Gjeldsbrevet


Gjeldsbrevet


Også dere, som var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød, har Gud gjort levende sammen med Kristus, idet han har tilgitt dere alle overtredelser.
Han har strøket ut vedtektenes håndskrift, gjeldsbrevet som var oss imot, det som vitnet mot oss. Det tok han bort ved at han naglet det til sitt kors.
Han frarøvet maktene og myndighetene deres makt og stilte dem åpenlyst til skue, idet han triumferte over dem på korset.

Kol 2:13-15



Gjeldsbrevet

I DET GAMLE ROMERSKE RIKET ble det av myndighetene skrevet et gjeldsbrev, eller skyldbrev, mot en person som hadde begått straffbare handlinger eller på noen måte forbrutt seg mot samfunnets og statens lover.

Dette juridiske dokumentet og rettspraksisen bruker apostelen Paulus analogisk i sitt brev til menigheten i Kolossæ, ". . og [han] utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset." (1)

Dette var et legalt, rettslig dokument, et anklageskrift. Det var et autoritativt håndskrift av gjeldende lov, og var påtalemaktens og domstolens rettslige grunnlag for gjeldsbrevet – "det som gikk [..] imot" forbryteren.


I den greske grunnteksten står det cheirografon tois dogmasin. Ordet dogmasin (av dogma) betyr dekret, bestemmelse eller vedtekt. (2) I strafferettslige forhold ble det brukt i betydningen domsbeslutning eller kjennelse. Dokumentet stadfestet den loven som var kommet til anvendelse for den aktuelle forbrytelsen samt hva straffen var for handlingen. I vår tid vil det nærmest tilsvare en tiltalebeslutning.

På det gjeldsbrevet ('tiltalebeslutningen") ble den anklagedes navn og alle anklager samfunnets påtalemakt hadde mot ham skrevet opp. Han var å betrakte som en person som hadde gjort noe som var forbundet med straff.

Det kunne være at han hadde tilranet seg eller røvet noe som ikke var hans, andres liv eller eiendom., og således betraktet som skyldner til samfunnet. For å gjenopprette forholdet til samfunnet måtte han betale for sine overtredelser av gjeldende lov. Samfunnet krevde at han, forbryteren, betalte tilbake det han var skyldig. Gjeldsbrevet måtte gjenløses.

Ved domsavsigelsen avgjorde domstolen hvordan og på hvilken måte forbryteren skulle kompensere for det han hadde forbrutt og dermed gjenløse gjeldsbrevet.

Straffen, det vil si det som den dømte forbryteren skulle betale, ble skrevet nederst på gjeldsbrevet, etter anklagepunktene. Dersom han måtte betale med sitt eget liv for å gjenløse gjeldsbrevet og straffen var døden ved korsfestelse, ble gjeldsbrevet med synder, og straffen – som var erstatningskravet fra myndighetene, slått opp på korset over den korsfestedes hode. Dette ble da kalt "Titulus". Dersom straffen var soning i fengsel, ble gjeldsbrevet slått opp på celledøren.

De romerske myndigheter var svært nøye med å følge reglene for de rettslige prosedyrer når den anklagede var romersk statsborger. (3) For de uten romersk statsborgerskap ble de prosedyremessige forskrifter vanligvis neglisjert. Slaver og krigsfanger var uten legale rettigheter.

Når forbryteren - synderen - hadde sonet straffen og således betalt den gjeld han var skyldig å betale samfunnet, og dermed gjenløst gjeldsbrevet, så ble alle anklagepunktene mot ham strøket ut med en penn, på en slik måte at det var leselig hva som var blitt strøket ut. Nederst på gjeldsbrevet ble det så av representanten for den keiserlige myndighet, skrevet at det var betalt, og deretter underskrevet.

Når dette fant sted i den gresktalende del av det romerske riket, ble ordet "Tetelestai" skrevet nederst på gjeldsbrevet. Det betyr "Betalt til fulle" det vil si fullbyrdet eller fullbrakt. Soningen var ført til fullendelse, og dermed var også betingelsene for å gjenløse gjeldsbrevet oppfylt. Forbryteren hadde gjenløst gjeldsbrevet ved å sone straffen, og dermed betalt det han var skyldig samfunnet. Til slutt ble det keiserlige segl satt på brevet, for at det skulle være gyldig, og deretter gitt til synderen. Han var fri.

Gjeldsbrevet med de overstrøkne anklagepunktene kunne han nå oppbevare som sin personlige eiendom, som bevis for at han hadde sonet straffen og betalt sin gjeld. Det var en garanti for at han ikke mere kunne bli anklaget, dømt og straffet for de forbrytelser og synder han hadde begått. Ingen kunne mer anklage ham for disse overtredelser, for de var strøket ut og det han hadde betalt for var fortsatt leselig for verifikasjon.

Den anklagede, dømte og løslatte forbryteren hadde sonet og gjort opp for seg, og det gjenløste gjeldsbrevet hadde keiserens segl.

Dersom den straffedømte skulle dø i fengslet før soningen var fullført, og således betale den høyeste pris for å gjenløse sitt gjeldsbrev, så ville han ikke kunne få oppleve gjenløsningen, løslatelsen og friheten. Hans død ville være forgjeves (sml. 1Kor 15:17-18). Kanselleringen av listen over hans synder og beseglingen av det gjenløste gjeldsbrevet ville ikke være relevant. Allegorisk så ville han dø i sine synder, selv om han ga sitt liv. (4)

Nå var imidlertid den praktiske utøvelsen av den strafferettslige prosedyre forskjellig fra den formelle. Som regel når en ubemidlet borger ble kastet i fengsel i romersk tid så var dette ensbetydende med dødsdom. Å bli kastet i fengsel betydde en uunngåelig død som følge av ytterst usanitære forhold, ekskrementer og sykdom.

Dersom den dømte selv ikke kunne eller ville betale (5) kunne han håpe på løslatelse bare i de tilfeller hvor den fengslede hadde en slektning eller venn som hadde posisjon og midler som kunne komme fangen til unnsetning og betale hans gjeld.

I slike tilfeller ble fangen fysisk kjøpt fri av en slektning eller venn, ofte med penger av sølv eller gull.

Den som betalte den straffedømtes gjeld for å gjenløse gjeldsbrevet og kjøpe ham fri, var blitt hans "gjenløser". Uten en gjenløser og uten midler til å kjøpe seg fri ville den innsatte som døde i fengslet ha betalt sin gjeld med sitt eget liv, dog uten å kjenne gjenløsning og frihet. Han ville dø i sin gjeld. (6) Etter å ha betalt sin gjeld ved å sone hele dommen eller, som var det vanlige når en fange ble løslatt, ha fått sin gjeld betalt av en gjenløser, kunne den straffedømte glede seg over et liv i frihet.

I de tilfeller hvor den anklagede ble dømt til døden ved korsfestelse, som var det vanlige for ikke romerske statsborgere, slaver, opprørere og kriminelle, ble gjeldsbrevet, eller "Titulus", naglet til korset sammen med den korsfestede.

Idet den korsfestede allerede var betraktet som død i og med dødsdomsforkynnelsen, ble det ved gjennomhullingen av gjeldsbrevet ("Titulus"), ved at det ble naglet fast til korset, stadfestet at dommen var sonet.


Noter:

1 Kol 2:14
2 Strong's Ref. # 1378 dogma; a law (civil, ceremonial or ecclesiastical)
3 se Apg 16:37-38: 22:25-29
4 Sml. 1Kor 13:3 Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
5 Apg 24:26 (Etter at Paulus var blitt sendt til landshøvdingen Feliks i Cæsarea og overført fra fengslet i Jerusalem til fengslet i Cæsarea hvor han satt i to år) Landshøvdingen Feliks håpet han at han skulle få penger av Paulus, slik at han kunne sette ham fri. Derfor sendte han ofte bud etter ham og talte med ham.
6 sml. 1Kor 15:17-18




startsiden
innhold neste side