Organisasjonen
En mann fra de menneskene som står ved elvebredden går bort til den fremmede mannen som står og roper til menneskene på flåtene som passerer forbi og advarer mot døden i fossen. Under armen har han to tidsskrifter.
Det ene tidsskriftet heter "Verdens Ukeblad". Det andre tidsskriftet heter "Vårt Landskap". Det ene tidsskriftet er gjemt inni det andre.
Mannen med de to tidsskriftene begynner å tale til den fremmede mannen ved elvebredden.
–Jeg er leder i en organisasjon som har som formell målsetting å gjøre menneskene på flåtene kjent med terrenget og strømforholdene i elven, slik vårt hovedstyre oppfatter forholdene, sier organisasjonsmannen.
–Vår organisasjon tror også at det kan være en foss hvor man kan bli drept, slik det står i kartet. Eller i hvert fall så vil vi ikke benekte det. Men vi liker ikke å snakke om det, for man kan ikke være hundre prosent sikker på at flåteferden får et slikt utfall.
–Imidlertid har vi inngått en avtale med andre organisasjoner, med tilsvarende målsetting som vår, hvor vi er blitt enige om at denne strekningen av elvebredden skal være vår organisasjons virkeområde. Jeg vil gjøre deg spesielt oppmerksom på at den avtalen innebærer at det er vår organisasjons oppgave eventuelt å advare mennesker på flåtene som passerer denne strekningen.
–Vi benytter andre midler i vårt arbeide enn de du anvender. Vi mener at dersom det er en foss i elven, så er den meget lenger unna enn det du tror, og det haster derfor ikke med å advare om en mulig foss og død.
–Vi ønsker ikke at du skal trenge deg inn på vårt område og anvende metoder og språkbruk som ikke er forenlig med de midler vi benytter oss av for å gi menneskene - og da særlig de unge - orientering og veiledning, og nå ut med vårt budskap. Ellers kan vi komme i den situasjon at vi ikke har noe å gjøre, og dermed miste en behagelig og interessant jobb og fast inntekt. Vi har først og fremst oss selv å tenke på. Det viktigste er ikke at unge og gamle mennesker kommer seg i sikkerhet på land ifall det skulle være en foss, men hvilken organisasjon som får dem i sikkerhet.
Mannen med tidsskriftene avslutter talen.
En kvinne kommer til syne og stiller seg ved siden av organisasjonslederen. Hun tilføyer:
–Vi oppfatter problemet med ungdommens uvitenhet om strømforholdene i elven litt forskjellig fra slik du ser det, sier hun til den fremmede mannen, og prøver å være like klok og forstandig som den mannlige lederen.
–Vi gleder oss over at ungdommen har det gøy og sorgfritt, og at de kan være med på forskjellige aktiviteter. Begynner vi å rope ut om fare og foss og død, så vil det bare ødelegge stemningen for dem. Det haster ikke med å advare om en mulig fjern fare så lenge strømmen er så svak og forholdene så fredelige som langs denne strekningen av elvebredden.