 Skrevet av Odd S. Beverfjord I DET GAMLE ROMERSKE RIKET ble det av myndighetene skrevet et gjeldsbrev, eller skyldbrev, mot en person som hadde forbrutt seg mot samfunnets og statens lover. På det gjeldsbrevet ble alle anklager samfunnet hadde mot ham skrevet opp. Han var å betrakte som en person som stod i gjeld til samfunnet fordi han hadde gjort noe som var forbundet med straff. Det kunne være at han hadde tilranet seg eller røvet noe som ikke var hans, andres liv eller eiendom. Samfunnet krevde at han, forbryteren, betalte tilbake det han var skyldig for å gjenløse gjeldsbrevet. Ved domsavsigelsen avgjorde domstolen hva forbryteren skulle betale. Straffen, det vil si det som den dømte forbryteren skulle betale, ble skrevet nederst på gjeldsbrevet, etter anklagepunktene. Dersom straffen var døden ved korsfestelse, ble gjeldsbrevet med anklagepunktene, den dømtes forbrytelser - eller synder - og straffen slått opp på korset. Dersom straffen var soning i fengsel, ble gjeldsbrevet slått opp på celledøren. Når forbryteren - synderen - hadde sonet straffen og således betalt den gjeld han var skyldig å betale samfunnet, og dermed gjenløst gjeldsbrevet, så ble alle anklagepunktene mot ham strøket ut med en penn på en slik måte at det var leselig hva som var blitt strøket ut. Nederst på gjeldsbrevet ble det så av representanten for den keiserlige myndighet skrevet at det var betalt, og deretter underskrevet. Dersom dette fant sted i den gresktalende del av det romerske riket, ble ordet "Tetelestai" skrevet nederst på gjeldsbrevet. Det betyr "Betalt til fulle" - det vil si fullbyrdet eller fullbrakt. Soningen var fullendet, og dermed var også betingelsene for å gjenløse gjeldsbrevet oppfylt. Forbryteren hadde gjenløst gjeldsbrevet ved å sone straffen, og dermed betalt det han var skyldig samfunnet. Til slutt ble det keiserlige segl satt på brevet, for at det skulle være gyldig, og deretter gitt til synderen. Han var fri. Gjeldsbrevet med de overstrøkne anklagepunktene kunne han nå oppbevare som sin personlige eiendom, som bevis for at han hadde sonet straffen og betalt sin gjeld. Det var en garanti for at han ikke mere kunne bli anklaget, dømt og straffet for de forbrytelser og synder han hadde begått. Han hadde gjort opp for seg, og brevet hadde keiserens segl.
|