INKLUDERING - ELLER POLARISERING?
Ikke alle er enige i påstanden om at Norge raskt avkristnes.
Og meningene er delte om hvorfor den store kristelige aktiviteten som utøves, ikke bærer så mye frukt som det kunne synes rimelig å vente. I den debatten har begrepene inkludering og polarisering kommet til å spille en rolle.
"Polarisering" er et heller nytt ord brukt i samfunnsdebatt. Det er lånt fra elektrisitetens og magnetismens verden. Ved magnetisering av jernfilspon skyves partiklene lengst mulig fra hverandre i to "poler". Fjerner en spenningen, kan massen samles igjen. Det blir ingen polarisering når spenningen er borte.
Slik omtrent er grunnbetydningen av ordet.
Å ekskludere er å stenge ute, inkludere å samle, godta.
Brukt om allmennmenneskelige forhold er dette ord for velkjente psykologiske lovmessigheter. Går du til ytterligheter i en retning med dine ord, må du vente at motstanderne setter tingen på spissen den andre vei. Bruker du skarpe ord, må du vente kvasse ord som svar. Det er polarisering.
Saken er saktens interessant som fenomen betraktet, og det er klokt å ta hensyn til denne lovmessigheten. (Med et annet bilde fra naturfaget heter det: "Enhver aksjon skaper sin re- aksjon" (motaksjon).) En inkluderer ikke ved å polarisere.
Her blir disse begrepene brukt i omtale av den religiøse tilstand i landet vårt.
Vi er flere, dyktigere, rikere og mer aktive kristne i Norge enn før. Likevel er det vi som holder på å fullføre avkristningen av samfunnet. Hvorfor? - HVORFOR?!
Ett av de konkrete spørsmålene som melder seg i den forbindelse, er: Har vekkelsesforkynnelsen på bedehusene skapt en så stor grad av polarisering at mot-kreftene i samfunnet har fått overtaket? Noen har påstått det.
Eller har utviklingen i vår kristengenerasjon tvert om dempet alvoret i forkynnelsen for å vekke mindre forargelse og anstøt? Og har vi derved mistet aktualitet og troverdighet?
Det har vært eksperimentert med "samspill mellom retningene".
Er det all den "positive", inkluderende ånden i mye av dagens preken, som virker sterkest med til at vi avkristner Norge nå?
Spenningen mellom polarisering og inkluderende forkynnelse har vært følt lenge før det ble vanlig å bruke disse moteordene. Et eksempel fra tretti-åra kan illustrere det.
En ung kristen var kommet som arbeider til et fremmed sted.
Der møtte han for første gang aktivitet for KFUM/K. Den fremmede spurte en representant for de radikale på bedehuset hva som var det spesielle ved denne organisasjonen. Han svarte uten betenkningstid: "De forsøker å koble sammen Gud og Satan for å få de to til å arbeide sammen."
Det som lå bak dette svaret, var nok en lokal oppblussing av det hundreårige problemet: "Kan en være leder i et kristent ungdomsarbeid uten å være en kristen selv? (Interesserte kan lese om dette i jubileumsskriftet for vedkommende organisasjon.) Radikaleren hadde mest tro på polarisering.
Da må en gjøre alvor av den bibelske forkynnelsen om at noen mennesker er Guds barn, andre har djevelen til far, slik Jesus og Johannes ordlegger seg.
Nå er det lenge, lenge siden dette problemet var begrenset til møtet med en bestemt organisasjon, som i sine lover hadde bestemt at i nødsfall kunne et verdslig menneske være styremedlem. Humaniseringen har ført til bruk av et annet språk, knapt noen radikaler ville ha uttrykt seg slik i dag.
Samtidig har den såkalt "positive" inkluderingen blitt praksis i langt flere arbeidslag.
En ser det best i sangkorene og musikklagene. De fleste av de sistnevnte har visst tatt sin død av all inkluderingen.
En ventet, ja en forlangte og kontrollerte at i bedehusets musikklag skulle bare de delta som ville vitne og forkynne gjennom sangen. I vekkelsestider var også det et spenningsmoment i møtene. Det hendte så å si fra kveld til kveld at det kom et nytt ansikt og en ny gitar med i musikklaget. Det var slike som hadde omvendt seg i løpet av vekkelsen.
Kravet var det samme til dem som ville synge i et kristent kor. De måtte mene det de sang om frelsens glede og fortapelsens gru. Ja, det hendte så menn helt inn i vår generasjon at det også i organisasjoner innen kirken ble kontrollert at skjørtets og hårets lengde var i samsvar med nytestamentlig mote. De "frie", særlig pinsevennene, var nok flinkere til å kontrollere sine folk. Men: Det var en gang.
Det var ikke lett å holde en slik orden før heller.
Misjonær Nordhaug (far til biskopen) kom heim fra Kina, rødglødende av vekkelsen. Han besøkte en kristen ungdomsskole (folkehøyskole). Elevflokkens sang hadde koret: "Ja, jeg vil komme og blive stille for Mesterens fot, hele mitt hjerte hengive, lære bli vennlig og god."
Da avbrøt misjonæren sangerne og sa: "Det er vel ingen som står her og lyver? Du må ikke synge dette koret, hvis du ikke vil være en kristen." En underlig stillhet senket seg over flokken. Kanskje bare en firedel av dem sang koret neste gang. Sannhetskravet stod over sømmelighetskravet ... Det var vekkelsens taktikk!
Fornuft og sømmelighetskrav har seiret de fleste steder. Nå steller de til vekkelseskampanjer med pauker og trommer og sangere i snesevis, der det da lykkes å få til et kor i det hele tatt. Det må være mange. De må være glade. Hva de synger er av mindre betydning, for som regel kan en likevel ikke høre ordene om en ikke kan sangen fra før. Og i de mange utenlandske sangene som korene opptrer med, er det vanskelig å tro at sangerne selv skjønner hva de synger.
Da kan de vel heller ikke lyve?
Polariseringen var vekkelsenes teologi. Den kom neppe som en følge av "kirkevekst"-overveielser. Predikantene fikk oppleve på kroppen at når de forkynte slik, fikk de fiender, men også venner. Ubevisst hadde de arvet polariseringen fra Hauge og haugianismen. Fra da av hadde det vært vanlig å mene at enten levde et menneske med Gud, eller så levde det ikke med Gud. Enten var en omvendt, eller så var en uomvendt. Enten hørte en til i venneflokken - eller så var en utenfor.
Vekkelsespredikanter i større eller mindre format holdt oppe denne forkynnelsens enten - eller. Gjennom hundre og femti år trodde folk i Norge - både kristne og ukristne - at dette var kristendom. Det stod i Pontoppidan. Og om noen åpnet en bibel enten i Profetene og Salmene i GT eller det var i NT, så kunne jo hvem som helst se at der var polariseringen enerådende.
Forkynnerne var ikke blinde for at ved å preke slik, ville mange ta anstøt av deres preken. Men en og annen omvendte seg, gikk gjennom den trange port og begynte å vandre den smale vei. Det var lønn nok for mange forsmedelser.
Utakk er verdens lønn, het det før.
Det fikk Jesus selv erfare. "Dere har djevelen til far," sa han til dem som ikke ville omvende seg.
Underlig er det å se hvordan Peter stiger fram en tid etter korsfestelsen; han fortsatte samme "polariseringen": "Dere drepte ..." sier han til Jerusalemsborgere i fleng, borgere som var like lite skyld i justismordet som du og jeg er det. Spenningen i gata måtte være til å ta og føle på - et par måneder etter at den forrige som preket slik, ble henrettet.
Men frukt for evigheten bar denne preken. Tre tusen døpte på en dag.
Hvor lenge etterpå det var Stefanus fortsatte friluftsmøtene, er ikke godt å si. Stefanus brukte samme metoden: "Dere har forrådt og myrdet den rettferdige," ropte han ut. Også da stakk det folk i hjertet, står det. De skar tenner og steinet ham.
Hva annet måtte en vente enn at skikkelige mennesker tar avstand fra en slik predikant.
Men noen ble frelst. Jerusalemsmenigheten samler 5000 som er nevnt en gang i Apg.
Det er en helt annen prekekunst en kan lære i Bibelen enn i dagens psykologi og sosiologi.
Vekkelsespredikantene fra Hauge til Hallesby ville nok ha sagt at en budbærer, en emissær, er lite ansvarlig for virkningen av virksomheten. Han er bare ansvarlig for at sannhetens budskap når fram og på en slik måte at den bitre sannhet blir forstått. Bibelen skal ikke omredigeres av moderne PR-folk.
Og vitterlig viser kirkehistorien i gammel og nyere tid at det er på den måten det virkelig har blitt "kirkevekst". Det fødtes kristne som ble voksne av å lese bibelen. Slik ble de lys og salt som forvandlet samfunnene, - det skjedde i Tyskland, England - og Norge, i forholdsvis ny tid. Når våre fedre hadde lest Pontoppidans forklaring i hundre år, var det vel et fåtall av dem som omvendte seg og ble glade, frimodige Kristus-bekjennere. Men det ugudelige flertall visste at de var ugudelige. De lot leserne få bestemme lover og lærebøker.
For de forstod jo såpass at den eneste måten å bygge et godt samfunn på, var å bygge på Bibelens moral.
*******************
Det er visst rett å mene at etterkrigstiden i Norge i stor utstrekning har stått i avspenningens tegn. Det har nok forekommet forkynnelse av vekkelsestidenes radikale sort. Men i det store orkester sakner en den tonen.
Noe skyld - eller ære - for at forkynnelsen skiftet karakter, må vel tilskrives den allmektige konservatismen. Vekkelsens arv forvaltes av vekkelsens barnebarn. Lik andre arvinger ønsker de nok at arven skal være størst mulig, ettertraktet av flest mulig. Dette forklarer en del.
Men i tillegg til historiens vanlige konservering og kvelning av alt levende kom det også opp tanker og teorier om ny strategi for kristelig arbeid. Det førte mye av arbeidet inn i nye baner.
Det er lærerikt å legge merke til den mer enn hundreårige striden om og i KUF om hvor vidt ikke-bekjennende kristne kan stå som medlemmer og som ledere i kristne lag. Femti år etter krigen virker det utenkelig at noen ville si om medkristne at de søker å koble sammen Gud og djevelen for å få dem til å arbeide i lag. Det har utviklet seg en fredelig sameksistens over hele linjen, selv om den utviklingen ikke har nådd like langt i alle lag og alle steder i landet. Sangkor og musikklag er nevnt som eksempler på hvor vekkelsens ekskludering har minket. Det ble lagt vekt på hvor viktig det er å få de unge som ikke ennå har valgt hvor de vil tilbringe evigheten, til å være med i kristent lag. Slik kan de vinnes. Men dette er bare en begynnelse.
For landet sett under ett er det vel grunn til å tro at en stadig større del av kristelig aktivitet utføres av folk som ikke frimodig bekjenner sin kristentro. Dette er nok mest utpreget i den aktiviteten som de politisk valgte menighetsråd utfører. Alle i soknet som har borgerlig stemmerett, kan velge ledere for kristent arbeid, da er det vanskelig å vente at bare slike som bekjenner kristen tro, settes til arbeidet. Det eneste avgjørende er om vedkommende er villig til å gjøre en jobb. Etter hvert er det blitt atskillig av den slags "kristelig" arbeid - mest i storbyene.
Vi har fått grupper og klubber og kor, ikke minst det siste, hvor spørsmålet om den enkeltes kristentro ikke stilles.
Dermed får en deltakerne til å være i et kristent lokale mens de syr sin søm, fletter sin peddek eller øver sin stemme - og på sine flere tusen kroners instrumenter. Og så deltar de i forsamlingens samvær når de selv skal ha en eller annen aktivitet.
I sannhet er det en annen ånd og tone som dominerer. Og denne nyheten har nådd langt inn i de bedehusorganisasjonenes arbeid som har vært holdt for å være av de mest "radikale . Over hele linjen er det blitt langt mindre skjelning mellom kristne og verdslige enn det var før. Avspenning har i meget stor grad avløst vekkelsestidens polarisering.
I årene utover etter krigen ble dette problemet drøftet offentlig i ikke liten grad. Noen vil huske bispekritikken mot lekmannsforkynnelsen og anklagen mot den for å "drepe de spede spirer". Det var da det nye dåpssynet holdt på å få innpass.
En skulle ikke lenger forlange noen personlig trosbekjennelse.
En måtte godta også de som "trodde på sin dåp". De kunne kanskje bekjenne kollektivt sammen med "menigheten".
Dette programmessige angrepet på vekkelsesforkynnelsen ble nok imøtegått. Men i løpet av noen tiår seiret det på mange fronter. Bekjennelseskravet ble mildnet og sløyfet, - ikke bare i musikklag og sangkor.
En støter nødig bort folk lenger med det utidige spørsmålet: "Er du frelst?"
Det er vanskelig å analysere en regnskapsoversikt. Det er vanskelig å forstå grunnen til et ubehagelig underskudd iblant. Mulighetene til svar kan være flere. Langt vanskeligere er det å lage en brukbar analyse på åndslivets område.
Tydelig er det at vi har fått stor "underbalanse" i det åndelige livs regnskap i Norge. Tross all aktivitet for å kristne samfunnet, avkristnes det stadig raskere.
Grunnene kan være flere. Men "underskuddet" synes ikke å komme av at vi har vært for avgjort, for polariserende og ekskluderende forkynnelse de fleste steder. Underskuddet har økt i meget raskt tempo nettopp i en tid da kravet til forkynnerne ble at de måtte være positive, inkluderende og ikke radikale. På den måten har en fått flere med i kristelig aktivitet. Men den tro som ikke består i ord, men i kraft, er det blitt mindre av.
Mange forkynnere har stukket under stol budskapets mest irriterende innhold: Omvendelse og forsakelse eller evig pine. Motpolen er ikke blitt mer forsonlig, ihvertfall ikke de som lager bøker, blad, radioprogram - og lover.
De fleste kristne i Norge er blitt mer medgjørlige. Men de som programforpliktet vil avkristne landet, blir stadig mer radikale - og frekke.
Jesu talte en gang om at når saltet mister sin kraft, "duger det korkje i mold eller møkk. Dei kastar det ut."
Er det dommen over oss - og svar på vårt spørsmål?
Forrige
