FORENING ELLER SAMFUNN?
Det er vokst fram et mangfold av foreninger, organisasjoner og lag i vår tid. En kirkehistoriker mener dette er så særmerkt for vår epoke at han tror det tjuende århundre vil bli kalt foreningenes århundre i historien - om det blir noen til å skrive vår tids historie.
De kristne var først ute. Først kom kvinner, som ville bringe evangeliet til hedningene. Deretter kom barna, og til slutt og i mindre antall - mennene.
Det var som et skred hadde løsnet, og det har ikke stoppet ennå. Det kommer stadig nye lag.
Alle slags saker, interesser og grupper skal ha sine sær-foreninger. Allerede i barneskolealderen er mange av våre barn medlemmer i så mange foreninger at det er vanskelig for foreldrene å ha oversikt over dem alle. Siden øker det bare på.
Her er det forholdet mellom denne foreningseksplosjonen og de kristne venneflokkene vi skulle se på.
Vennesamfunnet slik det var nedarvet fra Hauge-vekkelsen var utgangspunktet. Kristne foreninger, lag og organisasjoner ble dannet for å vinne nye kristne og styrke vennesamfunnet. Gjennom mer enn hundre år har det vært en eventyrlig vekst. Statistikkens tall kan gjøre en aldeles ør. Noen organisasjoner består av 5-6 tusen foreninger. Medlemstallet i organisasjonen blir det tidobbelte eller mer. Til sammen må alle de innen statskirken som er medlemmer i en kristen organisasjon, kunne telles i hundretusener. Kvantiteten er imponerende.
Men det er et alvorlig spørsmål om hvorvidt det åndelige samfunnet av kristne, som disse organisasjonene skulle tjene, er tjent med dette vellykkede organisasjonsapparatet.
La oss ikke henfalle i livsfjerne drømmer om at vennesamfunnet var fullkomment i "gamle dager". Kirkehistoriske bilder vitner om at det har vært skjønnhetsflekker før. Likevel er det hevet over tvil at i Hauge-vekkelsen var vennesamfunnet hemmeligheten som gjorde at så få fikk utrettet så mye både i sjelevinnerarbeidet og i kristningen av landets lover og politikk. Vennesamfunnet i bygda trakk nye folk til seg - og holdt på dem.
Åndelige ledere som gjerne har villet verne arven fra Hauge, har åpent bekjent at det vi minst makter, er å bygge vennesamfunn i kristen, haugiansk ånd.
Er det så om å gjøre?
I visse kirkelige kretser er venneflokkene lite likt, nå som på Hauges tid. Det gjelder både navn og sak.
Men for den som ber om at Guds rike må komme, må det være en hovedsak å gjenskape vennesamfunnet.
Haugianismen var bare en norsk utgave av den sterke vekkelsesbølgen som gikk over Europa på 1700-tallet. Metodistene omskapte England, og hindret franske tilstander med revolusjon. Over alt hvor Wesley-ene ble brukt til å skape nytt, åndelig liv, organiserte de små grupper med en leder som hadde ansvar for sine venner og som rapporterte oppover. Det var noe liknende pietistenes fedre i Tyskland anbefalte og praktiserte. De dannet "småkirker innen storkirken", ecclesiola in ecclesia.
Levende kristne vil nemlig måtte ha samfunn med hverandre, det er NTs tydelige budskap. Og det er Åndens nye natur hos en gjenfødt kristen. Ja, det står til og med at kjennemerket på om en er en kristen, er at en "elsker brødrene". Aposteltidens kristne var så sterkt knyttet til hverandre at de søkte sammen daglig. Det kan se ut til at det bare var når arbeidets plikter tvang dem, at de var borte fra brødrene.
Så ofte og så lenge det var mulig, har de vært sammen om sine "fire beer": Bibel, bønn, brødsbrytelsen og broderskapet.
Når avstanden til Jerusalem og pinseopplevelsen ble større - i tid og rom - var fortsatt "den første kjærlighet" idealet, mønsteret. Slik skal det bli igjen - i det nye Jerusalem. Det tror kristne i ventetiden. Derfor må vi prøve å ordne oss så godt som praktisk mulig i våre vennesamfunn så lenge vi venter.
I alle åndelige fornyelsestider fant kristne det nødvendig å møtes oftere enn hver søndag formiddag. I begynnelsen av den pietistiske vekkelse i Tyskland var dette en hovedtanke. Dessuten måtte disse samværene ordnes slik at deltakerne kom mer i kontakt med hverandre enn i høymessens preke/høre-situasjon. Kristenmenneskets nye natur skriker etter fellesskap. Derfor skapes det i åndelige fornyelsestider grupper av mennesker som har levende omsorg for hverandre, ikke bare for det materielle, men for hele mennesket. "Hvordan har du det, lever du godt med Gud?" er vekkelsens spørsmål.
Venneflokkene som lever sammen på den måten, vil uvilkårlig virke magnetisk tiltrekkende på utenforstående. Nye mennesker blir lokket inn til frelsens kilder.
Teoretisk er uenigheten om dette liten.
Men hvordan lykkes dette i dag?
Forskjellen fra sted til sted kan være stor. Men mange vil nok være enige med misjonslederen i at det som lykkes aller minst for dagens kristne i Norge, er å skape vennesamfunn.
En ytre forutsetning for å skape samfunn er jo at folk kommer sammen. Mange kristne synes å glemme denne selvfølgelige sannhet.
Det er underlig å se likheten mellom oldkirkens tradisjon og norsk bedehuskultur. Meget tidlig i kirkens historie er det blitt vanlig at en søndag formiddag hadde en samling som var åpen for alle. Søndag ettermiddag var det "medlemsmøte", da gikk samfunnsmåltidet inn som en del av programmet.
Dette kan minne litt om bedehusets "fest" med "bevertning" og frie vitnesbyrd. Men skal samfunnet holdes varmt, er det nødvendig å møtes oftere enn hver søndag.
Spør en så: Hvor mange av de flere hundre tusen organiserte kristne i Norge møtes regelmessig i det minste en gang hver uke? så er det kanskje best å ikke vite svaret.
Kan en ikke være en rett kristen uten?
Spør heller: Kunne vi bygge kristensamfunnet bedre - og vinne flere nye - om vi brukte mer tid til å være sammen i kristent fellesskap? Svaret er selvsagt.
Ofte ser det ut som mange av de lag og foreninger som ble skapt for å tjene kristensamfunnet, skader mer enn de gagner.
Det en legger lettest merke til - og som kritiseres mest - er vel konkurransen mellom lag som har samme mål.
Ideelt omfatter vennesamfunnet på et lite sted, alle som bekjenner kristen tro uansett alder. Spesialtilbudene til ulike aldersgrupper og yrkesgrupper (som akademikere), ble satt i gang for å hjelpe folk i ulik alder og yrke til å finne sin plass i den åndelige heimen, vennesamfunnet, på stedet. Resultatet blir for ofte at yngreslaget, akademikergruppen, eller hvilken særgruppe det kan være, blir en erstatning for vennesamfunnet. Men gruppen kan lett komme til å fungere som et surrogat. Den kan holde folk borte fra vennesamfunnet, istedenfor å å samle.
Det er kreft i kroppen når en celle gir seg til å vokse uten å innordne seg i den levende organismen. Det blir noe sykelig over samfunnet også hvor det skjer.
De fleste steder i dag er mangelen på samfunnsbevissthet et mye større problem enn faren for partiskhet. Derfor må en rope - til alle kristne, men mest til de unge: Finn din plass i kristenflokken, enten den er liten eller stor, enten den arbeider for den ene eller den andre misjon. Tidens farlige mote, ikke minst i storbyen, er jo å "vanke". Noen ganger vanker de i den ene sal, andre ganger i andre. Slik blir de til vagabonder, med evangeliserende tiltak hist og her, uten et hjem med ansvar og forpliktelser.
Formaningene - og forbildene - som en møter i NT, rekner med at i en kristen forsamling er det både unge og gamle, kvinner og barn, "en mann med gullring og skinnende klædning" og "en fattig mann i skitten klædning" (Jak 2). Der er det noen nyomvendte og noen som trenger fast føde. Slik er det fellesskapet en kristen er født til å leve i, og som en derfor innerst inne lengter etter. Et slikt fellesskap er vi kalt til å være med å skape.
Hvor årsklassene effektivt isoleres fra hverandre, hindres utviklingen mot manns modenhet.
Men spør en: Hva er det som mest skader og svekker de fleste vennesamfunn i dag, og gjør at de ikke virker som åndelige magneter som trekker til seg folk som vil bli frelst? må en vel innrømme at hovedproblemet ennå ikke er nevnt. Det ville hjelpe lite om en avviklet spesial-lagene og gikk tilbake til den gamle modellen, heller ikke om arbeidet i de ulike gruppene ble mer samordnet. (Aller minst ville det hjelpe om det frie arbeidet skulle samordnes under det politisk valgte menighetsråds "paraply", slik noen ivrer for.) Partiskhet og smålig konkurranse gjør stor skade. Men mye verre enda og mer vanlig utbredt er det som gjerne kalles travelheten. Rette navnet er verdsligheten. En av verdslighetens verste følger i forsamlingen er at medlemmene uteblir. Lederne gjør så godt de kan, forbereder møte og sørger for kunngjøring. Men de fleste kommer ikke, om det ikke er noe ekstra som skjer. Det kan godt være et par hundre mennesker som bekjenner kristen tro og som sokner til samme møtelokale. Kommer det 20 til det averterte møtet, er det ikke på det aller verste. Det styrker ikke frimodighet og erobringsevne når det viser seg at flokken er så liten at en må flytte til lillesalen når møtetiden er inne.
Det kan saktens være mange unnskyldninger. Og mange av de 180 hjemmesitterne har skikkelige unnskyldninger. Men langt fra alle.
Det er nyttig å huske på at i løpet av en generasjon har vi fått så mye, mye bedre anledning til å være i forsamlingen enn våre fedre hadde. En normal arbeidsdag er for de fleste redusert fra 10-14 timer til 7-4. Fedrene våre - helt til etter 1950 - måtte gå, sykle eller til nød kjøre med hest og kjerre, når de skulle på møte.
Men 3 kilometers avstand til bedehuset, en halv times rask marsj, kunne jo ikke hindre at en møtte vennene på bedehuset et par ganger for uka. Noen hadde bedehusvei som tok timer. Men leserne rakk å møtes. De tok den nødvendige tid til det.
I dag kan de fleste fare selv de lengste bedehusveiene på et kvarter. Men mange av de 180 hjemmesitterne "har ikke tid".
Det er trist, ja, rent uhyggelig å tenke på virkningene både innad og utad. Innad går det slik at den som først venner seg til å gå i forsamlingen bare når en kan vente litt ekstra der, blir etter hvert mer og mer borte, mer og mer verdslig.
Utad er virkningen skjebnesvanger for tilskuerne. Husk på at når din forsamling innbyr til samling, og du sitter hjemme, demonstrer du effektivt for dine og bedehusets naboer hvor lite kristendommen betyr for deg, hvor lite Jesus betyr for deg, hvor lite om å gjøre det er for deg at dine granner skal bli omvendt.
"Demas forlot meg, for han fikk den nærverende verden kjær," skriver Paulus om medarbeideren som ble borte fra forsamlingen.
Rundt om i mange norske hjem sitter mang en herr og fru Demas og koser seg med bløtkaka mens de venter på yndlingsprogrammet i tv søndag ettermiddag eller kveld, mens vennene venter dem i bedehuset. Når det har skjedd tilstrekkelig ofte, går det an å glemme at nettopp i deres bygd eller gate sitter fordums venner og venter i spenning på å se om det kommer såpass mange til det tillyste møtet at de kan få begynne presis. Det styrker ikke frimodigheten og erobringsgløden når samværet må flyttes til lillesalen eller kanskje avlyses.
Hvordan skal vi kunne gjenskape vekkelsestidens og nytestamentets ideal av en kristen forsamling der ingen har råd til å være borte fra samlingen noen gang uten å ha tvingende grunn til det?
Løsningen er enkel. Medisinen er bitter:
De kristne må finne sammen for å bygge samfunn. Det er helt bokstavelig å forstå. Vekkelsenes historie fra apostlenes tid til vår egen viser en og samme ting: Åndens nye liv lengter etter samfunn med andre Ånds-barn. Slike samfunn trekker andre til seg - og til Frelseren.
Skal en kunne stanse den langt komne avkristningen av Norge, må mange slutte å sabotere innbydelsen fra ens egen forsamling.
"La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg" (Hebr 10,25).
Forrige
