PRINSEN AV EGYPT

anmeldt av Berit Kjos

"Har du sett Prinsen av Egypt?" spurte David, sønnen min, en venn som ringte i juleferien.

"Nei, og jeg har ikke tenkt å se den heller," svarte Ron.

"Hvorfor ikke det?"

"Fordi den er tendensiøs og religiøs, og jeg har ikke lyst til å bli påvirket av den."

"Men du så Pocahontas og Syv dager i Tibet. I de filmene går tendensen i favør av indiansk religion og buddhisme. Hva er forskjellen?"

"Dette er fra Bibelen. Det er så utilslørt. Jeg synes det er galt av foreldre å la barna se den før de har en sjanse til å gjøre seg opp sin egen mening om religioner."

Ron kaller seg en kristen, men han avviser slike bibelske absolutter som Guds uforanderlige moralske standarder og de ti bud. Han "respekterer" Davids rett til å ha sin egen mening om sannheten, men som pedagogikkstudent på hovedfagsnivå har Ron tilegnet seg utdanningsapparatets verdisystem. Den multikulturelle synsvinkelen han finner der, krever at barn må beskyttes mot de bibelske absoluttene som hindrer dem i å tilpasse seg og rette seg etter de nye globale læresetningene og verdiene.

Hvis Ron faktisk hadde sett Prinsen av Egypt, er det ikke sikkert han hadde funnet den så veldig støtende. Mens filmen minner oss om å se livet "gjennom himmelens øyne", så har den bibelske tendensen blitt balansert opp med et mer universelt fokus som skulle være akseptabelt for de fleste seere. Sett i lys av hvilket variert utvalg åndelige rådgivere DreamWorks har brukt (og som blir listet opp senere), er ikke dette overraskende.

Kristne foreldre som tar med seg barna for å se denne filmen, vil gjøre klokt i å lese de første 20 kapitlene i 2. Mosebok først og gjøre barna oppmerksom på alle endringene som er gjort. Bruk ønsket deres om å få se filmen til å vekke interessen deres for Guds faktiske Ord. De vil sikkert ha glede av filmen, særlig den dramatiske gangen gjennom Rødehavet, som fremhever den høye kvaliteten på denne DreamWorks-produksjonen. Du vil sette pris på det faktum at Moses virkelig stoler på Gud og adlyder hans ordre, enda så vanskelig dette valget kan være.

Men du vil også få se Aron portrettert som en tvilende tosk, ikke som Moses' talsmann1, noe som kan forvrenge et barns oppfatning av Guds utvalgte øversteprest. Og hvis ikke barna dine kjenner Guds personlighet og plan fra de bibelske beretningene, vil de kanskje ikke forstå hvordan den Gud som leder Moses, skiller seg ut fra alle de "andre guder" som den bibelske Moses advarer oss om å holde oss unna.

Husk på at dagens farligste forførelse er forvrengningen av Guds vesen og plan. Selv om alt annet var på linje med Skriften, ville et ubalansert syn på Gud forandre meningen med resten. I Hans øyne er det kanskje slik at vi nedvurderer hans fryktinngytende hellighet når vi så villig godtar at det blir fiklet med Hans hellige og uforanderlige Ord. For i Ordspråkene 30,5-6 sa Han til oss at

"Alt Guds ord er rent;
han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham.
Legg ikke noe til hans ord,
forat han ikke skal straffe deg, og du stå som en løgner!"
Jeg setter oppriktig pris på at DreamWorks er villig til å investere millioner av dollar i en film som er basert på en bibelsk fortelling. Men jeg har tre ting som bekymrer meg når det gjelder å bruke Hollywood til å lære barn om Guds sannheter. Filmen -
  1. undergraver Guds Ord som absolutt og uforanderlig
  2. tilpasser Guds evige sannheter så de passer inn i vår tid
  3. setter Guds Ord inn i en multikulturell sammenheng slik at viktige sannheter plutselig betyr noe annet
  4. oppmuntrer til gruppedialog som er bygd på tvilsomme studieplaner (som en kan få tak i gjennom filmens nettsider)
Du deler kanskje ikke mine bekymringer, men la meg prøve å forklare hvordan denne velproduserte animasjonsfilmen passer inn i dagens jakt på enhet i mangfold -- en samlende global åndelighet som lar enhver få lov til å definere seg sin egen gud (eller guder), men som forbyr de "ekskluderende" og "intolerante" absoluttene som kunne støte massene.

<><

1. UNDERGRAVER GUDS ORD SOM ABSOLUTT OG UFORANDERLIG

Siden den kommer i kjølvannet av mytologiske Hollywood-filmer som "Herkules", kan "Prinsen av Egypt" fortone seg for mange barn som bare enda en av de fortellingene som bygger på gamle myter eller legender. Filmen legger ikke fram for sitt vanlige publikum de bibelske kjensgjerningene om Gud som barn trenger å kjenne for å kunne skille mellom Gud hos Moses og den Store Ånd hos Pocahontas, den mektige Zevs hos Herkules, og fedregudene hos Løvenes Konge -- som alle sammen ble fremstilt med makt til å gjøre undere. I denne underholdningsgenren har faktisk grensen mellom sannhet og myte blitt så godt som utvisket.

DreamWorks' fortelling om Moses fra han blir født og til han er 80, slutter med et glimt av den tidligere prinsen som kommer ned fra Sinaifjellet med De ti bud. Men de faktiske budene ble aldri lest, uttalt eller så mye som nevnt. I motsetning til De ti bud i Hollywoods opprinnelige Moses-film, ble de bare antydet med bilder som flimret forbi til glede for dem som allerede kjente bibelfortellingen.

Dette er en viktig utelatelse, fordi De ti bud representerer Guds absolutte sannhet. Siden bibelske absolutter pleier å virke støtende for dagens verden hvor "det eneste konstante er forandring 2", er det ikke overraskende at det var igjen få slike absolutter i filmen til å støte de som i likhet med Ron avviser Bibelen. Guds uforanderlige sannhet går ganske enkelt ikke sammen med dagens vekt på enhet over trosgrenser, gode følelser, stadig forandring, gruppetenkning og enhetstankegang, og toleranse overfor alt annet enn bibelsk standard.

På den annen side kan en kompromissvillig kristendom, som utelater Guds absolutte standard og vårt behov for korset, gjerne godtas. Det kan også fortellingen om Moses, så lenge Guds enestående vesen og evige sannheter holdes utenfor. Det er heller ikke å undres over, siden "hele verden er i den ondes vold" (1. Joh 5,19), han som hater vår Gud, Hans sannhet og Hans etterfølgere. At vi gjør bibelske sannheter om til underholdende historier passer ham bra. Det gjør også vår tendens som mennesker til å le sammen med massene av menneskers kløktige og vanhellige fortolkninger av Guds hellige Ord.

Gud ga oss derimot sitt Ord som Hans standard for vårt liv, som et moralsk kompass, som en loddsnor eller et referansepunkt, og som et mentalt filter som skiller rett fra galt. Denne sannheten forandrer seg ikke med tidene noe mer enn Gud selv forandrer seg. 3 Når vi omskriver Hans hellige Ord så vi gjør det til behagelige følelser eller politisk korrekte historier, slutter ordene å være Hans Ord. Og hvis vi venner oss til å legge til, trekke fra, gjøre dagligdags, eller forandre på deler av Hans ord etter vår egen vilje og fantasi, da har vi byttet bort Guds klare moralske standard mot verdens moralske relativisme. Da anser vi ikke lenger sannheten som det mentale filteret som vi trenger for å skjelne mellom rett og galt. Vi ville i likhet med verden rundt oss ha lett for å drive, som et skip uten ror, med enhver sosial trend og populær tankestrøm.

Dette er en av grunnene til at den Gud som ledet Moses, ikke bare smiler av våre forsøk på å tilpasse Hans Ord til vår tid. Mens mennesker alltid har prøvd å dempe ned eller folkeliggjøre sannheten, viser de følgende skriftstedene hvor alvorlig det er å endre på Hans evig faste Ord:

"I skal ikke legge noe til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noe fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder." (5. Mos 4,2)

"Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok; og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne bok, da skal Gud ta bort hans del fra livsens bok ...." (Åp 22,18-19)

".... om noen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet .... eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,8-10) 4

<><

2. TILPASSER GUDS EVIGE SANNHETER TIL VÅR TID

For at filmen skulle stemme overens med tidens trender og et globalt marked, brukte filmskaperne det grunnleggende rammeverket fra Bibelens fortelling, gjenfortalte den i en flerkulturell sammenheng, og byttet ut mye av det man kan lære av den med koselige følelser og hentydninger som passer inn i vår tids sosiale klima.

Med andre ord: Prinsen av Egypt er fortellerkunst på sitt beste. Den vever inn historiske kjensgjerninger, men den gir små antydninger som forandrer den bibelske sannheten. Den gjør barna kjent med Moses, men tilpasser livshistorien hans slik at den gir ham en annerledes personlighet. Den styrer klokt unna vold og sex, men den preger inn i sinnet vårt varige bilder som kan skape forvirring om eller omforme det faktiske budskapet i Bibelens beretning. (Som Dean Gotcher 5 sier det: "Øynene er sterkere enn ørene.") Den byr på animasjonsteknikk på sitt beste, men god underholdning er ingen unnskyldning for å ta seg friheter med Guds evige, uforanderlige Ord.

I motsetning til bønnene i Det gamle testamente, gjør ikke bønnene i filmen det alltid klart hvilken gud bønnen er rettet mot. Et eksempel: Korrekt nok setter mor til Moses kurven med babyen sin ned i Nilen som flyter forbi, men deretter synger hun denne bønnen: "Elv, o elv, .... Slik en dyrebar last du bærer! Vet du om et sted hvor han kan leve fritt? Elv, vil du gjemme ham der ...."

I filmen blir ikke moren bedt om å ta barnet og oppfostre det. Men 2. Mosebok 2,8-10 forteller oss at hun "fostret ham opp", og under hennes omsorg er det trolig at han fikk vite om sin sanne identitet, helt til hun "gikk ... med ham til Faraos datter".

I filmen er det Faraos hustru, ikke hans datter, som finner kurven og tar seg av barnet. Moses og Ramses (Rameses), tronarvingen, vokser opp sammen som brødre, to tankeløse villbasser uten ansvarsfølelse. Apostelgjerningene 7,22, derimot, antyder sterkt at Moses var opplært i de disipliner en fyrste måtte lære for å forberede seg til fremtidig lederskap.

"Noen av endringene i filmen har paralleller i jødisk eller islamsk tradisjon," forklarer Rev. Bert F. Breiner, en av lederne for interreligiøse forhold i det nasjonale kirkerådet. (Hans "Studieplan i effektiv religiøs bruk av filmen" er tilgjengelig på DreamWorks' nettsted, <http://princeofegypt.com>.) "Etter islamsk tradisjon ble Moses funnet av Faraos hustru, Asiyuah."6

I en alder av førti år (mens han ennå ser ut som en ungdom) får Moses endelig kjennskap til sine hebraiske røtter gjennom et tilfeldig møte med søsteren, Miriam. Forvirret og oppbragt styrter han tilbake til palasset og tar en konfrontasjon med Farao Seti, sin kloke og omsorgsfulle "adoptivfar". Farao - sammen med hieroglyffene på veggene - forteller historien om hvordan han ble berget fra døden og hvordan han kom til palasset.

"Hvorfor valgte dere meg?" spør Moses.

"Gudene valgte deg," svarte Seti.

Denne kommentaren kan virke uskyldig nok, men den gir en forsiktig antydning som kan villede barn som blir bombardert med hedensk stimulans. Ettersom fortellerne ikke feller noen moralsk dom når det gjelder tro på "andre guder", vil et barn lett se avgudsdyrkelse fra en flerkulturell eller velvillig synsvinkel heller enn fra Guds utgangspunkt. Kjensgjerningen som aldri nevnes, er at Gud, ikke egyptiske guder, valgte Faraos hoff som treningsarena for Moses. Men siden den motstridende beskjeden kom fra en antatt klok og respektert hersker, gir det en sterk og forførerisk antydning.

Hebreerbrevet 11,24-29 forteller oss at Moses "nektet ..., da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden." Men Hollywoods Moses synger en sang som er avstemt til den nye historien (den ligner ikke mye på Moses' sanger i Bibelen, se 2. Mos 15 og 5. Mos 32):

Dette er mitt hjem med min far og mor og bror
å, så edle, å, så sterke.
Nå er jeg hjemme, her blant det jeg kjenner
og eier, hører jeg til
og hvis noen tviler
kunne de ikke ta mer feil
Jeg er arving og prins av Egypt ....
Dette er alt jeg har ønsket meg
Til svar synger dronningen, hans mor, kjærlig:
Dette er ditt hjem, min sønn
Hit var det elven bragte deg ....
Når gudene sender en velsignelse,
så spør du ikke hvorfor de sendte den ....
Filmen viser Moses som flykter gjennom ørkenen, slik som i beretningen i 2. Mosebok, men han blir reddet ved et under som ikke nevnes i Bibelen. Han slutter seg til familien til Jetro, øversteprest i Midian, slik som 2. Mosebok forteller, men den opprørske og selvsikre Sippora som han gifter seg med, ble i filmen først introdusert som en slave som var tatt til fange og bragt til Faraos palass.

DreamWorks innrømmer at de har tatt seg friheter med Skriften, og foreslår at vi skal lese fortellingen i 2. Mosebok. Dette er et godt råd, men det er ikke sikkert at det er nok til å rette opp det tankemessige rammeverket og de feilaktige bildene som er skapt av en minneverdig film som har forandret på sannheten. De forsiktige antydningene kan styre en leser til å tilpasse det han finner i fremtidig bibelstudium til bildene han har liggende i sinnet - særlig hvis han bruker de studieplanene som jeg så på nettstedet til Prinsen av Egypt. At gjennomgangslinjen i fortellingen lyder bibelsk, er ikke noen hjelp. En god forfalskning er vanligvis den sterkeste utfordreren til det Gud tilbyr som det beste.

<><

3. SETTER SANNHETEN INN I EN FLERKULTURELL SAMMENHENG SOM GJØR AT DEN PLUTSELIG BETYR NOE ANNET

At DreamWorks ville gå på kompromiss med Guds Ord kommer ikke som noen overraskelse. Hvis filmskaperne ikke kjenner Gud, hvordan kan de forstå hans veier eller verdsette integriteten i hans sannhet?

Det kan de ikke, og det bringer oss til det tredje problemet: det politisk korrekte budskapet som er satt inn i et rammeverk av bibelhistorie. Historien om Moses er løftet ut av sin bibelske sammenheng som viser at Gud ikke kan tåle hedenskap, for så å bli plassert inn i vår nåtidssammenheng som godtar alle religioner, sålenge de avviser skilleskapende absolutter som kunne være til hinder for en søken etter enhet religionene imellom.

Et eksempel: Når Jetros familie setter seg for å spise, ber presten en bønn som gjenspeiler kristne tradisjoner, ikke den hedenske midianittiske kulturen.7 Ordene "La oss takke for denne maten vi har fått i så rikt mål" lyder som de kommer fra en from kirkegjenger, men de sender en melding om at det er liten forskjell mellom Guds folk og dem som følger andre guder og utøver annen åndelighet.

I dagens flerkulturelle sammenheng får barna lære at de må unngå moralske dommer som kan lyde "intolerante". De må aldri virke støtende på noen som velger motstridende tro eller livsstil. Så det er ikke overraskende at DreamWorks presenterer egyptisk okkultisme som gøy, spenning og makt istedenfor som alvorlig ondskap. I filmen avdemper de underholdende egyptiske prestene eller sjamanene ondskapen i ritualene sine med den komiske opptredenen sin. Det er sunt for oss å ha tid da vi har det morsomt, men sangen som først ber med seg barna på å lære seg navnene på hedenske guder og synge med på dem, er ikke noe å le av:

"Så du tror du har venner høyt på strå
med makt til å drive oss på flukt
Vel, unnskyld at vi tillater oss et smil
Du vil kjenne ekte makt når du har møtt oss
Så
Du leker med de store gutta nå ....
Besvergelser og fakter
viser hvem som er sterkest ...
Ved Horus' makt
vil du knele ned for oss,
knele ned for vår fantastiske makt ....
Fra en flerkulturell synsvinkel kan det nok virke "fantastisk" å bli overskygget av hedensk makt. Filmskaperne er omhyggelige med å presentere alle perspektiver i et så positivt lys som mulig. Men Gud kaller både okkult praksis og dem som driver med den, for en "avskyelighet" og advarer oss om at vi må holde oss borte fra dette. "Vandre som lysets barn," skriver apostelen Paulus, "idet dere prøver hva som er velbehagelig for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!" (Ef 5,8-11.)

Filmen nevner ikke det første og andre bud som advarer oss om at vi må holde oss borte fra flerguderi: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg .... for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud ...." (2. Mos 3-5). Den minner oss heller ikke om at tiden med undertrykkelse i Egypt tjente til å få Guds folk på avstand fra gudene og avgudsdyrkelsen i Egypt, og til å forberede dem på å følge Gud som en nasjon inn i det lovede land.

Århundrer tidligere hadde Gud fortalt Abraham hva som kom til å skje. I 1. Mosebok 15,13-16 sa han: "Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år. Men det folk som de skal træle for, vil jeg også dømme, og deretter skal de dra ut med meget gods. .... Og i det fjerde ættledd skal de komme hit igjen; for amorittene har ennu ikke fylt sin ondskaps mål."

Sett fra Guds himmelske perspektiv var ikke amorittene og de andre hedenske nasjonene i det gamle Kana'an onde nok ennå til at Han kunne dømme dem. Men ved den tiden Gud fører folket sitt inn i landet, ville de ha nådd dette "sin ondskaps mål". Nøkkelen til Israels seier ville være at de var lydige mot Gud og nektet å inngå kompromisser.

Barn som ser på filmen uten å nyte godt av bibelsk skjelneevne kan lett høre et forvrengt budskap. De kan komme til å tro at

Når Jetro synger en oppmuntrende sang for å styrke Moses' selvtillit, har budskapet hans en forførerisk blanding av bibelsk sannhet og globalistisk propaganda for enhet på tvers av religiøse skillelinjer. Mens folket danser rundt ilden, klinger ordene:
"Du kan aldri se gjennom menneskers øyne
Du må .... se på livet ditt gjennom himmelens øyne ....
Og selv om du aldri kan alle trinnene
må du lære å bli med i dansen
Du må lære å bli med i dansen
For å "bli med i dansen" kan du danne en gruppe, følge en studieplan, og diskutere emnene. Nettstedet til Prinsen av Egypt lister opp de følgende åndelige ekspertene og studieemnene deres - en for hver religiøs overbevisning. Hver plan vil gi deg et litt annerledes perspektiv på hva det vil si "å se på livet ditt gjennom himmelens øyne".
<><

4. OPPMUNTRER TIL GRUPPEDIALOG SOM ER BYGD PÅ TVILSOMME STUDIEPLANER

Dr. Robert Michael Franklins studieplan ser ut til å legge hovedvekten på samtidens sosiale problemer. Han bruker fortellingen om Moses som et redskap til å forklare slaveriondet i Amerika og til å bygge opp sympati med de undertrykte klassene som utbyttes av de herskende klassene. Dette er reelle problemer, men det er ikke hovedtemaet i 2. Mosebok.

Sett i sammenheng med hele Bibelen, er 2. Mosebok faktisk et kritisk punkt i Guds overordnede plan for å opprette et spesielt folk som ville stole på Ham, vise Hans herlighet, forstå syndens makt og motta den forløsning han hadde lovet. Når Israel gikk på kompromiss med sannheten og blandet hedenske ritualer sammen med Hans lære, trakk Gud sin beskyttelse tilbake og tillot at de ble underkuet av tørke, hungersnød, krig og slaveri. Han befridde dem ikke fra undertrykkelsen før de igjen ropte ut til Ham i tro, ydmykhet, anger og bot.

Rev. Breiner, lederen for interreligiøse forhold i NCC, foreslår at vi "sjekker" de "andre studieplanene" på nettstedet til Prinsen av Egypt. Han forteller at disse "gjenspeiler synsvinklene fra andre religiøde tradisjoner" og vil lære oss om "andre måter å forstå Moses-beretningen på". Så stiller han noen talende spørsmål:

"Hvor viktige er detaljene eller den faktiske ordlyden i bibelteksten? Kan vi lære noe om Bibelens budskap ved å høre fortellingene på nye måter, med en annen vektlegging, og med en litt annen vri på plottet? Kan vi finne ny innsikt når personene blir portrettert annerledes? .... Spør deg selv hvilket forhold du synes filmen har til den inspirasjonen som de kristne mener er å finne i Bibelen."

Spørsmålene hans er typiske spørsmål av det slaget som brukes for å gjøre det lettere å gjennomføre den "konsensus-prosessen" som nå brukes i skole, styringsorganer og arbeidsliv for å skape enhet og etablere de nye globale verdiene. Denne prosessen krever at hvert enkelt gruppemedlem skal søke etter et felles grunnlag, være villig til å inngå kompromisser for å være gruppen til lags, og være åpen for å tilpasse sine synspunkter og verdier til dem som gruppen har. Naturligvis kan ikke bibelske absolutter og motstridende fakta passe inn. De må ofres på enhetens og toleransens alter. Synspunkter og følelser, som lett kan modifiseres eller manipuleres, er velkomne.

I motsetning til verdens enhet som rører alle religioner sammen til en akseptabel blanding for en global landsby, strømmer Guds enhet fra en kompromissløs beslutning om å kjenne og følge Hans Ord. Fordi Hans standard ligger så høyt, virker Hans barmhjertighet og omsorg overfor våre feiltrinn så mye mer vidunderlig.

For lenge siden advarte Gud sitt folk om at de måtte glede seg ved sannheten og holde seg borte fra de hedenske nabofolkenes guder. Fra verdens synsvinkel var det en svært "intolerant" beskjed han ga:

".... da skal du ikke ta efter disse folks vederstyggelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som .... gir sig av med spådomskunster ... eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren ...." (5. Mos 18,9-12.)
Gud ber oss om å kjenne og tenke over de samme absolutte sannhetene som verden forakter og som kompromissvillige kirker ønsker å glemme eller modifisere. Å godta den hele, uforvanskede Bibelen med dens upopulære himmelske visshet er den eneste veien til ekte enhet, fred og seier i Ham nå og for alltid.
"Salig er den mann
som ikke vandrer i ugudeliges råd
og ikke står på synderes vei
og ikke sitter i spotteres sete,
men har sin lyst i Herrens lov
og grunder på hans lov dag og natt.
Han skal være lik et tre,
plantet ved rinnende bekker,
som gir sin frukt i sin tid,
og hvis blad ikke visner,
og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til ....
For Herren kjenner de rettferdiges vei,
men de ugudeliges vei går til grunne." (Salme 1,1-6.)

Utrust din familie til å kunne gjenkjenne og stå imot den jordsentrerte globale åndelighet som har gjennomtrukket filmbransje, kultur og skolepensum -- bøkene av Berit Kjos anbefales:
Brave New Schools
Under the Spell of Mother Earth
A Wardrobe from the King
Kan bestilles fra http://www.crossroad.to/text/books.html

Fotnoter:

  1. Moses sier til Gud at han er "tung i tale", noe som enkelte har tolket som en talefeil. Men Apg 7,22 forteller oss at Moses var "mektig i ord og gjerninger". På denne tiden var Moses 80 år gammel og hadde bodd i et fremmed land, Midian, i omkring 40 år. Som immigrant fra Norge kan jeg identifisere meg med de bekymringene han antakelig hadde over en kraftig aksent.
  2. Prinsippet med stadig forandring ligger i bunnen av Total Quality Management (TQM), kvalitetskontrollsystemet som blir innført i skoler, forretningsliv, styringsorganer osv. For å styre forandringen og forberede folket til å åpne seg for alle framtidige planer, krever TQM total deltakelse. Alle vil måtte delta i konsensus-prosessen.
  3. 1. Tess 2,13; 2 Tim 3,15-16; 5. Mos 4,5-14.
  4. Se også 5. Mos 4,5-14; 2. Pet 1,19-21, 3,15-17; 2. Kor 2,17; 2. Tim 2,15-16, 4,2-5; Salme 50,16-17.
  5. Dean Gotcher, president ved instituttet for autoritetsforskning, er den fremste kristne forskeren på området psyko-sosial forandring og den hegelske dialektiske prosess.
  6. Filmens regjerende Farao blir introdusert som Seti og sønnen hans som Ramses, men de faktiske Faraonene på Moses' tid var Tutmoses I., II. og III. og Amenhotep II. Med Hollywoods makt til å utøve innflytelse på kulturen og bidra til UNESCOs "livslang læring"-program, er ikke disse endringene av fakta ubetydelige.
  7. Det er grunn til å tro at midianittene hadde blandet de røttene de hadde i Abrahams tro, med påvirkning fra hedningefolkene rundt dem gjennom de foregående fire hundre årene. Jetro kom til tro på den sanne Gud etter å ha sett hvilke undere han gjorde ved Moses' hånd (2. Mos 18,1-9), men den nye troen hans holdt ikke midianittene trofaste mot Gud etter at han forlot dem for å slutte seg til Moses. 4. Mos 22,7 viser oss at midianittene praktiserte spådomskunst, noe som var en del av en hel rekke okkulte kunster som var vanlige i dette området. Se Guds advarsel i 5. Mos 18,9-12.
  8. Dette er en hovedsynsvinkel i nettside-studieplanen skrevet av Dr. Robert Michael Franklin, president for det tverrkirkelige teologiske senter i Atlanta.

 

Etter Berit Kjos - oversatt og gjengitt med tillatelse
Engelsk originaltekst finnes på http://www.crossroad.to/text/articles/

Tilbake til innholdsfortegnelsen