Rettssaken (1)

Etter å ha blitt forrådt av Judas, en av hans tolv utvalgte disipler, ble Jesus arrestert i Getsemane, i den fjerde vakt (e. kl. 05:00), og ble først ført til Sanhedrin (det øverste jødiske råd) og til yppersteprestene Kaifas og Annas hvor han ble forhørt.

Der gav noen seg til å spytte på ham, og mennene som holdt Jesus, kastet et klede over ham og tildekket hans ansikt. Og de gav seg til å slå ham med knyttet neve og si til ham: “Spå oss, Messias. Hvem var det som slo deg?” Og tempeltjenerne tok imot ham med stokkeslag. Og mange andre spottord talte de til ham. Det ble ført mange vitner som alle vitnet falskt mot Jesus uten at de fikk ikke noe på ham.

Etter dette ble Jesus ført til Preatorium, den romerske stattholders administrasjonsbygning i Jerusalem. Praetorium var i Antonia festningen, som stod nær ved tempelplassen. Der ble han forhørt av den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Stattholderen kunne ikke finne skyld hos Jesus, men da han fikk høre at Jesus var fra Galiea sendte Pilatus ham til Herodes Antipas, som var tetrárcha i Judea på den tiden. (2)

Herodes hadde ikke møtt Jesus før, men hørt om han. Herodes håpet å få se tegn av Jesus, og spurte ham med mange ord. Men Jesus svarte ham ikke. Yppersteprestene og de skriftlærde stod og førte sterke anklager mot ham overfor Herodes, og Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham. Herodes sendte Jesus tilbake til Pilatus. Heller ikke denne gangen fant Pilatus noen skyld hos Jesus, men folkemengden og fariseerne fortsatte å rope om at Jesus måtte dømmes til døden og korsfestes.

Nå hadde jødene fått det privilegium at en fange ble satt fri hver påske. Pilatus minnet jødene om dette og spurte om han ikke skulle gi Jesus fri i samsvar med denne skikken. Men oppildnet av de religiøse lederne ropte de at Jesus skulle korsfestes og at en fange som het Bar-Abbas skulle settes fri.

Matteus skriver at Bar-Abbas var en betydningsfull og notabel (gr, episemos) fange. (3) Lukas skriver at han satt i fengsel for en revolt (gr. stasis) som hadde vært i byen, og for drap (gr. phonos). (4) Johannes skriver at han var leder for en bande røvere (gr. leistes), den type røvere som på den tiden røvet landeveisfarende. (5) Det er hva evangeliene sier om Bar-Abbas. Det kan tyde på at han var en betydningsfull person sett fra jødenes synspunkt, som opprører mot den romerske okkupasjonsmakten, men fryktet som landeveisrøver og drapsmann. For den romerske styresmakten var han kun en kriminell som skulle henrettes.

Da nå Pilatus ville gjøre folket til lags, gav han dem Bar-Abbas fri og lot Jesus bli pisket.

Avstraffelse ved pisking, eller hudstryking, foregikk ved at offeret først ble avkledd og fikk sine hender bundet til en påle. Den romerske legionæren trådte frem med en flagrum (latin, flagellum) i sin hånd. Dette var en kort pisk bestående av flere tykke lærremmer med to små kuler festet nær enden av hver rem. Den kraftige pisken ble slått med full styrke igjen og igjen over offerets skuldre, rygg og lår. Til å begynne med skjærer den bare huden. Så, etter som slagene fortsetter, skjærer de dypere inn i det subkutane vev (underhuden). Ved de første slagene begynner blodet i piple fra kapillarene og årene under huden, før det begynner å renne blod fra blodkarene i de underliggende muskler.

De små lærkulene lager store, dype merker som blir revet opp ved gjentatte slag. Til slutt henger huden på ryggen i lange flak og hele bakkroppen er en ubestemmelig masse av sønderrevet, blødende vev. Når offeret var nær døden beordret den øverstbefalende for avstraffelsen at piskingen skulle avsluttes. De løser da båndene som har bundet offeret til pålen og lar ham, halvt bevisstløs, få falle sammen på det brostenbelagte veidekket.

Da Jesus kom seg opp igjen tok landshøvdingens soldater Jesus med seg og førte ham inn i borggården i Pretorium. Der kalte de vakten sammen, og samlet hele vakten omkring ham. De romerske soldatene hadde moro av å gjøre narr av denne mannen som kom fra en liten by et sted i Galiea og som angivelig utga seg for å være konge.
De kledde av ham og hengte en purpurkappe om ham, som skarlagenrød.

At den kappen de hengte på ham var purpurfarget og skarlagensrød, var ingen tilfeldighet, men det visste nok ikke de romerske soldatene. For i profetens Jesaias' bok står det skrevet: ”Kom og la oss ordne opp vår sak med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Jes 1:18. Den røde kappen representerte våre synder, de som ble lagt på Jesus i Getsemane to-tre timer før soldatene begynte å håne ham.

Så ga de Jesus et rør i hans høyre hånd som skulle parodiere et septer. Et septer var et symbol på kongelig eller keiserlig makt.
At de gav det i hans høyre hånd skulle parodiere utøvelse av kongelig makt. I det militære var det vanlig å bruke en dertil egnet bambusstav til avstraffelser, og soldatene hadde nok en slik stav for hånden til bruk for Jesus. Et av de navn Jesus har i Det Gamle Testamentet er Guds høyre hånd.

”Jeg roper til deg, for du svarer meg, Gud. Vend ditt øre til meg, hør mine ord! Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger! Dem som tar sin tilflukt til deg, frelser du med din høyre hånd fra deres motstandere. Vokt meg som din øyensten! Skjul meg under dine vingers skygge for de ugudelige som ødelegger meg, mine dødsfiender, som omringer meg.”
Sal 17:6-9


”Herren kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se'ir. Han strålte fram fra Parans fjell og kom med titusener av hellige. (6) Ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.”
5Mos 33:2-3

”Min hånd har grunnfestet jorden, og min høyre hånd har utspent himmelen. Jeg kaller på dem, da står de der begge.”
Jes 48:13

”Du har en arm med velde! Sterk er din hånd, opphøyet er din høyre hånd.”
Sal 89:14

Jesus er også Guds utstrakte arm (hans utstrakte hånd ved hvem han utfører sin vilje).

”Og Herren førte oss ut av Egypt (7) med sterk hånd og med utrakt arm (8) og med store, forferdelige gjerninger og med tegn og under.”
5Mos 26:8


”Den evige Gud er min bolig [mitt tabernakel], og her nede er evige armer.”
5Mos 33:27

I det gamle testamentet er det nye testamentet skjult - i det nye testamentet er det gamle testamentet åpenbart. Det gamle testamentet er den fysiske pakt, det nye testamentet er den åndelige pakt. I det gamle testamentet ligger nøkkelen til å forstå hvordan Gud virker i hvert enkelt menneskes liv. Israels historie som nasjon er et fysisk bilde på hvordan Gud arbeider og virker i den enkelte kristnes liv ved sin Ånd. Det var Guds ”evige armer” som ble utstrakt på patibulum og spikret fast til korset. Det var de armene som frelser fra evig fortapelse.

Etter hjemreisen satt Jesus seg ved Guds høyre hånd:


”Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” (9)

Soldatene forstod ikke hvem Jesus var. De visste ikke hva de gjorde. Men for Gud var dette ingen tilfeldighet. Gud, Herren var i ferd med å binde sammen Den Gamle og Den nye pakt, det gamle og det nye testamentet, ved Jesus Kristus, den Rettferdige. Samtidig blir det satt et skille mellom den gamle og den nye pakt. (10) Men soldatene ville holde enda mer gjøn med Jesus. ”Kongen” deres manglet fortsatt en krone for at karikaturen deres skulle bli komplett. Da flettet soldatene en krone av torner og satte på hans hode. Tornene fra den planten som ble brukt var to-tre centimeter lange og kraftige. Heller ikke nå lot Gud noe skje tilfeldig. For etter menneskets syndefall sa Gud til mennesket (Adam),

”Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.”
1Mos 3:17-18


Slik var det heller ingen tilfeldighet at det var en krone av torner. Tornekronen representerte jordens forbannelse. Jesus skulle ta på seg både jordens forbannelse og menneskets synder. Han ble gjort til en forbannelse for oss. (11) Men dette forstod soldatene ikke. Heller ikke nå visste de hva de gjorde. De hadde ingen innsikt i det som skjedde og det som deretter skulle skje.

De romerske soldaten presset tornekronen ned på Jesu hode slik at tornene boret seg inn i hodebunnen. Blodet strømmet ned over hans hode og ansikt, for hodebunnen er et av de mest vaskulære (blodkarholdige) områder på kroppen.

Jesu plageånder, de romerske soldatene, falt på kne for ham og hyllet ham og hånte ham og sa: ”Vær hilset, du jødenes konge!”

Med dette ville soldatene parodiere en kongelig hyllest slik det var vanlig i den gresk/romerske verden på den tid. Hyllesten ”Vær hilset” (gr. chairo) var en standard hyllest til den romerske keiser. Det betyr ”vær glad” og er et ønske om at den som blir hyllet skal være lykkelig og glad.
Ordet som ble brukt tilsvarer det gamle norske ordet ”Heil”, som betyr ”vær hilset,” eller ”vel møtt”.

Og de spyttet på ham og tok septer-røret fra ham og slo ham i hodet, slik at de store tornene boret seg dypere inn i hodebunnen. Å spytte på en person var på den tiden betraktet som en av de groveste fornærmelser.

Men Pilatus prøvde fortsatt å få Jesus satt fri. Han gikk da atter ut og sa til dem: “Se, jeg fører ham ut til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham.” Og han tok Jesus ut og forsøkte å appellere til de religiøse lederes medfølelse. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpur-kappen. Og Pilatus sa til dem: “Ecce homo!” - Se det mennesket!

Men da yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: “Korsfest! Korsfest!” De religiøse lederne hadde ingen medfølelse og viste ingen nåde.


Noter:

1 I dette kapitlet er beskrivelsen av Jesu fysiske lidelser hentet og oversatt fra artikkelen A Physician Testifies About the Crucifixion av Dr. C. Truman Davis, visepresident i American Association of Ophthalmology, 14 april 1976. Utdragene fra Dr. Truman Davis' artikkel er satt i kursiv.
2 En tetrarcha, eller fjerdingsfyrste, var en som styrte over en fjerdepart av et land under romersk herredømme. Herodes Antipas styrte over Perea, som er et landområde på østsiden av Jordan elven, og landområdet Galiea, hvor Jesus kom fra. I påskehøytiden var Herodes i sin residens i Jerusalem.
3 Matt 27:16
4 Luk 23:19
5 Joh 18:40
6 engler
7 I Det Nye Testamente er Egypt et billede (allegorisk) på tilstanden under syndens slaveri.
8 Jesus strakte ut sine armer på korset for å frelse oss.
9 Heb 1:3
10 Jer 31:31-34 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu. Jes 42:6 Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene,
11 2Kor 5:21




forrige side
innhold neste side