HVORFOR ER SÅ MANGE SÅ AVMEKTIGE?
Når en tenker på den religiøse tilstanden i Norge i dag, er det to "sannheter" som melder seg. De ser ut til å motsi hverandre. Like fullt har begge observasjonene sannhetens overbevisende kraft:
1. Aldri før har det vært så mange bekjennende kristne i landet vårt, som det er i dag.
2. Norge avkristnes nå mer og raskere enn noen gang før.
Noen vil si at dette kommer an på øyet som ser. Optimisten og pessimisten pleier å ha vanskelighet med å bli enige når de dømmer om samme sak.
Men nei, dette er ikke forklaring god nok når det gjelder vurderingen av kristentroens stilling i dagens Norge. Begge de tilsynelatende motstridende vurderingene har gode grunner å bygge på.
Vi er blitt mange kristne med store, moderne, effektive institusjoner og arbeidsredskap som tjener våre mange "misjoner".
Det var dagens radiopredikant for en tid siden som satte disse tankene i sving. Han sa noe om at det sikkert aldri har vært så mange kristne unge i Norge før noen gang, som det er nå. Det var da en skøyeraktig tanke hoppet opp fra underbevisstheten: "Er de ennå ikke blitt voksne"?
Ja, for denne påstanden lød jo i sytti-, seksti- og femtiårene også fra like kompetent hold som dagens radio-lekpredikant. Disse påstått mange unge burde snart ha rukket å bli voksne etter så mange ti-år. Dommen var visst den samme allerede før krigen. Det var så mange unge som stod klar til å fylle rekkene - og institusjonene!
Men noen av oss som har levd med i disse skjebneårene for landet vårt, kjenner den andre "sannheten" stadig mer trykkende: Vi avkristnes, raskere og villere for hvert år.
Hvis det blir tid for noen historiker til å trekke linjene fram til etterkrigstden - fram mot den tredje verdenskrig? - må det vel sies om oss: "Det var den generasjonen som fullførte avkristningen av Norge".
*****************
Men er det ikke sant da, at vi er mange kristne med flere gode hjelpemidler i arbeidet enn noen generasjon før oss?
Hjertebøkene er ennå uåpnet for allmennheten. Når en dømmer etter vitners utsagn, ser det bra lyst ut. Radiopredikanten og alle andre "optimister" synes å dømme rett.
Gjenkristningen av Norge i stor stil startet tidlig på 1900-tallet. Haugianismens lys og salt hadde virket i det stille et hundre år. Mangfoldige tusener var blitt oppvakte og med i stedets "lille flokk". Det lyste av dem både med Åndens og kunnskapens lys.
Organiseringen skulle føre denne arven videre. Nå skulle en få "troende prester". Det var begrunnelsen for å reise Det Teologiske Menighetsfakultet i Kristiania.
Men studentene måtte være omvendt før de ble studenter. Heimene skulle få hjelp til å bevare sine barn i sin barnetro.
Søndagsskolen skulle hjelpe hverdagsskolen. Mange hundre tusen barn kom sammen om søndagen.
Kristne folkehøyskoler skulle puste til Åndens ild og få den til å blusse opp i "Åndens skapertime", som NSF Grundtvig hadde profetert. Tretti og flere skoleheimer ble reist. Staten betaler lærerne som misjonen ansetter.
Hundretusener av nålevende må ha tilbrakt en Åndens vintervår på en eller annen av disse heimene, der de skulle tennes for å tenne.
Gymnas og lærerskoler ble satt i gang. De skulle sørge for at ikke verdslig vesen fikk ta livet av lesernes håpefulle før de nådde akademikernes lange rekker. En av disse institusjonene har nære på ett tusen elever alene!
Og så kom "Laget". Det Kristelige Student- og Skolelag skjøt vekst både i topp og i rot. Ved fakultet etter fakultet over det ganske land lyder innbydelsen til møte i "Laget". Og i stadig yngre ungdomsskolegrupper øver ynglingene seg som formenn , kasserere - og bønnesekretærer! Studenter skal vinne studenter, gymnasiaster gymnasiaster og elever elever!
Det er til å miste pusten av - alt vi har gjort, - for Jesus?
Ikke bare toppen ble det tenkt på, grasrota også!
Nye impulser utenfra skapte ny norsk aktivitet. Det spurtes at kristne i Stockholm-området hadde skaffet en sjø-tomt nær byen , der de bygde hyttelignende bønnehus. Der samlet de ungdommer i høytidene - for å gjøre dem til kristne.
Snart overgikk vi den svenska broder med leirplasser. Fra Østfold til Vestpollen ble det kristne leirplasser, den ene tøffere enn den andre. Og Herren velsignet. Skarer av unge ble samlet om bibel og bønn, mens kamerater dro på dans, til fjells eller satt heime i helgene.
Det er ingen grenser for alt godt vi har gjort. Og ennå er "ikke det halve fortalt", som hun sa Dronningen av Saba da hun møtte kong Salomo.
Dette er til å bli ør av!
Det ble mobilisert til bunns og til topps for å "fylle institusjonene" og gjenkristne Norge.
Kristne aviser skulle støtte kampen.
Et politisk parti med Bibelen som både prinsipp- og handlingsprogram skulle så samle rekruttene som var vunnet og bevart i Hauge-ideenes ånd, slik at en igjen kunne få skoleholdere som tok seg av disiplenes sjeler, tingstuer der kjærlighet og rettferdighet kappes om makten, og et storting som avskaffet all den ugudelighet som "det verdslige regimente" kan rå med.
****************
Hva har vi så oppnådd med alle våre kristne?
Mye, på mange måter.
Alt for lenge siden var det folketro at nå har vi flere kristne embetsmenn i Norge enn på lenge, lenge. Flere kristne sakførere, lærere, sykepleiere, og leger. Særlig leger. Det var så utrolig.
En spiss tunge har antydet at nå er det flere kristne blant legestudentene enn på prestenes fakultet. Og da tenkte en ikke på Universitetets, der ble det så knapt om studenter at det en tid så ut til å skulle gå i stå, slik at at MF kunne overta hele prestetjenesten i Norge.
Ja, det er et under med alle disse kristne; tenk kristne medisinere. En gammel lærer som skriver dette, minnes med takk og undring oppholdet på "Riksen". I professorens hale når han gikk på visitt, var også ei jente, kjent fra gymnaset. Hun levde med Gud fortsatt! Og mere til: Hun så sitt snitt til å hviske til sin gamle lærer: "I mitt kull er mer enn halvparten av studentene kristne."
Jo, det er visst sant at vi er flere, bedre, mektigere, visere og framfor alt rikere og yngre kristne enn før.
Stakkars oss!
At det nettopp skulle bli vi som fullfører avkristningen av Norge.
******************
Noe står igjen før avkristningen er fullført rent formelt. Det står fortsatt i den berømmelige paragraf 2 at den evangelisk lutherske tro "forbliver statens offentlige religion".
Så underlig har det gått til etter alle stormer kirkeskipet har overlevd, at i våre dager er det gjerne de som er blitt kalt mest "ukirkelige" som vil beholde statskirken - sammen med de mest antikristelige, de som vil at staten bør beholde sin makt til å utnevne ugudelige mennesker og kalle dem prester eller biskoper.
Om denne stabile kirkepolitikk er et utslag av omsorg for kristen innflytelse over samfunnet eller det motsatte, er ikke alltid godt å vite. Det kommer an på om det flertall av politikere som vil beholde statskirken er villige til å underholde kirkens tjenere, selv om disse i alle ting ville lyde Gud mer enn staten.
Samfunnet likner metall. Når varmen blir så stor at det smelter, skifter formene fort, helt til det kommer under smeltepunktet igjen. For et halvt tusen år siden var Europa i smeltedigelen, da forandret både religion og nasjon sine grenser.
Siden har mye holdt seg statisk. Nå spørs det om ikke varmen fra atombomben fører oss ned i digelen igjen. Da kan alt skje.
Utmelding fra kirken har tiltatt, men helst lite i forhold til den propaganda som har vært drevet.
"Statens offentlige religion forbliver." Det er ord. Bare ord!
Herredsretten i Malangen gjorde seg landsberømt ved å frikjenne Børre Knudsen for anklagen om embetsforsømmelse.
Det var hans plikt som kristen prest å kjempe for at bestemmelsen om at barn i mors liv er fredløst vilt de tolv første ukene det nye hjertet slår, må være ugyldig og må fjernes fra et kristent lands kristne lover, dømte Retten.
Men en domstol som er kommet lenger i avkristning og grusomhet, omgjorde kjennelsen. Barna skal dø i tusentall - uten anklage og uten dom. Da får en heller avsette embetsmenn som kjemper for å berge barnas liv..
Og dette er i et land med så mange kristne?
Byråkrater og andre eksperter har for lengst gjort Norge til et pluralistisk samfunn. Det skal ikke lenger være en religion, en ideologi, ett livssyn som dominerer, og som har statsmaktens støtte. Det store budet er kravet om toleranse. Spør en så (med Pontoppidan): "Hvad er det?" kan svaret iblant bli: "Det motsatte av hva ordet betyr." Kravet om virkelig toleranse er godt tolket i det gamle ideal for journalister:
"Jeg er dypt uening i hva du skriver, men jeg skulle gjerne gi mitt liv for at du får lov til skrive det."
I det avkristnede Norge blir ordet toleranse gjerne brukt som begrunnelse for å nekte kristne tanker om tro og moral å komme til orde.
Denne bekjennelsen til pluralisme og toleranse, "lip-service", som engelskmannen sier, er særlig moderne i "statens hjernevaskeri", NRK. Der synes det "opplest og vedtatt" at samfunnets lover og dommer ikke skal bygge på noen norm (slik Grunnloven sier de skal), men på folks skiftende "rettsfølelse" til enhver tid.
Blant de mange ulykker en slik holdning fører med seg, er at lover med klare straffebestemmelser, gitt for å oppsede folk til en kristelig, skikkelig levemåte, "sover" en tid, dvs. dommerne dømmer ikke slik loven sier de skal. Etter en tid kan så slike sovende lover slettes. (Slik ble loven om straff for leger som medvirker til abort, opphevet i 1960, dette førte til en katastrofal økning av disse forbrytelsene. Det er bare ett eksempel blant mange.)
Verst går avkristningen ut over heim og familie.
I 1963 dristet en freelanser seg til å si i NRK at elevene i ungdomsskolen burde få kjennskap til prevensjon. Aviser fordømte en slik frekkhet på det skarpeste. Flere tusen lærere protesterte skriftlig. Et enstemmig bispekollegium sendte ut hyrdebrev i sakens anledning. Det ble lest opp i alle landets kirker. Bispene fordømte på det skarpeste NRK for at en statsinstitusjon tenker på å skulle undergrave den moralske grunn for ekteskap og hjem som skolen og kirken kjemper for å styrke, som det lød i hyrdebrevet.
Fjorten år senere ble det sendt ut et "bispebrev" hvor de drøfter homofili som etisk problem. De finner det problematisk tross Pauli klare ord i Rom 1. Bispekollegiets flertall er blitt avkristnet så totalt.
År 1989 var det debatt foran stortingsvalget. På Krfs jubileums- og festforestilling i TV får en ung, kvinnelig partileder ordet og forteller hele Norges land at hennes parti vil "aktivisere" ytterligere prevensjonsundervisningen i skolen. Den fordømte avkristningsideen fra 1963 blr nå godtatt politisk mål for et parti som frekt fortsetter å kalle seg kristelig. Så langt er avkristningen kommet!
Dette innlegget skapte ingen storm, ikke bris en gang, ikke hos partiets veteraner, og ikke i de avisene som en gang var kristelige.
Fire år senere er så staten freidig nok til å kalle en kvinne som ikke vet hva hun skal mene om homofili, abort og kjønnslig omgang blant ugifte, "biskop"! Og de fleste biskopene ønsket henne velkommen! Så raskt går avkristningen i toppen.
Dette er i et Norge hvor antall "uekte" barn økte fra ca 10 prosent til 25 i løpet av noen få år. Barna fødes hjemløse. Barnevernet får nye hundrer millioner kroner for å flytte barnas omsorgsmapper fra hylle til hylle, helt til mange av barna havner på gata, stjeler hvor som helst for å skaffe narkotika og blir sittende i kø foran de overfylte fengslene.
Fortsetter det slik, må vel Grunnloven gå samme veien som Gymnasloven gikk, tross alt.
Men hvorfor avkristnes Norge så fort, når vi er så mange kristne? Hvorfor er vi så kraftesløse?
