–Men det skal komme en tid da de ikke lenger skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten - - 2Tim 4:3
–For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. Matt 24:24
–Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Apg 20:30
Mens de voksne og forstandige menneskene på elvebredden har talt til den fremmede mannen, har han vedblitt å rope ut sin advarsel til menneskene på flåtene som har passert forbi ute på elven.
Noen få mennesker har trodd på advarselen om fossen og døden. De har kommet seg på land og forlatt alt de hadde på flåten.
Den fremmede mannen har lyttet til de menneskene på elvebredden som har talt til ham, samtidig som han har ropt ut advarselen til menneskene på flåtene.
Nå snur han seg til dem og begynner å tale til dem.
–Han som har skapt landskapet har sendt meg! Han har sendt meg for å advare om farene i elven og fossen og døden i avgrunnen. Han har vist meg sannheten, veien og livet! Herren, er hans navn, og er min oppdragsgiver. Og jeg må være lydig mot min oppdragsgivers befalinger, enten jeg elsker eller ikke elsker de menneskene han sender meg til.
–Når min Herre og oppdragsgiver har befalt meg å gå ut og advare, så må jeg gjøre som han har befalt, selv om det er på en hverdag midt i uken. Jeg må gå dit han vil jeg skal gå - når han vil jeg skal gå. Jeg må gjøre det han vil jeg skal gjøre - når han vil det, tale det han vil jeg skal tale - når han vil det, og vandre i de gjerninger som han legger til rette for meg på forhånd, og som han gir meg styrke og visdom til å utføre, for å redde mennesker fra fossen og avgrunnen og den evige vrede! Jeg må tale hele dette livets ord slik Herren har befalt meg å tale, endog om det skulle koste meg livet!
Slik taler den fremmede mannen med sterk og tydelig røst til menneskene på elvebredden.
Noen flere mennesker fra flåtene som passerer forbi kommer i land på grunn av de ordene som den fremmede mannen på elvebredden har ropt ut.
Nå kommer en annen fremmed mann ned til elvebredden. Under armen har han en stor, tykk bok. Bokens tittel er skrevet med bokstaver av gull. Boken heter Livets Bok - Guds Ord. Og bokens utseende er nøyaktig likt kartet som den første fremmede mannen har, han som har advart mot fossen og døden, og som nå står og taler til menneskene på elvebredden.
De to fremmede møtes. Det er tydelig at de kjenner hverandre. Det ser ut som de er brødre. De åpner boken og ser i den sammen. Da blir de omgitt av et sterkt, blendende lys.
Menneskene som har kommet fra flåtene på elven har nå samlet seg om de to fremmede. Mannen med Livets Bok tar menneskene fra flåtene med seg og fører dem bort fra elven og elvebredden. Han har med seg en stor, tung koffert.
Den fremmede mannen som har advart menneskene på flåtene om fossen og døden i avgrunnen, fortsetter å tale til de voksne og forstandige menneskene på elvebredden. Og nå roper han ut til dem med en like høy røst som da han ropte ut advarselen til menneskene på flåtene ute på elven.
–Dere dårer! Dere hyklere! tordner han ut til de prektige menneskene på elvebredden som hadde talt til ham.
–Dere med søppelet bak den fine fasaden! Dere bryr dere ikke om hvor skittent karet er innvendig, bare det er rent utenpå! Dere lar være å advare menneskene på flåtene fordi dere ikke elsker dem, og fordi dere er redd for å miste anseelse. Dere vil tekkes betydningsfulle personer og få ære av mennesker, og sole dere i den skitne stråleglansen fra deres egen selvforherligelse. Dere bryr dere ikke om at mennesker går fortapt i fossen og avgrunnen! Dere anser det som viktigere å bevare anseelse og betydningsfulle menneskers respekt enn å redde mennesker fra fossen og døden og den kommende vrede!
–Dere tror dere er rike og mangler intet. Men dere vet ikke at dere er usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne, og skjuler dere bak en fin fasade for å dekke over deres nakenhet og skam! De betydningsfulle menneskene på flåtene - de som dere tror har respekt for dere - de forakter dere.
–Denne strekningen av elvebredden tilhører ikke noen organisasjon. Den tilhører Herren, hærskarenes Gud! Og fordi Herren har sendt meg, makter jeg ikke å stå her på elvebredden og være vitne til at mennesker blir ført med strømmen mot fossen og se på at de omkommer i avgrunnens mørke dyp, uten å advare dem, endog om jeg ikke skulle elske dem. For hvordan kan et menneske vite om han elsker dem han ikke kjenner? Men Herren, min oppdragsgiver, han kjenner dem og elsker dem, og jeg er lydig mot min oppdragsgiver!
–Min Herre og oppdragsgiver, han som har skapt landskapet og tegnet kartet, han er selve kilden hvor all sannhet har sitt utspring! Det er livets kilde! Han er sannhet og kjærlighet, og kjærligheten elsker sannheten og hater løgnen! Derfor kan han ikke lyve! Derfor vet jeg at kartet er riktig, og at de som ikke vender om, går fortapt i avgrunnen og kommer under den evige vrede!
Den fremmede mannens tordnende røst får luften til å dirre på grunn av den spenningen som hans tale skaper blant tilhørerne, og de voksne og kloke og forstandige menneskene på elvebredden står stille. Noen av dem er bleke i ansiktet. Noen rødmer i ansiktet. Noen kjenner at de begynner å bli sinte.
–Dere skriftlærde organisatorer og sosiale ledere med deres livløse kåserier! tordner den fremmede mannen, –dere som ikke vil advare mot fossen og døden i avgrunnen og velger å tro løgnen, og tolker symbolene i kartet etter deres eget hjerte og egen tanke, fordi dere frykter mennesker mer enn Herren! Dere har magen til gud! Dere taler det mennesker liker å høre for ikke å støte bort rikfolk med penger! Dere forakter de ensomme og fattige! Dere setter bind for øynene på mennesker og hvisker til dem det som klør godt i øret, og skjuler sannheten for konger og prinser! Dere skal selv dø i fossen fordi dere ikke har vært tro mot sannheten!
Nå begynner noen av de voksne og kloke menneskene på elvebredden som den fremmede mannen taler til, å bli virkelig sinte. Slik tale er mer enn de kan tåle å høre. Ingen har lov til å snakke slik til kunnskapsrike, skriftlærde, anstendige og respektable mennesker, mennesker med høy intelligens og utdannelse, som har lest mange bøker som er skrevet av kloke og vise mennesker - berømte og anerkjente personer. Slik tale ville de ikke godta fra noen - særlig ikke fra en som ikke ble regnet for noe i verden.
Men den fremmede mannen fortsetter sin tordentale.
–Dere falske profeter! Dere som spår etter deres eget hjerte og visjoner dere har drømt! Det er løgnaktige spådommer dere spår! Dere som sier, så sier Herren, enda Herren ikke har sendt dere, og som håper på at deres ord skal bli stadfestet! Dere som sier fred, fred - og vekkelse! enda det ikke er noen fred, og ikke noen vekkelse!
–Hør, - dere som tror på deres egen tro og ikke på ham som gir dere troen, han som er troens opphavsmann og fullender. Dere søker gavene fremfor giveren! Herren ransaker deres hjerte og han kjenner deres motiver! Dere gir ikke av kjærlighet, men for å få noe igjen - for å tilfredsstille deres egoistiske krav til materiell velstand og begjær etter makt!
–Dere falske lærere! Dere som forakter de fattige og de svake og de syke av Herrens folk! Hør Herrens ord! Dere gjør den rettferdiges hjerte motløst, enda Herren ikke har bedrøvet ham! Herren, hærskarenes Gud, skal komme over dere, fordi dere skuer tomme syner og forkynner løgnaktige spådommer og sier, så sier Herren, enda Herren ikke har talt! Herrens hånd skal være imot de profeter som skuer tomhet og spår løgn, og dere skal kjenne at Herren er Gud!
–Dere forførere og blinde veiledere! roper den fremmede mannen med en så tordnende røst at det føles som om jorden skjelver. –Dere som vil være deres egen gud og tro på kraften i deres egne ord!
–Det er ikke ordene som har skapermakt, men Skaperens Ord! Landskapet ble ikke til fordi han sa det, men fordi det var han som sa det!
–Dere som søker makt og autoritet! Hør Herrens ord! Det er én som har all makt og all autoritet! Herren - hærskarenes Gud, er hans navn! Landskapet ble ikke til fordi han trodde det - det ble til fordi han ville det!
–Sannhet og virkelighet skapes ikke av tro, ord eller visjoner og falske drømmer. Herren er sannhet og virkelighet. Han er Klippen, evig og uforanderlig! Han lar seg ikke manipulere, men våker over sitt ord så han fullbyrder det!
De lærde og kloke og kunnskapsrike voksne menneskene på elvebredden er nå svært sinte og redde. Ordene som den fremmede mannen taler til dem gjør at de føler noe inne i seg som river og sliter i hjertet og samvittigheten. Og derfor blir de sinte - de koker inni seg av sinne og går truende i samlet flokk mot den fremmede mannen på elvebredden.
Men den fremmede mannen fortsetter å tale til dem med samme tordnende røst så organisasjonene skaker i sammenføyningene.
–Dere løgnens tjenere som elsker dere selv! Dere tegner deres egne kart etter deres eget hjerte og selvopptatthet, og etter deres egne lyster og begjær og selviske motiver! Dere tror dere kjenner menneskers sjelsliv, men dere kjenner ikke deres egen sjel, fordi deres øyne er blindet og står ut av hovmod, arroganse og menneskeforakt!
–Dere blåser dere opp til hovmodige ballonger og dyrker dere selv som gud og tror dere kan dirigere menneskeskjebner etter deres eget forgodtbefinnende! Dere fører mennesker mot fossen og døden! Vend om fra deres ondskap og deres synder, så Herren kan få redde dere fra fossen og døden i avgrunnen og den kommende vrede!
De kloke og fine menneskene på elvebredden, de som den fremmede mannen taler til, de er nå kommet helt nær den fremmede. De er røde i ansiktet av sinne og frykt og hat. De er modige fordi de er så mange, og fordi han er alene.
Nå kaster de seg over ham i raseri og hat og legger ham i bakken. De slår og sparker ham slik at han ikke lenger kan tale.
Etterpå lar de ham ligge og går bort fra ham, og forlater åstedet.
- - -
Etter en stund reiser den fremmede mannen seg opp, og går blødende og forslått bort fra de voksne og kloke og forstandige menneskene på elvebredden. Mannen følger elvebredden et stykke nedover elven, nærmere mot fossen. Der begynner han å rope ut til menneskene på flåtene som passerer forbi ute på elven.
De som har slått ham kan ikke lenger høre ham.
Lederne for de forskjellige sosiale fellesskapene som menneskene på elvebredden tilhører, de sier: "Det er ingen som hører på den fremmede mannen og ingen som følger etter ham. Det viser at det han har sagt er galt."
Men det er noe dypt inne i dem som stadig plager dem - noe som sier at det som den fremmede mannen har sagt dem er sant. Men det vil de helst ikke tenke på, for da blir de bare urolige inni seg. Og ingen av dem liker å bli plaget av sin samvittighet. Skyldfølelse er ikke bra for selvfølelsen og selvbildet.
- - -
Siden får de ikke høre budskapet fra han som har skapt landskapet.
Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker løgn og taler løgn. Åp 22:15
| forrige del | innhold | neste del |