SANNHETEN ER ALLTID "POSITIV"
For en del år siden ble en rar amerikansk bok bestselger langt ut over landets grenser. Oversatt lød tittelen: "Hvordan vinne venner og få innflytelse over folk?"
Svaret på det spørsmålet var kort sagt: Lær deg til å smigre! Hele boka var moderne psykologisk kunnskap anvendt til praktiske råd om hvordan en skal omgås mennesker for selv å kunne skaffe seg kunder, penger, ære og "venner".
Ett av bokens bud som moderne psykologi lærer, er vel like gammelt som arvesynda. Det lyder: "Vær positiv!" Dvs: Finn noe å rose dine kunde-venner for. De fleste faller for smiger.
"Si navnet på den du vil vinne, helst fornavnet, om og om igjen."
Dagens forkynnere unngår ikke å bli påvirket av vår egen tids barnelærdom. De blir "positive". Men mange glemmer seg om de en sjelden gang møter noen som først og fremst vil tale sant.
De glemmer lett at den som kritiserer en annen for negativisme, er selv lite positiv.
Om en vil argumentere mot effektiviteten i en slik "positiv" måte å opptre på, er det like lite fornuftig som å ville bevise at menneskene ikke er egoistiske.
Når det å være positiv tolkes på vanlig vulgær vis, og en lar det bety å holde med folk, hva en enn mener, finne fram gode sider i det de sier eller gjør, forbigå eller omskrive det andre, altså: si bare slikt som er rosende, er det klart at dette er en farbar vei for dem som vil få ros selv - og vinne en slags "venner".
Men det er tragisk at dette er blitt så god latin også i kristne kretser.
I GT møter en noen positive predikanter. De kalte seg profeter og holdt seg fortrinnsvis i nærheten av konger og andre mektige menn. Når kongen så spurte disse spåmennene om hvordan det kom til å gå i et eller annet forestående felttog, fikk de alltid positive svar. De spådde lykke, disse lykkeprofetene. Kongen var tapper og from. Herren vil sikkert gi ham seier. Slik preket de. Det er alltid behagelig å preke slik. Lykkeprofetene i GT fikk gjerne rikelig belønning for sitt budskap. Fortellingene om dem minner litt om skaldene i gammel norrøn litteratur.
Herrens sanne profeter måtte derimot ofte stå fram og forkynne dårlige framtidsutsikter. De blir kalt domsprofeter.
Jeremias var en av dem. Og til dags dato avledes ordet en jeremiade av hans navn. En negativ surmuler!
Det var mange lykkeprofeter som en skulle tro hadde lest den amerikanske bestselgeren. Kongen i Israel kalte sammen til en slik pressekonferanse foran et felttog. Da møtte det over 300. Alle spådde de seier og lykke, de spådde i ord og geberder. Men kongen kjente vel sine falske venner. Han spurte om det ikke finnes en annen mann som en kan spørre Herren gjennom. Og han fikk til svar at det er en som heter Mika, "men jeg hater ham fordi han ikke spår godt om meg, men bare vondt" (1. Kong 22).
Herrens profeter er nemlig kalt til å tale sant. Derfor kunne ikke Mika ta hensyn til om han ble elsket eller hatet for sitt budskap, om folk likte ham eller om de ble rasende. En profet kan ikke nytte bestselger-bokens oppskrift, om den er aldri så effektiv.
Også denne profetiske ureddhet nådde sitt høydepunkt i Profeten over alle profeter, Jesus fra Nasaret. Roste han noe menneske noen gang? Ja, han roste Maria i Betania fordi hun valgte den gode del og lyttet lenge til Guds ord. Samtidig irettesatte han mildt husets vertinne fordi hun strevet med å stelle i stand mye for ham.
Til fariseerne sa Profeten at de minte om kalkede graver, for det de sa samsvarte ikke med det de mente og det de gjorde.
Gravskikken vi er vant til hindrer oss fra å forstå grovheten i skjellsordet. Men de religiøse lederne forstod, og de planla å kvitte seg med den ubehagelige predikanten.
Fariseerne kunne kunsten å mele sin egen kake. De var positive. Kanskje var det noe av den samme ånd Mesteren merket hos kong Herodes, ettersom han sa: "Gå og si til den rev!" (Luk 13).
Var det ikke fryktelig negativt gjort å preke slik?
Lik Herrens profeter i GT, "domsprofetene", synes motsetningen negativ - positiv å ha vært ukjent også for Jesus. Profeten vet bare forskjell mellom sannhet og løgn, samme hvor fint usannheten kan være sminket til.
Sannheten er alltid god!
Så hvis en bruker ordet positiv i betydningen god, må en kune si: SANNHETEN ER ALLTID POSITIV!
Det er denne hellige likegyldighet til egen forakt eller popularitet som preger personene i NT. Forfatterne der gjør ingen foranstaltninger for å vinne lesernes tillit. Derfor virker de så tillitvekkende.
Vi kan ikke noe imot sannheten, bare for sannheten, skriver Paulus. Derfor tar vi hver tanke til fange i lydighet mot Kristus, og på den måten bryter vi ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet. Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord (2. Kor kap 10 og kap 4).
Denne lidenskapelige sannhetskjærlighet som ikke tror å kunne pynte på noen sannhet ved å stikke opplysninger under stol, men som tar risken på å miste venner og popularitet ved å si det ubehagelige, har en egen evne til å vekke tillit. Leser og tilhører kan ikke unngå å registrere slikt.
Fruen som var så misfornøyd med sin gamle sokneprest som var så dårlig en predikant, sa et forløsende ord om dette. For akkurat da hun skulle til å bruke gamlepresten som forsvarsargument mot en kolportør for en angivelig kristelig avis, hadde den rene motsetningen av en prest talt i radio. Denne presten skrev av og til i avisa som kolportøren ville tilby. Presten kunne trylle med ord. Det var moro både å lese og høre. Men fruen lot seg ikke målbinde av kolportørens argument. "Nei," sa hun, "da er det tross alt bedre å høre vår egen udugelige sokneprest. En får da inntrykk av at han tror det han selv sier."
Det er just tingen. Den som taler subjektivt sant, tror det han selv sier. Og andre må tro ham.
Men den som taler positivt, når saken er negativ, kan umulig tro det han selv sier. Skulle så tilhørerne tro ham?
Et krasst eksempel på manglende beregning, en kunne fristes til å si manglende sans for hva som sømmer seg, har vi i NTs kanon. I Galaterbrevet, det reknes som apostelens nest-viktigste -, forteller han om et oppgjør han hadde hatt med Peter. Når Hyrden skal undervise sine vaklende får om den evige frelsessannhet, på seks og en halv side (!), må en jo undres over at han i det hele tatt fant plass til å nevne episoden med Peter. Og skulle han gjøre det, kunne han vel ha uttrykt seg litt annerledes - litt mer positivt!
Peter var kommet til Antiokia, og der spiste han sammen med noen hedningekristne. Men da det kom noen flere jødekristne, trakk Peter seg tilbake fra de tidlige hedningene. Han var redd for jødene, sier Paulus, og han fortsetter: "Med ham hyklet også de andre jøder. ....... Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte på det: "Når du som er jøde, lever som en hedning og ikke som jøde, hvorledes kan du da tvinge hedninger til å leve som jøder?"
Altså: Når en av de fremste i disippelflokken vil sno seg litt for å unngå kritikk, blir han kraftig irettesatt og beskyldt for hykleri. Det skjer i de andres påhør. Deretter fortelles denne kjedelige historien midt i et viktig lærebrev som skal sendes til et annet land. Noe mindre positivt kan en knapt tenke seg. - Etterpå får det - etter hundreårs siling - plass i NTs kanon.
I dag ville en slik sak blitt taklet på en helt annen måte.
Selv om det var et langt mindre skarpt sammenstøt mellom brødre i et hovedstyre for eksempel, eller i et bispekollegium -, ville episoden knapt blitt tatt med i referatet. Oppgjør "på kammerset" kommer i høyden ut i form av rykter. En må jo ikke skade tillitsforholdet til kirken - eller organisasjonen!
Hvilken hensikt kan det tjene å ha en slik tekst i vårt NT?
Uttalelsen - og senere skriftstykket - var sikkert ikke tenkt til å være hensiktsmessig. Det var neppe beregnet til noe i det hele tatt. Det var bare sannheten. Slik hadde det hendt.
Sannheten skal ikke tjene noen hensikt. Sannheten er målet i seg selv.
I Bibelen er ikke sannheten et middel som kan brukes til å oppnå noe med, ellers kan den ligge. Sannheten trenger ingen unnskyldning, ingen presentasjon. Sannheten presenterer seg selv, og alle som er av sannheten, vil fatte tillit til den.
Kan de ha tenkt slik de kristne i en senere generasjon som vurderte om hele brevet til Galaterne skulle få plass i canon?
De innså at dette var et ekte Paulus-ord. Og det var skrevet i omsorg for evangeliets renhet - og sannhet. Så tok de skandalehistorien med.
Men i den samme samlingen av hellige skrifter fra øyenvitner fant de også plass til det lille Annet Peters brev. Der heter det noe underfundig: "... vår elskede bror Paulus har skrevet til dere etter den visdom som er ham gitt, og liksom i alle sine brev når han taler om dette, i dem er det noe som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt."
Det var svært å skjønne, skriver Peter. Se, det synes vi å skjønne!
Men vi som lever i en tid da en av de teologiske løgnene om NT går ut på at det er senere tiders kristne som har fikset sammen historiene i NT, slik at det skulle bli oppbyggelig lesestoff for de troende, vi synes å skjønne noe av grunnen til at selv de groveste historiene om de beste menn fikk plass i Guds ord. Aldri ville noe slikt ha blitt diktet opp av troende. Og ingen positiv lykkeapostel ville ha gitt det plass i canon. Når dette er skrevet, må det være av den ene gode grunn at slik hadde det gått til. Og for oss som lever i en tid da sannhetens fiender opptrer som lærde teologer, for oss er det trosstyrkende at det står. Det styrker tilliten til NT.
Litt kunne vi vel lære av dette for vår egen tale og skriving.
Intet er så tillitvekkende som den nakne sannhet. Det er alltid positivt å snakke og skrive sant. Uansett om det belønnes med ære eller - forakt.
Gir dette noen antydning av svar på vårt pinlige, pinende spørsmål: Hvorfor avkristner vi Norge midt i all vår kristelighet?
De som preket og skrev så uforskammet sannferdig, mistet mannskap fra Stefanus i Jerusalem til løvematen i Roma. Folk og myndigheter raste. Men det var Kristi sannhetsforkynnere som seiret. Allerede i første generasjon av kristne skriver en av dem om mottakelsen de fikk i Hellas: "Disse som oppvigler hele verden, er nå kommet hit." Slik føltes det i kulturens høyborg allerede i første generasjon av kristne. Men de kristnet land etter land med sitt fryktløse Kristus-vitnesbyrd. Etter et par århundre var den gamle, hedenske kultur knekket i det mektige Romerriket, og keiseren selv sitter som møteleder i den mektige mønstring av krøplinger fra forfølgelsene. Men åndelig var de ikke krøplinger disse kristne som møttes i Nicea og skulle overta arven etter hedenskapet.
Det er restene av disse friske krøplingenes arv vi forspiller.
Det skjer ihvertfall ikke fordi bisper, prester og lekpredikanter taler for tydelig om at den som ikke omvender seg og tror på Jesus, går evig fortapt.
Forrige
