Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er en vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. Matt 7:13,14
Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden? Luk 18:8
Menneskene på elvebredden snur nå ryggen til den retningen hvor den fremmende mannen har gått. De begynner å samtale seg imellom.
Samtalen går over til diskusjon, og de deler seg opp i grupper. Alle vil være den som vet mest. De henviser til kloke og vise menn og kvinner som har sagt mange kloke ord som er blitt skrevet i bøker. Det diskuteres om lære og symboler, og tales om opplevelser og følelser.
De forsøker å mane frem visjoner og bilder i sine tanker ved hjelp av forskjellige slags tankeøvelser og teknikker. Men ingen vil snakke om det som den fremmede mannen på elvebredden hadde advart mot.
Etter hvert oppstår det stor forvirring av forskjellige meninger og oppfatninger og tolkninger. Noen løper i alle retninger og vet ikke hva de skal mene eller hvem de skal høre på. Det er mange tilbud, og de fleste velger den lære og fortolkning som de synes passer best. Andre vet ikke hva de skal tro eller hvor de skal tilhøre eller hva de skal gjøre, men prøver å hjelpe til der de tror det trengs, og gjør så godt de kan for å bli godtatt av de andre i en gruppe, og bli kvalifisert til å bli regnet som en av de andre i gruppen av prektige mennesker.
- - -
Ute på elven flyter den ene flåten etter den andre forbi menneskene på elvebredden - med døde og døende mennesker i kjølvannet.
Flere ledere dukker opp med nye budskap og gode nyheter som lover fremgang og velstand og lykke og herlighet, og annonserer tegn og under bare man tror på sin tro og på det lederne sier. Stadig nye grupper blir dannet av mennesker som følger ledere som lover materiell rikdom og masse penger. Medlemslister blir flyttet fra den ene gruppen til den andre.
Menneskene på elvebredden begynner å danne fløyer. Ytterst på den ene fløyen står den myndige mannen med purpurrød skjorte og hvit rundsnipp og stort kors på brystet i en kjede om halsen. Nær ham står de med sort kappe og stor hvit krage, og kvinnen med "Hva sier stjernene?" og "Menighetsbladet".
Ytterst på den andre fløyen står mannen med den fine, skreddersydde og dyre dressen og slipsnålen av gull. Mannen med den flotte bilen er nå kommet tilbake og stiller seg sammen med mannen i den fine dressen og gullnålen - lengst borte fra mannen i purpurskjorte og kors på brystet.
Organisasjonslederen, han med "Verdens Ukeblad" og "Vårt Landskap", står nær midten - nærmest de med sort kappe og hvit krage, og kvinnen med Stjernebladet og menighetsbladet.
En annen mann er også trådt frem, og prøver å trekke noen fra midten og litt ut mot den ene fløyen, dit hvor de største sosiale fellesskapene er. Mannen har sort skjorte og hvit rundsnipp.
Mange av de øverste lederne er også med i sosiale grupper for spesielt kvalifiserte og utvalgte. De samler seg til egne møter for de som er kvalifisert og funnet verdig i kraft av sitt liv og sine gjerninger. Da har de hemmelige ritualer for å bevise at de er verdig til å bli regnet blant de utvalgte. Da kaller de seg frie murere.
Ritualene er hemmelige fordi det som de har for seg skal være en overraskelse for de som skal vise at de er verdige til å være med. Og ritualene er hemmelige fordi det som de har for seg ikke tåler lyset fra solen. Den øverste lederen for de frie murerne heter "Verdens Fyrste" og er løgnens far. Det er en mørk makt som vil sprekke i solen dersom den kom ut i dagslys. Derfor må ritualene være hemmelige, og møtene må foregå bak lukkede dører.
Flere og flere mennesker trekker seg ut fra midten og mot det ene eller det andre ytterpunktet. Lederne for gruppene på begge fløyene sender ut sine tilhengere til motsatt fløy for å infiltrere gruppene der og flytte flere medlemslister. Det lokkes med under og tegn og rikdom og fremgang, og mange lar seg lokke med. Mange vil gjerne bli rike og få makt og autoritet og herske og regjere. Bare noen få mennesker blir stående igjen i midten.
Ytterpunktene i fløyene fjerner seg lenger og lenger fra menneskene i midten. Til slutt blir de få menneskene i midten stående alene, uten tilhørighet til den ene eller den andre fløyen. Lederne ute på ytterfløyene erklærer at de ikke vil støtte menneskene som står i midten. Da svarer de som står i midten at de ikke vil tilhøre noen av fløyene.
Det blåser en vind fra vest. Vinden blåser av og til i bølger som feier over gruppene på en av fløyene. Men alle gruppene kjenner det blåser. Vindbølgene får medlemmene i noen av gruppene til å falle om på gulvet. Bare lederne blir stående. De som faller rister og skjelver i kroppen. Noen får latterkrampe, mens andre gråter. Noen blir liggende helt stille uten å røre seg.
Nye åpenbaringer og tolkninger av kartet blir markedsført. Noen sier at alle har rett og ingen tar feil, men forvirringen bare øker. Lederne sier når de holder tale at det som de sier og lærer, det står i kartet, men at de andre - det er de som ikke sier det samme som dem - tolker kartet feil, eller at de andre ikke tror på det som står i kartet. Andre ledere sier at det som står i kartet kan tolkes forskjellig, men at alle mener det samme, og prøver å være enige med alle.
Menneskene kritiserer hverandre for ting som de mener er galt å si eller gjøre. Men de kritiserer ikke hverandre fordi de er glad i hverandre, eller fordi de ønsker å hjelpe hverandre. De finner feil hos andre som de selv har, men ser ikke at de selv lider av samme skavank. De kritiserer andre for å fremheve sin egen fortreffelighet, og få ære av mennesker. Hver og en føler at han er et hakk eller to bedre enn og mer fullkommen enn de andre.
Alle snakker om kjærlighet og om å ta vare på hverandre, og hjelpe hverandre, men enhver har nok med seg selv og sitt eget.
- - -
Mellom gruppene av sosiale fellesskap blant menneskene på elvebredden fortsetter stridighetene.
Nå slutter menneskene på ytterfløyene å snakke sammen. De begynner å skrive bøker og utgi blader og aviser med sine meninger om kartet og fortolkningene av symbolene. De kaster bøkene sine mot hverandre, men uten å treffe dem de sikter på. Da prøver de å drepe hverandre med taus forakt, og skriver heller for sine tilhengere om hvor fæle vranglærere det er på motsatt fløy.
Så begynner fløyene å danne en sirkel slik at mannen med kors og purpurrød skjorte og mannen med den fine dressen og gullnålen møtes der hvor sirkelen sluttes. Men mellom dem er det blitt en høy mur som ingen av dem kan klatre over, og som er så tykk at de som står på hver sin side av muren hverken kan se eller høre hverandre.
Og muren ser lik ut på begge sider. Det er ikke mulig å se hva som er høyre side og hva som er venstre side av muren.
På hver side av muren, i sirkelen, der fortsetter uroen og striden, oppildnet av gruppelederne.
Men utenfor sirkelen - et sted hvor ingen helt kan si hvor - der er et sted hvorfra det kan høres en uhyggelig, ond, frydefull latter. Det høres ut som noe umenneskelig som kommer fra en mørk avgrunn.
En mann som taler for en annen sosial gruppe på et møte, slår neven i talerstolen og roper noe som ligner på "halleluja". Det gjør han for å gi sine ord ånd og kraft, og for å sette respekt i forsamlingen.
Alle er glade i hverandre og snille og hjelpsomme mot hverandre så lenge møtet varer. De synger sanger med en tekst som forteller hvor lykkelige de er som har et så fint sosialt fellesskap. Og noen synger sanger med en tekst som ingen forstår eller ikke tror på eller tar alvorlig. Men teksten i sangen er veldig vakker. Andre bryr seg ikke om ordene, men bare musikken som blir spilt. De liker rytmen og følelsene som skapes av musikken på møtene.
Av og til tar de stridende gruppene korte pauser. Da er det helt stille. Da er de forskjellige sosiale fellesskapene og grupperingene samlet på hver sin side av muren og har gruppemøte. Da sitter de og ser på ryggen til andre i den gruppen de tilhører.
Noen hører og ser på ham som taler. Han som taler kaller det å dele ordet, og forteller hva han mener om kartet som den fremmede mannen på elvebredden hadde.
Taleren holder en god preken og forklarer til de som hører etter, at de ikke skal lyve, og ikke være utro og ikke bedra andre, men være snille og greie og hjelpsomme mot alle. Og så skal de tilgi når andre har gjort noe galt mot en. Og alle er enige om at det er godt sagt og veldig god morallære.
Medlemmene i en gruppe sier at de kjenner lysten til det onde i sitt hjerte når de har gruppemøte. Mannen med kors og rød skjorte, og de med sort kappe og hvit krage, og kvinnen med stjernebladet sier det også. Det står i en bok at de skal si det. De sier det i kor - alle sammen samtidig. Det hører med til ritualet og tradisjonen som det øverste råd har bestemt.
Gruppen på motsatt fløy sier ikke at de kjenner noen ond lyst i sitt hjerte. Det er negativ bekjennelse, og de bekjenner bare det som er positivt. For de sier at en blir det som en bekjenner. Derfor bekjenner de at de er gode og prektige og fremgangsrike og seierrike og friske, og at de aldri gjør noe galt. Når de er syke, bekjenner de at de er friske.
- - -
Etter at møtet er over, har de fleste av de som hørte på det som ble sagt, glemt det som taleren sa, og den vakre teksten i sangene som ble sunget tenker ingen mere på. Slikt er bare til søndagsbruk og til høytidsbruk, og en behøver ikke ta det så alvorlig. I hverdagslivet må en bruke sitt eget vett og sin egen forstand og tro på seg selv.
Så går de ut av møtelokalet og fortsetter stridighetene med de andre gruppene, men også med hverandre innbyrdes i gruppene, og øver seg opp i kunsten å dekke over et ondt motiv med et tilsynelatende godt.
Men mange kjenner en tørst etter levende, rent og krystallklart vann - etter kjærlighet, etter ekthet og sannhet. Og etter trygghet.
Ute på den stille og brede elven driver flåtene forbi med mennesker som har det gøy og nyter livet. Gjørme og slam blir virvlet opp fra bunnen av elven der flåtene passerer. Gjørmen og elveslammet farger vannet i elven mørkt. I kjølvannet flyter syke og ensomme, døde og døende mennesker, og lemlestede, døde små barn. Små barn blir drept av menn og kvinner i hvite frakker og kastet av flåtene, etter at mødrene først har selvbestemt og dømt barna til døden, for å vise barnas fedre at det er kvinnen som bestemmer om barnet skal leve eller dø. Blodet følger i kjølvannet som lange røde striper på elvevannets overflate.
Menneskene på elvebredden er opptatt med sine aktiviteter og forskjellige gjøremål, og ser ikke det som foregår på flåtene som passerer forbi ute på elven. De er opptatt med å skrive gode prekener til dagens tekst og forklare symbolene i kartet, og samle inn penger til store forsamlingshus, og reise omkring i landskapet for å se på andre sosiale grupper langs elvebredden.
De er alle travelt opptatt med ett eller annet, og de har så liten tid.
Og flåtene driver videre med sin menneskelast, mot fossen - og døden. Vannet i elven blir farget rødt av blodet fra de drepte barna. Barnas blod roper til ham som har skapt landskapet.
Se der Guds Lam som bærer verdens synd.
- -
| forrige del | innhold | neste del |