DE ELLEVTE BUD
som ble borte
Det er vel liten uenighet om at forholdet mellom de kristne innbyrdes virker med i avgjørelsen om det skal bli framgang eller ei i forhold til den verdslige verden.
Når de troende - som i Apg 2 - "hadde ett hjerte og en sjel", da la Herren hver dag dem til forsamlingen som lot seg frelse". Men når en må lete i kartotekkortet for å finne ut om han eller hun er medlem eller ikke, er det vel ikke så underlig om det går dager og år uten at noen nye blir lagt til.
Stor enighet er det også om at det er forkynnelsen som skaper - eller ikke makter å skape - slike erobrende menigheter som Apostelgjerningene forteller om, slike som vi har sett avglansen av i noen rike vekkelsestider. Derfor ender enhver selvransakelse i spørsmålet: Forkynner vi rett? En kan ikke vente god avling i en åker, dersom en ikke bruker spirekraftig såkorn. En annen sak er det Jesus forklarer oss i sin klassiske åker-lignelse, at en dårlig forsamling kan ødelegge for selv den beste predikant. Tenk Jesus sier at mellom benkene - og under skjorten - smyger Satan seg inn og stjeler bort alvorsordene mens du sitter fromt i kirke eller bedehus og bare tenker på hvor kjedelig denne predikanten er. "Djevelen tar ordet bort fra deres hjerte," sier Jesus. Tenk at den gang kom djevelen på bedehuset!
Bibelen taler om en forsamling av hellige. Men denne forsamling består av mennesker, derfor hører de mange menneskelige ting også med og danner åkersmonnet der gudsrikets grøde skal gro.
Nytestamentet taler utrivelig ofte og mye også om om hvordan de kristne bør ordne seg i ytre ting, for å være Gud til behag og mennesker ikke til anstøt. (Tenk det står at en kan føre mennesker i fortapelsen ved å ete kjøtt!)
Samfunnskristne pleidde å samrå seg om hvordan de best kunne ordne seg på alle måter, for at folk skulle bli frelst, før.
Etter krigen var tapt, og Herren likevel lempet det slik at vi fikk seieren gratis, ble det en tusenstemmig parole i Norge at nå burde vi kvitte oss med alle slike "ellevte bud".
Gud hadde gitt bare ti gjennom Moses. Det var fariseernes hobby å lage bestemmelser om hvordan en kristen bør oppføre seg. - Og borte ble de, ett for ett.
Det er ikke godt å vite hvor mange slike selvgitte bud som har forekommet blant norske kristne. Men det kan ikke skade å minne om noen av dem.
En kvinnelig emissær aktualiserte problemet ganske pinlig nylig. Bedehusets lillesal var fullsatt, mest av damer. Det var en eller annen slags "fest". Festtalerinnen mintes tidligere år. Det var vanlig, sa hun, at når en stod foran en forsamling på bedehuset, så fikk en et godt inntrykk av hvor mange av kvinnene som var kristne. Det så en på klærne, særlig skjørtelengden, på pynten og på håret. "Jeg kan ikke se en eneste kristen kvinne her i kveld," sa hun. Det var da det ble pinlig. Trolig ville de være kristne - mer eller mindre - alle sammen. For tilhørerne lå vel redningen i at hun så ikke særlig kristelig ut, hun som preket slik, heller.
Som tidstegn er det dødsattesten
Det som var selve livsattesten i vår generasjons unge år, er blitt til en vits i predikantens munn nå, selv på bedehuset.
Helt fram til krigen har en eksempler på at om en ungjente ville synge med i indremisjonens kor, måtte forsamlingen kunne se det på henne, på pynten, på skjørtene og håret at hun gjorde alvor av å ville være en kristen.
Det var ikke så absolutt krav at gutten måtte stumpe røyken for godt. Men han hadde andre offer å bringe.
Alkohol måtte ikke forekomme - nord for Dovre eller vest for Langfjella, ikke lukta eller navnet øl en gang.
At dansen måtte forsakes, var enstemmig vedtatt både i byen og på landet.
Om dans foreligger det ellers en lang og interessant skriftlig tradisjon. Pietismen - på 1700-tallet - får gjerne æren av å ha fordømt dansen mest konsekvent. Og det er sant nok at pietist-fedrene med Pontoppidan som skandinavisk lærefader forkynte klart at det er bare verdens barn som forlyster seg med å danse. Men mindre kjent er det blant folk at reformatoren selv, Luther, hadde et par hundre år tidligere dømt langt strengere i den sak. Hos Martin Luther heter det for eksempel at "den nymotens skikk at gutten tar jenta om livet og svinger henne rundt og rundt", bør forbys ved lov i et hvert kristent land. Slik dømte reformatoren om det som var moderne dans på 1500-tallet. Hva ville han ikke ha sagt om det som er nymotens i dag!
Våre egne lekpredikanter studerte vel mer det levende livet og Bibelen, enn de leste Francke og Luther. Men de kom gjerne til samme slutning som Pontoppidan: Verden danser, men den som blir frelst, slutter med slikt.
Det er en fortreffelig historie om Lesja-bonden og sang-forfatteren Per Nordsletten. En ung kvinne klaget sin nød for predikanten. Hun ville så gjerne bli en kristen, men samtidig hadde hun slik lyst til å danse. Hva skulle hun gjøre?
"Omvend deg i dag. Siden kan du danse så mye du får lyst til," var pietistens svar. Han var overbevist om at den som ble rett omvendt, fikk ingen slik lyst mer. Det var verdens lek.
I "Sandhed til Gudfrygtighet" som alle barn i Norge skulle kunne før konfirmasjonen, stod det jo så greitt (i spørsmål 137): "- dans, spill, skuespill, drikkebuler osv. er alltid synd i seg selv, men er dobbelt synd på søndagene."
Som sagt: dette er bare en aldri så liten smakebit på praktiske kristne formaninger som kristenopprørerne begynte å kalle ellevte bud. Det hadde vært mange. For generasjoner siden hendte det at menns bruk av slips vekte anstøt i enkelte forsamlinger. Og fra Stavanger har en eksempler på at folk mente å kunne dømme om en mann var vakt eller ikke, av måten han gikk på - i gaten.
Etter den annen verdenskrig stormet det fram en generasjon som ikke ville respektere "de gamles vedtekter", og likevel gjorde de krav på å være kristne: "Bort med alle ellevte bud!"
Nå er tiden og utviklingen kommet så langt at det burde kunne gå an å gjøre opp status.
Hva har vi vunnet på at de såkalte ellevte budene ble borte?
Hva har vi eventuelt tapt?
Det var framfor alt to anklagepunkt mot den gamle kristentradsisjonen: De snevre kravene til den som skal bli kristen, skremmer mange bort fra Guds rike, den lille flokk blir langt mindre enn nødvendig. ("Bedehusdørstokken er for høy.")
Dessuten fremmer disse kravene hykleri og lovtrelldom.
Kristensamfunnene skulle altså bli både større og bedre om en kvittet seg med sneversynet, som jo særlig bedehuset var beskyldt for å være preget av - før som nå.
Flokkene ble flere og større, som vi har sett. Det har jo vært en samstemmig dom lenge at aldri før var vi så mange.
På den annen side ser det ut til at svært mange av disse mange er svakt knyttet til noen kristen venneflokk. De er uten noe åndelig hjem og uten ansvar. Når de opptrer, er det etter spesiell bestilling, de synger og vitner ikke hjemme i forsamlingen.
Det ble lettere "å bli med". Det er bl.a. demonstrert ved måten det vitnes på. Før ble en norsk omvendelse gjerne registrert på den måten at vedkommende bøydde kne, først sammen med en sjelesørger, og siden sammen med den venneflokken vedkommende var født inn i. Og så kom den store stund da vedkommende sa fra med noen stotrende ord i et vitnemøte at vedkommende nå hadde "gitt seg over til Gud".
Naturligvis følger en dette mønsteret mange steder fortsatt. Men det er en tiltagende tendens til at frammøte til høymessen der en sier fram "bekjennelsen" i kor, har avløst bedehusets vitnemøte. Hver som har prøvd det, vet noe om prisforskjellen. Det kostet dyrt å stå opp alene og fortelle hva som hadde hendt. Når en står i en flokk der alle sier samme lydene med munnene, krever det nok mer selvstendighet og frimodighet å holde munn enn å plapre med. Og merkelig nok: En hører sjelden noen kritisere at folk blir gjort til kristne ved massesuggesjon under en slik kollektiv trosbekjennelse. Selv om den risikoen er overhengende og stor.
Denne lette inngangen, istedenfor den trange port, inn på en vei som ihvertfall ikke er så smal som før, får lett følger for utviklingen videre. Det er ikke selvsagt at den som har "begynt" på en så lite forpliktende måte, føler noe særlig sterkt fellesskap med alle andre som også er blitt kollektivt kristnet. Det er en annen sak når den enkelte nådesøkende må kjempe seg fram gjennom ydmykelse og skam. Araberne uttrykker noe allmennmenneskelig gjennom sitt ordtak: "Du glemmer dem du lo sammen med. Den du gråt sammen med, glemmer du aldri."
Altså: Da de ellevte bud - og ofte flere av de ti - ble avskaffet, ble det langt lettere å "bli med" i kristenflokken. Men dermed ble flokken - og flokkene - i stor grad forandret.
Det er en grunnleggende psykologisk lov at en gruppe må ha sine symbol, sine kjennemerker for å fungere. Loven gjelder selvsagt kristensamfunnet også. Merket kan være en rød rose, eller det kan være et solkors. På symbolet kjenner alle sine egne, og de registreres som en motgruppe av utenforstående. Mest fullkomment er jo dette utnyttet i bruk av uniformen.
For soldaten er uniformen livsviktig. Internasjonale avtaler slår fast at en må kunne se på en soldat hva side i krigen han kjemper på. Han må bekjenne med hele sin kropp. Det er ingen "Moselov", men en livslov.
Kirkehistorien forteller om mange tilfelle der de vakte ble så våkne at de tok i bruk ulike slag symbol i form av påkledning og handlinger for å styrke fellesskapet. Katolske munker og norske prester har vært av de mest lenkebundne når det gjelder uniformstvangen. Frelsesarmeen står også sterkt.
I broderlandet Finland har de vakte gjennom lange tider brukt såpass uniformert påkledning at de kjente hverandre. Og de vakte ble kjent av andre. Norske kristne har så å si aldri fått tak i mer enn lua av uniforma. Men et minimum av felles skikk hadde vi jo. Noe ble kalt "indremisjonsgrått". Det lille vi hadde felles av slike ytre kjennemerker på kristendom, styrket fellesskapsbevisstheten. En hørte til den "ikke-dansende", "ikke-drikkende", nøysomt-levende, sømmelig kledte lille flokk. Det var avgjort en gang for alle da en krøp gjennom den trange omvendelsens port.
Men så kom altså noen og kalte denne fattigslige uniformslua vår for hykleri, lovtrelldom, slit under et ellevte bud. Stadig fler kastet hele lua. Da ble flokken lettere tilgjengelig. Grensene ble mange steder så flytende at det ble vanskelig å skjelne mellom de som var utenfor og de som var innenfor.
Om dette skapte mindre hykleri og mindre lovtrelldom, er et helt annet spørsmål.
Når en legger denne tolkningen til grunn for en vurdering, er det vel allerede klart at beskyldningene om hykleri og lovtrelldom smuldrer bort.
Hvorfor skulle ikke Frelsesarmeen få lov å bruke blått stoff i sine klær? Og hvorfor forakte en nosk prestemann fordi om gruppens symbol er en pipekrage som var høyeste mote anno 1700- og den tid?
Nei, det gjør da heller ikke mange. Ordningen var blitt slik.
Frelsesarmeen påbød ikke grønn drakt, og Stortinget lovfestet ikke omvendt snipp for embetsmenn. Bare få morer seg litt over det.
Men når langt svakere kristne grupper skapte sine fattigslige symbol, slik at de kunne kjennes både av seg selv og andre som trossøsken, skulle det altså måtte være utslag av lovtrelldom og fariseisme!
Visst var det vel hykleri og fasader før også, men det satt ikke i mangelen av alkohol eller bare jentelår. Det satt dypere.
Men den som ville prøve å bære de kristnes drakt med et uomvendt sinn, måtte selvsagt føle seg som det en var: Hykler og lovtrell! For den umomvendte må enhver kristen formaning føles som anmasende menneskebud.
Vekkelsens fedre og mødre som ble forbilde for troende mennesker i flere mannsaldre, hadde selvsagt ingen gruppe-psykologiske baktanker, selv om de instinktivt kunne treffe godt slik også.
De ønsket bare å gjøre Guds vilje så langt de kunne i alle forhold. Derfor leste de sin bibel som brevet fra kjæresten, som Kierkegaard sier. Bibelens bud og formaninger ble glade råd for gjenfødte himmelvandrere.
Den som leser litt mer enn Pontoppidans forklaring, vil jo vite at de ti budene ikke en gang fyller en av de 1400 sidene i Bibelen. Der er mange råd og formaninger til den som ønsker å gjøre Guds vilje.
Idealene om arbeidsomhet, nøysomhet, sømmelighet, sparsomhet og gavmildhet er jo hentet direkte ut av Nytestamentet. Det er ikke menneskelagede bud. I NT finner en også advarslene mot påhengte smykker av gull og sølv og dyre kledninger og utspekulerte hårmoter for dem som er pålagt å ikke klippe håret kort. Da ligger det nær å tenke påsmurt også.
Naturligvis ble alt satt inn i den geografiske og kronologiske virkelighet som den troende opplevde.
Uniformløsheten ble etterfulgt av norm-løshet i ikke liten grad. Flere begynner å savne det vi har mistet av kristen tradisjon. Nå er noen frekke nok til å kalle seg kristne om de både drikker, danser og driver hor. I team og band og kor opptrer unge i drakter og utstyr som er inspirert av helt andre krefter enn de helliges forsamling og Den Hellige Ånd.
De kaller det evangelisering. Skjønt en kan ikke høre det av tonene. De minner om det Pontoppidan kalte "dobbelt synd om søndagen". Ofte heller ikke av ordene. De er ofte på et språk som sangerne knapt skjønner selv, eller de blir borte i bråk som har fortrengt musikk.
Iblant melder spørsmålet seg: "Er dette samme kriget?
Visst er vi flere "kristne" enn før. Hvordan det har gått med hykleriet, fariseismen og lovtrelldommen er et annet spørsmål.
Kanskje er det ikke så underlig likevel at det er vår generasjon som fullfører avkristningen av Norge?
Forrige
