Gå av sted, stå fram i templet og forkynn alle dette livs ord for folket! -Apg 5:20
Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg. Du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg. Du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt. Redeligheten er gått til grunne og er utryddet av deres munn. -Jer 7:27,28
På elvebredden står noen mennesker og betrakter flåtene som driver sakte med strømmen ute på den brede elven. Det er både unge og eldre blant dem. De virker glade og lykkelige. Og de er gode og mette etter å ha spist et godt måltid mat.
Det er fint å se på all den prektige og fine ungdommen på flåtene som nyter livet og en bekymringsløs tilværelse.
De ser ikke menneskene som ligger i kjølvannet av flåtene, og hører ikke de døendes svake rop om hjelp.
Det er ikke fordi at synet deres er svekket, eller at de har dårlig hørsel, men fordi de bare ser det som de ønsker å se, og hører bare det som de ønsker å høre. Dessuten har de så dårlig tid, for de har så mye å gjøre.
De er alle med i forskjellige sosiale fellesskap, og de er travelt opptatt med å organisere og administrere foreninger og sangkor, skrive taler og bøker, utgi blader og aviser, og reise rundt i landskapet for å delta på gode møter eller besøke foreninger. I tillegg til alt dette så er de travelt opptatt med å arrangere møter og hyggelige samvær for ungdom og andre sosiale grupperinger - alt etter kjønn og sosial status, og samle inn penger til flotte forsamlingshus hvor de kan holde gode taler til mennesker som sitter med ryggen mot andre og ser på ham som holder den gode talen.
De er alle travelt opptatt med ett eller annet, og de har så mye å gjøre.
En mann fra de menneskene som står ved elvebredden går bort til den fremmede mannen som står og roper til menneskene på flåtene som passerer forbi og advarer mot døden i fossen. Under armen har han to tidsskrifter.
Det ene tidsskriftet heter "Verdens Ukeblad". Det andre tidsskriftet heter "Vårt Landskap". Det ene tidsskriftet er gjemt inni det andre.
Mannen med de to tidsskriftene begynner å tale til den fremmede mannen ved elvebredden.
–Jeg er leder i en organisasjon som har som formell målsetting å gjøre menneskene på flåtene kjent med terrenget og strømforholdene i elven, slik vårt hovedstyre oppfatter forholdene, sier organisasjonsmannen.
–Vår organisasjon tror også at det kan være en foss hvor man kan bli drept, slik det står i kartet. Eller i hvert fall så vil vi ikke benekte det. Men vi liker ikke å snakke om det, for man kan ikke være hundre prosent sikker på at flåteferden får et slikt utfall.
–Imidlertid har vi inngått en avtale med andre organisasjoner, med tilsvarende målsetting som vår, hvor vi er blitt enige om at denne strekningen av elvebredden skal være vår organisasjons virkeområde. Jeg vil gjøre deg spesielt oppmerksom på at den avtalen innebærer at det er vår organisasjons oppgave eventuelt å advare mennesker på flåtene som passerer denne strekningen.
–Vi benytter andre midler i vårt arbeide enn de du anvender. Vi mener at dersom det er en foss i elven, så er den meget lenger unna enn det du tror, og det haster derfor ikke med å advare om en mulig foss og død.
–Vi ønsker ikke at du skal trenge deg inn på vårt område og anvende metoder og språkbruk som ikke er forenlig med de midler vi benytter oss av for å gi menneskene - og da særlig de unge - orientering og veiledning, og nå ut med vårt budskap. Ellers kan vi komme i den situasjon at vi ikke har noe å gjøre, og dermed miste en behagelig og interessant jobb og fast inntekt. Vi har først og fremst oss selv å tenke på. Det viktigste er ikke at unge og gamle mennesker kommer seg i sikkerhet på land ifall det skulle være en foss, men hvilken organisasjon som får dem i sikkerhet.
Mannen med tidsskriftene avslutter talen.
En kvinne kommer til syne og stiller seg ved siden av organisasjonslederen. Hun tilføyer:
–Vi oppfatter problemet med ungdommens uvitenhet om strømforholdene i elven litt forskjellig fra slik du ser det, sier hun til den fremmede mannen, og prøver å være like klok og forstandig som den mannlige lederen.
–Vi gleder oss over at ungdommen har det gøy og sorgfritt, og at de kan være med på forskjellige aktiviteter. Begynner vi å rope ut om fare og foss og død, så vil det bare ødelegge stemningen for dem. Det haster ikke med å advare om en mulig fjern fare så lenge strømmen er så svak og forholdene så fredelige som langs denne strekningen av elvebredden.
En annen kvinne stiller seg nå opp ved siden av organisasjonslederen og den første kvinnen. Hun er kledd i en lang, sort kappe og rundt halsen har hun en stor, hvit krage.
Hun ser på den fremmede mannen og begynner å tale til ham.
–Symbolene i kartet må tolkes riktig. Jeg har i flere år studert det kartet du har, og jeg har lest mange bøker der lærde og kloke og intelligente mennesker har skrevet hva de mener om kartet. Jeg har derfor lært meg selv hva symbolene betyr og hvordan de skal tolkes.
–Jeg er, i kraft av den utdannelse jeg har, blitt ordinert til å holde korte og gode kåserier over symbolene for en gruppe mennesker hver søndag, og ellers når det trengs. Det er mange fremstående og lærde mennesker som mener at kartet er feil på flere punkter, og at det ikke finnes noen foss, og derfor heller ikke noen død i avgrunnen. Det er bare symbolsk. Men selv om det skulle være en foss hvor menneskene på flåtene kan bli drept, så ville det være hykleri å advare dem mot en slik fare for å få dem til å vende om, dersom man ikke elsker dem som man advarer. Alt må gjøres med kjærlighet og følelser, ellers bør man la være å gjøre noe for å redde mennesker fra døden. Det er slik en skal forstå kartet.
Kvinnen med kappen og kragen avslutter talen til den fremmede mannen på elvebredden.
Nå har flere av menneskene ved elvebredden etter hvert samlet seg nær den fremmede mannen som står og roper ut til menneskene på flåtene som passerer forbi. To av de som har samlet seg om ham er to menn som er kledd slik som kvinnen med kappe og krage.
Den ene mannen med sort kappe og hvit krage stiller seg nær kvinnen med kappe og krage. Han begynner å tale til den fremmede mannen på elvebredden.
–Jeg er en kollega av kvinnen som står ved siden av meg, og jeg er ordinert til en slik oppgave som den hun har.
–Vi har studert kartet ved samme skole. Jeg kan bekrefte at alt hun sier er riktig. Fossen som står avmerket i kartet er bare symbolsk. Jeg kåserer aldri om foss og død, selv om det står i kartet, men forklarer hva symbolene betyr. Det er det viktigste. Og symbolene kan tolkes forskjellig.
Den andre mannen med hvit krage og sort kappe står frem og begynner å tale til den fremmede mannen.
–Vi har et budskap for hver enkelt søndag i året, som vi er pålagt av vår organisasjons øverste råd å fremføre. Det er valgt ut noen symboler i kartet, det er utsøkte ord, og disse har hver sin søndag og helligdag. Det heter dagens tekst. Det er gjort for å holde orden og sette alt i system.
–Den fossen du snakker om og advarer mot, det hører med til det punktet i kartet som det skal kåseres over først søndag om fjorten uker.
–Vårt øverste råd har bestemt at det ikke skal snakkes om fossen og advares mot en eventuell fare utenom den søndagen i året som er spesielt avsatt til dette. Og da er det bare de som har lyst til å tro at det finnes en foss og død som behøver å tale om det i sitt kåseri. Men det bør da foregå i en lukket forsamling, slik at ikke kloke og lærde og intelligente mennesker hører det, for de vil bare le av det, eller i verste fall bli sint. Og han som kåserer vil da bli gjort til latter over en slik dårskap, og det er det verste som kan skje. Det går ut over kåsørens verdighet.
–Vi andre, vi som velger å tro noe annet enn muligheten for døden i avgrunnen, vi kan finne på noe annet å kåsere over, noe som klør godt i øret for de som hører på, og som ikke virker provoserende på de som styrer landskapet, noe som alle liker å høre og som styrker deres selvfølelse og selvtillit. Eller vi kan arrangere ritualer og seremonier og prosesjoner av forskjellig salg. Men alt må foregå med orden og i riktig rekkefølge. Det er det viktigste.
Den andre mannen med kappe og krage avslutter sin tale til den fremmede mannen på elvebredden.
Nå dukker det opp en mann fra flokken av mennesker som står ved elvebredden, som ser litt annerledes ut enn de andre som har stått frem og talt til den fremmede. Det ser ut som han ikke helt tilhører flertallet av de andre.
Han er kledd i en dyr skreddersydd dress, og han har en slipsnål av gull. Det er tydelig at han er svært rik. Han stiller seg opp på god avstand fra organisasjonslederen med tidsskriftene og de to kvinnene ved siden av organisasjonslederen.
Så begynner mannen med den fine dressen og gullnålen å tale til den fremmede mannen på elvebredden, og til alle som vil høre på ham, både de på flåtene og de på elvebredden.
–Det kartet er helt riktig, og det er han som har skapt landskapet som har tegnet kartet. Men det som avgjør hvordan terrenget skal bli, det er våre visjoner og de ordene vi sier. Det blir slik vi sier det skal bli, for språket har skaperkraft. Det var ordet som skapte landskapet i begynnelsen. Derfor er det viktig å si bare det som er positivt, og gjenta det ofte. Da blir det slik vi sier det skal bli, og vi unngår fossen og døden, forutsatt at man kan visualisere det man tror og har evne til å skape seg selv en sterk tro, og tror på sin tro og på ordene som tales. Da kan vi kreve hva vi vil og få det.
–Det er visjonen og tanken og troen og ordene som skaper virkelighet, hvis man bare holder fast på visjonen ved hjelp av trosstyrken, og står på ordet. Troen gir makt og autoritet til å herske og regjere og manipulere omgivelsene og menneskene etter egne ønsker og behov. Vi skal bli som guder og overta all makt. Det er slik en skal forstå kartet.
Mannen med dressen og gullnålen avslutter talen.
Da blir den fremmede mannen på elvebredden oppmerksom på at mannen med den fine dressen og gullnålen bærer på en bunke med bøker. En av bøkene har tittelen "Tenk positivt og bli rik". Titlene på de andre bøkene er til forveksling lik titlene på bøkene som den intelligente mannen på flåten hadde, han som hadde talt så kloke og vise ord at menneskene på flåten hadde klappet i hendene.
En stor flott amerikansk bil kommer nå kjørende ned til elvebredden. Den stanser der hvor mannen i den fine dressen og med gullnålen står. Sjåføren, det er han som eier bilen, stiger ut og stiller seg ved siden av mannen i den fine dressen. De håndhilser på hverandre, ser på hverandre og smiler lurt. De ser lykkelige og glade ut, med et positivt selvbilde, og de strutter av selvtillit.
Flere av de som tilhører samme sosiale fellesskap som organisatoren og kvinnen med kappe og krage, drar kjensel på den nyankomne mannen med bilen. Det ser ut som de en gang har vært i samme gruppe.
Mannen med den kostbare, flotte bilen er velkledd i dyre kvalitetsklær av siste mote. Det kalles merkevarer. Han er svært kvalitetsbevisst.
Det er flere passasjerer med i bilen. De kommer ut av bilen og stiller seg rundt lederen sin, han som er sjåfør, og ser beundrende og tilbedende på ham. De fleste av passasjerene er unge mennesker. Noen er fattige og ensomme, og virker litt redde og usikre når sjåføren står for langt fra dem. Men når de står nær sjåføren, stråler de av selvtillit og mot.
Passasjerene åpner bagasjerommet på bilen og tar frem planker og verktøy. De bygger en høy plattform som sjåføren skal stå på. Han skal tale, og han liker å bli opphøyet når han taler. Og nå skal han holde en god tale til alle sammen.
Mannen med den fine bilen entrer plattformen og begynner å tale til alle som vil høre på. Men passasjerene har dradd frem trommer og musikkinstrumenter og store, kraftige høyttalere, og spiller og synger og roper og lager en øredøvende lyd så det er vanskelig å høre hva mannen på plattformen sier. Men innimellom lykkes det mannen å overdøve musikken og støyen og showet og jubelropene mot ham.
–Jeg tror også at det er en foss, og jeg har også et slikt kart. Men mine guruer og mine trosfeller og mine disipler tar det ikke så alvorlig og snakker ikke så høyt om det. Det er negativ bekjennelse og det skaper tapere. Vi bekjenner bare det som er positivt. Da er det lettere å få tilhengere, og jeg ønsker å være populær blant ungdommen.
–Jeg arrangerer store stevner for å helbrede mennesker fra flåtene og fra elvebredden, og for å samle inn masse penger til å bygge flotte forsamlingshus hvor jeg kan samle mange mennesker som vil høre på meg når jeg taler og gi meg penger, og som vil kjøpe bøker jeg har skrevet og gjøre mitt navn og bilde kjent.
–Når folk gir meg penger så får de suksess, det er en åndelig lov i den fjerde dimensjon, og når de blir helbredet fra sykdom så er det ikke lenger noen fare. Da behøver de ikke lenger å frykte for fossen. Når folk er helt friske så betyr det at de er reddet fra fossen og døden, og da er slike advarsler helt unødvendige. Det viktigste er at folk blir friske og får se tegn og under, og at jeg har et flott forsamlingshus og mange tilhengere som gir penger. Det gir meg selvfølelse og anseelse. Han som har skapt landskapet har skapt det for at vi skal ta autoritet over terrenget og få alt vi har lyst på, og bli rike og feite, bare vi tror på vår tro.
–Troen er en kraftressurs inni oss som kan manipulere han som har skapt terrenget og binde ham til å gi oss alt det vi krever i tro. Det er troens lov i den fjerde dimensjon. Det er kvantiteten av tro som teller, ikke kvaliteten. Det er slik en skal forstå kartet.
Mannen med bilen er ferdig med sin tale. En kvinne med barn har vært en av mannens tilhørere, men hun har ikke hørt alt det han sa i sin gode tale. Hun ser seg om etter en mann som kan bli hennes nye partner. Hun har forlatt sin ungdoms venn og sviktet sine barns far.
Plattformen taes ned og utstyret legges inn i bilen. Mannen kjører bort. Noen ensomme og fattige som hadde vært passasjerer, blir stående igjen. Mannen glemte å ta dem med. Men de har bare seg selv å takke, for de hadde ikke nok tro, mener mannens tilhengere. I deres fellesskap er det kun plass for de som får det til.
En alminnelig kledd kvinne kommer gående mot den fremmede mannen. Hun stiller seg ved siden av kvinnen med den hvite kragen og sorte kappen. Hun bærer på to tidsskrifter. Det ene tidsskriftet heter "Hva sier stjernene?". Det andre heter "Menighetsbladet".
Kvinnen holder tidsskriftene frem slik at de er godt synlige. Hun gjør ikke noe forsøk på å skjule det ene med det andre, slik organisasjonslederen hadde gjort.
Kvinnen med stjernebladet begynner å tale til den fremmede mannen ved elvebredden.
–Jeg tilhører en lokal gruppe av et sosialt fellesskap innenfor rammen av en større organisasjon. Og jeg er formann i det lokale grupperådet, som passer på at han som taler bare sier det som klør godt i øret. Vi har også et slikt kart som du har, men vi bruker det sjelden. Vi har det mest til pynt, fordi det er vakkert å se på. Det er bare forvirrende og vanskelig å bruke for de som ikke har utdannelse. Det er bare de øverste ledere i vår organisasjon som forstår det som står i kartet. De bestemmer hva som er riktig å mene om kartet og hvordan det skal brukes.
–Våre ledere sier at de fleste av de menneskene som oppholder seg på flåtene er innskrevet som medlemmer i vår organisasjon. Da trenger de ikke å bli advart mot foss og død. Medlemskapet i vårt sosiale fellesskap sikrer dem mot å bli trukket med flåten ned i fossen i fall det skulle finnes en foss i elven. Så lenge de er medlemmer hos oss, i vår organisasjon og store sosiale fellesskap, så kan de trygt oppholde seg på flåten og gjøre som de lyster. Medlemskap i vår organisasjon er det viktigste og det avgjørende for flåteferdens utfall. Det er det eneste som teller.
Kvinnen med stjernebladet og menighetsbladet avslutter talen til den fremmede mannen på elvebredden.
Nå kommer en middelaldrende, alvorlig utseende mann frem. Han stiller seg foran organisasjonslederen med "Verdens Ukeblad" og "Vårt Landskap" og kvinnen ved siden av ham, og foran kvinnen og de to mennene med hvit krage og sort kappe, og foran kvinnen med stjernebladet og menighetsbladet.
Den alvorlige og strenge mannen strekker begge hendene ut så de dekker over de som står bak ham. Han ser svært klok og myndig ut i ansiktet. Han er ulastelig antrukket i fine klær. Han har på seg en purpurrød skjorte og hvit rundsnipp.
På brystet har han et stort kors som henger i en kjede rundt halsen. Det er tydelig å se at han tilhører den øverste klasse i det sosiale sjikt.
Han ser strengt på den fremmede mannen. Så åpner han munnen og begynner å tale til den fremmede mannen på elvebredden.
–Jeg er en av de øverste ledere for den organisasjonen som disse lydige og prektige tjenere som står under meg tilhører. Vi legger vekt på forordninger, reglement, tradisjoner, rituelle handlinger, riktige formuleringer, og riktige tidspunkter.
–Både tidspunktet for det budskap du fremfører, og den høye røsten du anvender for å bli hørt, bryter med våre forordninger og med vårt reglement og med våre tradisjoner.
–Vi legger stor vekt på å bevare et godt samarbeide med dem som styrer dette landskapet og som bestemmer hva som skal være tillatt for de mennesker som oppholder seg på elvebredden og for de som oppholder seg på flåtene ute på elven. For det er de som har makt til å styre og bestemme i dette terrenget som gir meg og de andre ledere i vår organisasjon makt og autoritet til å herske over våre undersåtter, og som også bestemmer hva vi skal ha i lønn.
–Vi som er ledere og som besitter det øverste råd liker slike mennesker som har makt og som styrer og bestemmer over andre mennesker. For vi er av den oppfatning at de som betaler orkesteret også skal bestemme hva slags musikk som skal spilles.
Mannen med purpurrød skjorte og kors på brystet taler med sterk og myndig røst, og ser med forakt på den fremmede mannen på elvebredden.
–Rike mennesker, og mennesker med makt til å styre og herske over andre som oppholder seg i dette terrenget, og ellers fine mennesker av høy byrd, samt betydningsfulle personer som tilhører det øverste lag av det sosiale sjikt - de skal ikke advares mot noen foss og mulig død. De tror at de blir reddet i kraft av sin sosiale posisjon og sin intelligens, i fall det skulle finnes noen foss og død.
–Det hender ofte at flåter med slike fine, prektige og velutdannede maktmennesker ombord, og mennesker med høy inntekt og stor formue, passerer denne strekningen av elvebredden. Og dersom det ropes for høyt og for tydelig, så kan advarselen om foss og død og oppfordringen til å vende om høres av slike fine mennesker.
–De som styrer og hersker, og andre personer som betyr noe, de tror ikke at det er noen foss og død lenger fremme i elven. De bare ler av slike teorier og fortolkninger av symbolene i kartet. De er kloke og intelligente og har lest mange bøker.
–Kunnskapsrike mennesker med høy utdannelse og mye lærdom ville bare le av oss ledere i det høye råd dersom vi skulle tale til dem om foss og død, og vi ville ikke lenger bli tatt alvorlig når vi skulle uttale oss om terrenget til aviser og andre media. Det ville være det verste som kunne skje.
–Takket være det gode samarbeidet vi har med dem som styrer, og vår gjensidige forståelse, så pleier vi å få dem som styrer i dette terrenget til å kaste ut av vår organisasjon slike urokråker som deg, når det en gang imellom dukker opp slike som tar kartet på alvor. Det er det nødvendig å gjøre for at vi ikke skal miste anseelse og respekt hos betydningsfulle mennesker, og dermed bli gjort til latter.
–Det viktigste er å bevare vår anseelse og det gode samarbeidet vi har med dem som styrer og regjerer, som er våre gode venner, samt bevare vårt gode forhold til andre kunnskapsrike og intelligente mennesker på flåtene og på elvebredden.
–Forøvrig kan jeg se at du ikke tilhører vår organisasjon. Tør jeg spørre hvem som er din oppdragsgiver?
Den myndige og alvorlige og strenge mannen med purpurrød skjorte og rundsnipp og kors avslutter sin tale til den fremmede mannen på elvebredden.
| forrige del | innhold | neste del |