Haugtussa

I GJÆTLEBAKKEN

Vindtrolli

Tsjuh! buh! segjer Nordan-Kvitskjegg,
han hiver med myrke Vengir.
Det yler og kvin yvi nakne Heid;
det kvitnar um Aas og Engir.
- Tsju ...

Tsjuh-hu-huh! segjer Nordvest-Istroll,
det velter Skip og Stamnar.
Havet rørest av djupe Grunn
og bryt paa femtan Famnar.
- Tsju ...

Tsjui-lu! segjer Vestan-Havmann,
han kjem so vide av Sjø.
Lett leikar den Gut um brune Bakkar,
men lite so er han stød.
- Tsju ...

Tsjui-lu! segjer Vestan-Havmann,
han er so salt og vaat.
Han lokkar med Sol og Blaaning blide,
men helst det endar i Graat.
- Tsjui ...

Tsju-su! segjer Austan-Bergkall,
han er so kvass og klaar.
Han kjem fraa alle dei ljose Tindar
med Snøhatt um snøydde Haar.
- Tsju ...

Sulilu! segjer Sunnan-Ljosalv,
han susar i Lauv og Lyng.
Blomar hev han i fløymde Haare
og blæs paa Fløyte og syng.
-Tsju ...

Sulilu, segjer Sunnan-Ljosalv;
daa er det godt aa gjæte.
Daa er det lognt under solvarm Stein;
daa vil mine Lomb seg kjæte.
- Tsju ...

Sulilu! Aa du sæle Sùmar
med Sol i Bakke og Bròt.
Daa søv eg i Lyngen min beste Blund
og vaknar utan Graat.
- Tsju ...

D'er kje greidt

Aa Stakkar kor du kulsar, du snilde Smalen min,
i dette Ruske-Regnet og denne vaate Vind!
Der under Alve-Steinen, der er ei Livdekraa;
der fær du inn-aat kryle og prøve um du maa

Lindring faa.

Men Kui ho vil heim att; det er so stridt eit Jag;
ho hev kje Fred i Marki paa slik ein Regnvêrsdag.
Men tomt det er i Lødo; kva skal me gjera der?
Me fær no heller stogge og freiste um me fær

noko her.

Attunder Rundehaugen, der er kje fullt so stridt;
der fær me trøyte Tidi, du gode Bùje mitt!
Og kanskje Huldri slepper oss inn ei Stund hjaa seg;
ho veit kor vondt me lider i Dag paa Gjætle-Veg,

dé som eg.

Alt tek det til aa renne ned etter Ryggen min;
ufysi er det vaate innpaa det varme Skinn!
Og Foten sokk i Myri, og Hol der er paa Taa,
og vaat og tung vart Stakken; aa snilde Ku, du maa

roleg gaa.

Eg frys, so snart eg fær vel min Styng innunder Barm;
daa lyt eg heim meg skunde til Mor i Stogo varm.
Daa fær eg skifte Klæde og kvile meg ei Stund;
og dé fær Mjøl og Syddre og gode, varme Brunn

aat svoltne Munn!

Fuglar

Kra! Kra! segjer Kraaka,
ho flyg so tungt under Sky.
Ho klæd seg i Vadmaal godt og graatt
utan Stas og Kaupe-Ty.

Ho gjeng paa Aakren i Flokkar
og veit seg so klokt aa snu.
Ho er seg so vyrdsleg ei Bondekòne;
men ingin skal henne tru.

Ho gjeng i sitt lovlege Yrkje
der kringum Gjerde og Vegg;
men naar ein so skal sjaa seg til,
so hev ho teki Egg.

Skrat! skrat! segjer Skjori,
ho hoppar so lett i Kring.
Skvatrar og vippar med Vele sitt
og duger til ingin Ting.

Det er ei Fantekjering;
ho fer med Slarv millom Tre.
Garpar og gjøner og lær og lyg;
og stundom stèl ho med.

Kvirrli-kvitt! segjer Staren,
der svartgrøn i Sol han skin;
han er so hoppande glad ein Unge,
og plent som ei Perle fin.

Tipp, tipp! segjer Erla,
der stilt ho hoppar og smett.
Ho er som ein litin Barnetanke,
so rein og blaa og lett.

Smekk! smekk! segjer Steindilpa,
ho smattar so trygt og turt.
Men vesle brune Fuglekongen,
han kjem millom Blomar burt.

Tirli-ti! segjer Lerka,
ho stig og stig imot Sky.
Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi,
daa verter Verdi ny.

Tirli-ti! segjer Lerka,
ho sviv under Kvelven fritt.
Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi,
det kitlar i Hjarta mitt.

Vi-vipp! segjer Viba,
ho rid seg so høg ein Hest.
Fjør hev ho i Hatten, og Fløyels Kufte,
og kvite Silkevest.

Eg kjenner so vel dei vene Eggi
i grøne Tuve-Reir.
Eg tok deim; men Mori bad so saart;
- eg gjer det aldri meir.

Men Heluna, vene brune Fuglen
med svarte Fløyels Barm, -
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
daa vert eg i Hjarta varm.

Men Heluna, vene brune Fuglen,
som stig meg so stilt imot, -
kvar gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
det græt meg i Hjarterot.

Under Jonsok

Sunnan-Regn, Sùmar-Regn
droplar lint fraa lettslørd Himil,
svalar sælt den svidde Lufti,
doggar mjukt dei brende Bakkar.
Drys og droplar godt og lengi;
lækjer Jordi, laugar Vaaren;
held so etter velgjort Arbeid
mildt og rolegt upp mot Kvelden.
Og det opnar seg og andar,
Blom og Blad og alt som lìver,
Stylk og Straa og friske Lyngtopp,
Pors og Brisk og beiske Triblad.
Andar ut si varme Sæle
i dei tusund, tusund Angar,
tusund friske, fine Angar, -
til som Balsam Lufti fløymer.
Og ein Klaar-Eim sveiper Jordi,
Eim av Livsens Elsk og Yljing,
som det lette Slør um brune
runde kjælne Brurebarmar.

Veslemøy med stille Buskap
driv imillom Rundehaugar
nord ikring den svarte Tjørni,
som gror att med Myr og Mose.
Faarleg er den Hengje-Dinsa,
klædd med Bær-taag og med Myr-ull;
ned-paa svarte Evje-botnen
søv ein Lyngorm lang og diger.
Men i Bakken Fêet beiter,
nippar av den unge Lyngtopp;
Lombi dansar rundt ikringum,
søkjer so si Mor og pattar.
Og som skire Sùmarkvelden
legg seg mjuk um alle Markir,
og den ljose varme Kveld-Røyk
hildrar alt i Dis og Dimme, -
daa sin Bunding burt ho gløymer,
Veslemøy, der still ho vankar,
og i tankelause Tankar
sig ho av og ser og drøymer;
ser det livne under Leite,
ser det vakne millom Steinar,
ser paa hulde Aaker-Reinar
fager Bøling søkje Beite.
Haugmøy i den blaae Stakken,
prydd um Barm med Sylvlauv fine,
sìt paa Tuva under Bakken
og straar Salt aat Kyrne sine.
So ho reiser seg og lokkar;
Haare fløymer yvi Herdi;
Bøling vent i Rad seg flokkar,
og mot Fjelle rekkjer Ferdi.
Ku for Ku, og gamle Dimmeld,
Stuten stor som etter ruggar,
synest som ei Rad av Skuggar
mot den ljose Nordan-Himmel.

Ut er slokna Avdagselden;
graae folnar alle Skyir.
Verdi ligg i Draum og Lyder,
og det gjeng som Song i Kvelden.

*

Langt det vart aat dykk og meg
inn-um Heime-Helle;
no aat Sùmarstøl me dreg
under Skarefjelle.
Kom no, kom no, Kyri mi!
Svalt det er i Skare-Lid.

Ku-saata!
Ku-saata!
I Fjelle gror grønaste Aata.
Kom Kyri!
Kom Dyri!
Kom Dimmeld og Dros,
kom Randeliros,
um Kveld!

Under Nordan-Aas er godt,
inn-i Huldre-Hagen.
Lang er der den logne Nott,
stutt er Solbrandsdagen.
Og i Berget svalt og stilt
er der Livd mot olmt og ilt.

Og naar Skodda sig um Aas
og kvar Solglytt jagar,
driv me rundt paa Ville-Raas
og hev gode Dagar.
Sky og Skodde yvi Lid, -
daa er Huldri trygg og fri.

Ofte daa i svale Kveld
Jutull for meg giljar,
lovar meg sitt heile Fjell,
um eg er til viljar.
Men so faatt eg fagnast kann
med det tunge Troll til Mann.

Huldri gjeng i harme Sut,
maa i Elskhug brenne
til den ljose Dagsens Gut,
som ho ei fær kjenne.
Gjerne bytt' eg Ham og Haatt,
um med han eg fekk det godt.

Soli stig og Soli gjeng;
Vinter kjem og lakkar;
utan Vén og Brureseng
Huldri veglaus flakkar.
Leid er lange Lengtings Brand;
aldri kjem den ljose Mann.

Ku-saata!
Ku-saata!
I Fjelle gror grønaste Aata.
Kom Kyri!
Kom Dyri!
Kom vanka med meg
den villande veg
um Kveld!