. Chester Pierce er et eksempel:
"Ethvert amerikansk barn som begynner på skole ved fylte 5 år, er mentalt defekt ("insane") -- ettersom han kommer forsynt med bestemte lojaliteter og hedrede ideer, overfor fedrene som grunnla nasjonen, overfor foreldrene, eller troen på et overnaturlig vesen.... Det er opp til dere lærere å gjøre alle disse syke barna friske, gjennom å skape fremtidens internasjonale barn." 5Ledere i skoleverket og pedagogikken har gitt ymt om at det ikke er nok bare å forvandle barna. De voksne må også nås. Noen løsning?
Jo, Hillary Clintons visjon av den kollektive landsby! Boken hennes populariserte de moderne planene for å oppdra barn gjennom et nettverk av samstemte "samvirkende partnere", som skal kunne avsvekke rettighetene til foreldre som ikke vil gi etter og innrette seg etter de rådende ideer.
Lærere, sosialarbeidere, psykologer, ledere i næringsliv og kirkelighet... alle disse skal trenes opp i den nye tenkemåten og de nye trosoppfatningene. Alle læres opp til å gi etter og inngå kompromisser for å "finne frem til det felles grunnlag". Alle må omfavne de nye visjoner og verdier. Det blir sett på som landssvik ellers.
Og så må alle hjelpe alle foreldre med å oppdra fellesskapets barn til de politisk korrekte holdninger. Enten foreldrene går med på denne opptreningen eller ikke.For det må uansett være klart at det kollektive samfunn ikke kan "nå samstemmighet (consensus) av verdier og en felles visjon", slik Hillary Clinton vil ha det, uten at alle deltar i prosessen.
Heller ikke kan enheten etter Clintons oppskrift bli til uten at det må bli nødvendig å "gjøre motstand mot forførelseskunstene fra ekstremistisk retorikk, og balansere individets frihet og rettigheter opp mot den enkeltes ansvar for de gjensidige forpliktelser". 7 Hver enkelt må altså ta del i det nye "fellesskapets dialogprosess", der programtrente banebrytere leder de uanende involverte mot det på forhånd fastsatte resultat. Alle må være villige til å betale for sine rettigheter i fellesskapet, ved å godta sitt nye, tilviste kollektive ansvar.Denne kulturrevolusjonære omveltningen i verdier var planlagt for et halvt århundre siden.
Psykiater Brock Chisholm, da sjef for Verdens Helseorganisasjon WHO, beskrev i 1946 den nye holdningen mot gammeldags tenkende foreldre og utlyste en "opprykkelse med rot" av "begrepet om rett og galt":"Vi har svelget all slags giftige urokkelige sannheter som våre foreldre matet i oss.... resultatene er frustrasjon, mindreverdighet, nevroser .... og manglende evne til ... å gjøre verden egnet til å leve i...."
"Det har lenge vært alminnelig akseptert at foreldre skulle ha uinnskrenket rett til å påtrykke hvilke synspunkter som helst, hva løgn og frykt som helst, overtroiske forestillinger, fordommer, hat og religiøs tro i sine forsvarsløse barn.... Slikt fremkaller nevroser...."
" Utvilsomt må opptreningen av barn i hjem og skole være en sak av minst like betydelig offentlig interesse som å få dem vaksinert ... folk som tynges av skyld, frykt og mindreverdighetsfølelser vil utvilsomt gjøre andre til gjenstand for sitt hat.... Slike reaksjoner blir nå en farlig trusel mot hele verden. ... Vi må for enhver pris sørge for at våre forfedres gamle misforståelser og ubrukelige skikker blir lagt vekk.... Kan det ikke gjøres med lempe, må det bli gjort brutalt, om nødvendig med vold." 8
Hillary Clintons visjon hadde vært i gjæring i sinnene hos forandringsagentene i FN, og andre apparater for globalistisk omveltning, i flere årtier. Psykologen Hal Robinson gjorde tjeneste i en av presidentens avdelinger for spesielle utredninger. I 1967 ønsket han å finne den mest egnede blanding av familie og samfunn til å forestå oppfostringen av barna, og startet et forsøksprosjekt med et daghjemsenter, med finansiering fra Carnegie-selskapet og USAs regjering. 9
Den ikke ukjente Kurt Waldheim, som var blitt generalsekretær for FN, talte noen få år senere til UNICEFs hovedstyre og sa:
"Inntil nokså nylig har ansvaret for utviklingen av barna i de fleste samfunn ligget helt og holdent på foreldrene.... Dette ... er under endring. Det må være påkrevet at prosessen å utvikle barna må være samfunnets oppgave i en helhet - på nasjonalt og internasjonalt nivå. Dette forstod lederne av UNICEF klart fra den første begynnelse...." 10
I 1981 var amerikanske pedagoger klare til å iverksette UNICEFs visjon. Missouris utdannelsesdepartement lanserte det første program under regjeringsmyndighet som rett frem skulle gi foreldrene forskrift om hvordan de skulle oppdra barna sine. Under det villedende programnavnet Foreldre som Lærere (PAT) ble det først innført som et frivillighetsprosjekt til hjelp for barn med spesielle vanskeligheter.
Fem år senere var det innført i 40 stater og "minst åtte stater i utlandet". 11
I 1994 fikk prosjektet status som vedtatt lov under programmet Goals 2000.For å vinne nødvendig opinionsstøtte for PAT og et utall andre tannhjul i det store apparatet for global omvandling, har skolefolk startet opp en massiv kampanje som skal dekke hele nasjonen, fremme visjonene og bringe opposisjonen til taushet.
Denne markedsførings-innsatsen 12 lar seg knapt illustrere bedre enn ved Education Secretary Riley's "Community Action Toolkit", et oppfølgingsmateriale som skal bevæpne alle de lokale forandringsagentene med strategier til å overtale sine kommuner og distrikter til å støtte saken, organisere seg og verve samarbeidende partnere, samt ta seg rettelig av foreldre som ser annerledes på det.La oss huske at omveltninger ved fredelige midler ikke vil kunne lykkes uten alminnelig samtykke fra det offentlige opinionsmiljø, hvor uinformert medvirkning det enn måtte dreie seg om.
Og hvordan kunne man bedre vinne støtte hos grupperinger som kunne ventes å reagere skeptisk, enn ved vennlige innbydelser, oppfordringer til å samarbeide, å dele de nye visjoner og vakre ord, idet man søker å finne felles grunnlag å stå på?
Denne prosessen gir resultater, ettersom de færreste vil våge så mye som å mistenke hva forandringsagentene gjennom årtier har planlagt og vedtatt å foreta seg med foreldres gamle rettigheter.
Selv lederskapet i kirkeligheten, hvor en skulle vente å finne de mest besluttede og forstandige forsvarere av foreldres rettigheter, har latt seg verve til "medvirkende partnere" i denne styggedom av svik. En mangfoldighet av kristne foreldre står tilbake som rammede, og finner liten hjelp i sine forsøk på å oppdra barna til gudfryktighet etter Guds retningslinjer.Noen søker sitt rettsvern i det eksisterende lovverket som skal omhandle "foreldre-rettigheter". Men mange av disse lover og erklæringer byr bare på nye faremomenter. Ofte utlover de bare "rettigheter" som er betinget av at foreldrene godtar og etterlever utydelig angitte og svakt definerte "plikter og ansvar", som vil bli tolket helt etter den politisk korrekte motetenkning, slik skolefolk og jurister i offentlige verk føler for å gjøre gjeldende. Skulle det bli lagt til grunn at foreldrene antas å ha sviktet en liten tøddel av sine formodede plikter, vil det kunne slette alle de rettighetene de etter lovens bokstav skulle ha.
Som eksempel kan en nevne "Parental Rights and Responsibilities Act" (PRRA) av 1996. Denne loven knytter foreldres rettigheter til deres ansvar for å undervise barna i 'lesekyndighet' og 'medborgerskap'. Skulle det kunne tenkes at den siste termen skal bety opplæring til medlem av det globale fellesskapet? Det skal det bety, ifølge endel pedagogisk litteratur.
Vil rettsvesenet tolke 'lesekyndighet' (literacy) etter ordets tradisjonelle betydning, eller som et langt mer ullent og ambitiøst begrep for 'gangbarhet', slik det er brukt i Californias "History-Social Science Framework" - et dokument som forkynner Historisk 'literacy' (innbefattet kulturell empati og respekt for de ulike religiøse tradisjoner), Etisk 'literacy' (der etikken blir vurdert i FNs globalistiske perspektiver), Kulturell 'literacy' (der de ulike kulturers myter, verdier og trosoppfatninger er pensum), Økonomisk 'literacy' (der "knapphetens problem" skal forstås etter marxistisk teori og som global oppgave) og Sosiopolitisk 'literacy' (å forstå politiske systemer med deres innflytelser på tolkningen av hva de grunnlovmessige rettigheter innebærer) ?
Vi har vært advart om at de som betros å definere begrepene, kontrollerer samfunnet.
Utdannelsesverket, og regjeringsorganene som normerer det, har utvilsomt sterke interesser i å definere og lovregulere foreldres plikter og ansvar.
For å kunne iverksette sitt agenda om styring av hver enkelt lokale "landsby", må de kunne binde foreldrene til en standard som har status av lov. Barna er gislene, og lovregulerte foreldrerettigheter blir en gulrot som skal lokke foreldrene til å føye seg etter programmet.Derfor er lovdokumenter som binder foreldres rettigheter til lite spesifikke ansvar og forpliktelser, farlige ting å sette sin lit til. Ved å omdefinere begrepene og spesifisere plikter etter sin vilkårlige synsing, kan utdannelsesverket tvinge foreldre inn under "medvirkende partnerskap" der de plikter å medvirke til politisk korrekt opplæring i de foreskrevne globale verdier og den nye gruppestyrte tenkningen.
Som den mye siterte globalisten Prof. John Goodlad har ivret for, må både foreldre og indoktrineres med de nye verdiene:
"Det vil kreves samfunnsmessig styringshåndverk (social engineering) på et opplyst nivå, om vi skal makte å leve opp til de situasjoner som krever global aksjon straks... Også foreldre og det almenne publikum må nås, ellers kan barn og ungdom som er vervet til de globalt orienterte programmene, oppleve seg i konflikt med de verdiene man har sluttet seg til i hjemmet. I slike tilfelle vil utdannelsesinstitusjonen ofte komme under granskning og må da gjøre en viss tilbaketrekning." 13Lovgivere og regjeringsorganer er raske til å følge opp der skoleverket har uttrykt sin "tvingende interesse" i å omforme oss alle til lydighet mot deres globale anskuelser. I 1996 vedtok Ohio en ny utdannelseslov som krever at visse foreldre må delta i nye opplæringsprogrammer. Denne "Ohio Revised Code" (ORC) slår fast at:
"Ingen som plikter å delta i et opplæringsprogram eller treningsopplegg for foreldre, kan unnlate å delta i programmet. Overtredelse av dette avsnitt medfører straffskyldighet i foreldres vanskjøtsel av barna og håndheves etter straffelovs bestemmelser." (Sec.2919.222)
Men når staten tiltar seg myndighet til å pålegge foreldre hva de skal lære opp barna i og hvordan, må alle rikets foreldre være skarpt på vakt!
Hillary Clinton ivrer for at de nye "gjennombrytende oppdagelser innen psykologi og nevro-vitenskaper" som skal ha satt "nytt lys på menneskets atferd" må bli gjort kjent for "alle foreldre". Det vil si for dem som driver hjemmeundervisning, i tillegg til dem som benytter offentlige og private skoler.Både barna og våre truede grunnlovfestede rettigheter trenger vern. Skal denne kampen kunne vinnes, må vi merke oss disse punktene og være advart:
1. Vær oppmerksom på at vårt syn på foreldres rettigheter skiller seg avgjørende fra det synet som er vanlig på ledende hold i skoleverket i dag.
De forstår knapt innvendingene, og vil være lite innstilt på å anerkjenne at vi skal ha noen grunnlovfestede eller ukrenkelige rettigheter -- sånt er antikverte forestillinger. For dem er det bare slik at barna i nasjonen skal tilpasses det program som er kommet ovenfra, nemlig den globale arbeidsstyrke og det nye århundrets enhetlige landsby. De ser det som innlysende at de selv må ha ansvaret for å tilpasse statens barn til det fastsatte program. Vi må da være forunderlige motstrebere med opprørske tilbøyeligheter, det er vi som må repareres.2. De fleste dommere av idag vil ikke se noe som helst overbevisende i krav vi måtte gjøre gjeldende med hjemmel i rettigheter som Gud skal ha gitt oss.
De er opplært til å betrakte barneoppdragelse ut fra et liberalt og globalt grunnsyn, som en offentlig oppgave -- ikke ut fra et tradisjonelt og kristent syn. Videre kan de ha myndighet til å ta barna fra foreldrene, med eller uten moralsk berettigelse.3. Vær varsom med å hoppe inn i kampanjer som måtte pågå, lokalt eller landsdekkende, for bedre foreldrerettigheter - før de er omhyggelig gransket. Mange lovforslag kan lyde vakkert, men ha den motsatte effekt av hva de kan se ut til å love. Ettersom grunnloven alt blir omtolket i rettsapparatet slik det tjener den rådende, politisk korrekte ideologi, må en heller motarbeide lovforslag som gir det offentlige større hjemmel for regulering og inngrep. De ville ikke bli ført til inntekt for de rettighetene som egentlig er i faresonen. 14
4. Vi må ikke la oss lokke av fristende løfter. Som det er sagt i Guds Ord:
"Se til at ikke noen gjør dere til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus." (Kolosserbrevet 2:8-10)5. Skjønt kampen må bygges på bibelsk sannhet og være i samsvar med Guds veier (be først, tal med kjærlighet, gjør livet i Jesus tydelig....), så hører det med å være kyndige som slanger og uskyldige som duer. Det vil innebære å snakke et språk som skolebyråkrater kan forstå, og da må vi være vel kjent med deres ordbruk og definisjoner. Det kan være til hjelp å bruke gloselisten i 'Brave New Schools'.
6. Det viktigste av alt: Vi må be og søke Guds ledelse. Uten Hans Ord og råd, Hans styrke og velsignelse makter vi ikke noe. Med Ham vinner vi mer enn seier i Kristus, enten dette truende beist av et system lar seg stoppe eller ikke.
Boken Brave New Schools har nærmere praktisk informasjon om utviklingen i skolesystemet, nasjonalt og internasjonalt, og tidens globale program for samfunnsomveltning.
Sluttnoter:
1 James Becker, Editor, Schooling for a Global Age, (New York: McGraw-Hill Book Company, 1979), xiii, xvii.
2 "Judge Redefines Role Of Parents," CAJI News Service, AFA Journal, September 1996.
3 Alle navn er endret for å verne personenes privatliv.
4 Berit Kjos diskuterte emnet med lærere og foreldre som var involvert i saken.
5 Kathy Collins, "Children are not Chattel, "Free Inquiry, a publication of CODESH (Council, for Democratic and Secular Humanism), (Fall 1987), 11.
6 From keynote address to the Association for Childhood Education International (Denver, April 1972) by Dr. Chester M. Pierce, Professor of Education and Psychiatry in the Faculty of Medicine at Harvard University.
7 Hillary Clinton, It Takes a Village (New York: Simon and Schuster, 1996), 14.
9 G. B. Chisholm, "The Re-establishment of Peacetime Society," Psychiatry (February 1946); 7, 9-10, 16, 18.
10 Dennis Laurence Cuddy, Ph.D., Chronology of Education (1994, Pro Family Forum, Box 1059, Highland City, FL 33846), 39. Dr. Cuddys nærmere forklaring er verd å lese.
11 Kurt Waldheim, Secretary-General of the U.N., addressing to the Executive Board of UNICEF,
April 1972. Sitert av Cuddy, Chronology, 51.
12 Laura Rogers, "In Loco Parentis I," Chronicles Magazine, publication of the Rockford Institute (February 19, 1991), 42.
13 "Guide to Getting Out Your Message," National Education Goals Panel Community Action Toolkit: A Do-It-Yourself Kit for Education Renewal (September 1994); 6.
14 For nyheter om PRRA og annen lovgivning om foreldrerettigheter, se Christian Conscience website