"Ikke nevn Jesus"

Hva er 'kirke og stat', mor? - spurte lille Hilde (7).

Hvorfor spør du om det? svarte moren.

Læreren vil ha meg til å respektere skillelinjene og holde fred med pratet mitt om Jesus.
Jeg skulle gjemme den slags prat til søndagene, sa hun ...

Hva for urimelig regel, mente Hilde. Jesus var jo stor i hennes øyne hver eneste dag, ikke bare på søndager. Hun visste Gud ville at hun skulle fortelle andre om det. Men dårlig likte hun å bryte reglene i skoleverket. Så hun følte seg usikker på om hun kunne ta med seg Bibelen sin til "fortell selv"-timen på skolen. Læreren kunne bli ergerlig på det. Til slutt ble det til at hun lot det være. En av klassekameratene hadde tatt med seg en Buddha-statuett til fortell selv-timen. Og det virket ikke som læreren hadde noe imot å få skjenket opp litt buddhist-religion.

Hildes mor var tilstede i klassen på feiring av 'Thanksgiving'-dagen, høsttakkefesten. Læreren bad hele klassen om å si i ett ord noe de var takknemlig for. Hilde rakte opp hånden straks og visste hva hun var takknemlig for, det var jo Jesus. Men læreren overså henne og slapp til alle de andre. Helt til slutt fikk Hilde lov å si det ene ordet sitt. Læreren så irritert ut, og Hilde følte seg uthengt.

En dag snakket Hilde om Jesus med en klassekamerat som hadde vært med henne på en bibelcamping. Overlæreren kom forbi akkurat da og hørte litt av samtalen.

Ikke snakk så mye om Jesus, sa han til henne.

Hilde ble forvirret.
Men Kari må da få høre om Jesus, sa hun.
Hun visste at klassevenninnen hadde trang til det.

Hilde var god til å lese og skrive, men fikk ikke gode resultater på de nye prøvene, som skulle vise hvor bra barna er innforstått med og godtar verdiene og trosholdningene som hører til de fremmede kulturene rundtom i verden. Hilde trodde på Bibelen, som gav henne klar beskjed om ikke å ha noe å gjøre med fremmede religioner, og ikke engang nevne avgudene og åndsmaktene ved navn. Dermed var hun slett ikke noen god gruppetenker, og helt uvillig til å moderere synspunktene sine.

Det måtte videre bety at Hilde ikke lærte seg å bli en slik personlighetstype som skolen hadde bestemt som mål for henne. Og skolen fant grunn til å sette henne opp i en 'barnestudiegruppe', hvor en 'ressurs-spesialist' hadde til oppgave å forandre tenkemåten hennes, trene henne i regler for 'gruppelæring' - og 'hjelpe' henne å akseptere de nye forente ideer om verden, enheten og gud i alle.

Hilde følte seg ikke vel til mote i selskap med rådgiveren:


Hun smiler aldri, mor - sa hun.

Foreldrene spurte sin advokat til råds om hva rettigheter de hadde som foreldre, til å verne barnet sitt mot denne religiøse ensrettingen, gruppepresset og intoleransen i det kollektives navn. Advokaten kunne da advare dem om at skolen muligens kunne komme til den vurdering at Hilde var usunt religiøs, og ta opp dette som en sak for Barnevernet. Da fant foreldrene grunn til snarest å ta Hilde ut av den offentlige grunnskolen og skrive henne inn på en kristen skole.

Hilde savner de gamle vennene, men takker Gud for friheten til å kunne snakke om Jesus, både med kamerater og lærere.

Drøftelse:   Til ettertanke for foreldre

---