LOVISK KRISTENDOM?
ELLER: Å HA SIN LYST I HERRENS LOV?
Ingen blir en kristen ved å gjøre gode gjerninger. Ingen kristen kan unnlate å gjøre gode gjerninger. Slik omtrent formulerer Luther Bibelens omfattende forkynnelse om denne sak. Men det er høyeste mote å stanse ved første punktum. En kan møte den forenklingen i velformede teologiske sentenser hvor det blir hevdet at Guds lov og bud bare hører til i Den gamle pakt. Og en kan høre ordet "lovisk" brukt som skjellsord om kristne som ønsker å ta sin kristendom alvorlig, og spott over andre som mener at den som bekjenner kristen tro, skal avstå fra synd og verdslighet.
Noen vil helst begrense det kristne budskap til en proklamasjon om at Jesus har gjort opp for alle menneskers alle synder en gang for alle. Alle er og blir syndere. Det verste i menneskenaturen kan en ikke rette på, derfor lar det seg ikke gjøre å konstruere opp noen grense, noe skille mellom grove og mindre grove synder og syndere. Det verste i menneskenaturen kan en så allikevel ikke rette på. Evangeliet er at Kristus døde for alle våre synder. Evangeliet er fritt for alle som vil tro at dette er sant, og som kommer til høymessen - og nyter nattverden. Utover det kan en ikke trekke noen grense; en kan ikke stille noen moralske krav til et menneske for at vedkommende kan kalle seg en kristen.
Det er Guds business å tilgi synder. Kirken har til oppdrag å fortelle dette.
Denne teologiske vranglære har fått følger i det en kunne kalle vulgær-forkynnelsen. Følgene har mange former. Ett utslag er den travelheten visse ungdomsgrupper har hatt med å proklamere at de er ingen "snill" - russ eller hva det nå kunne være. Andre og mer alvorlige utslag av vranglæren er det felttog som vår generasjons kristne av alle aldre har ført og fører mot kristne skikker og dyder i Norge.
Nå blir noen akutt sjokkert når Galluppene forkynner for all verden at omtrent like mange kristne ungdommer som andre lever i hor. For å tale verdslig: de lever sammen "papirløst", altså uten å være gift. Forholdet er rimeligvis det samme på andre felter også. Ærlighet og ordholdenhet er mangelvare. Kan en først "snakke romslig", så kan en vel også tilvende seg andres midler, særlig hvis eieren er et forsikringsselskap - eller staten. Det må bare ikke skje i et slikt omfang at det blir oppdaget, for da kunne det jo "vekke anstøt".
Er det noe rart at det har gått slik, når lære og forkynnelse stempler kristen avholdenhet som lovtrelldom? Bibelen kaller det Åndens frukt (Gal 5,22). Da må det gå galt i lengden.
I debattene som oppstod etter at en av de nevnte Gallup-undersøkelsene var offentliggjort, ble det hevdet at de måtte ha bygget på feil materiale. Spørgerne hadde ikke vært kritisk nok med hvem de skulle rekne som kristen ungdom. Naturligvis var materialet feil! Det er fortsatt sant det en av de gamle kirkefedrene skrev: Om et menneske som fortsetter å bryte Guds bud, kaller seg en kristen, så er han bare en løgner. Da er det i beste fall en forhenværende kristen du har å gjøre med.
Det riktige ved det bildet som den nevnte Gallup-undersøkelse viser - og det er skremmende nok - er at det i Norge i dag finnes en hel del mennesker som frimodig trosser Guds klare bud, men likevel er freidige nok til å gi seg ut for å være kristne. Det er sjokkerende.
Men overraskende er det ikke.
Mye av forkynnelsen i bedehus og kirke i den senere tid har vært egnet til å skape - hyklere.
Når det blir offentlig anerkjent for unge som kaller seg kristne, å være "ikke-snille", så er det store muligheter for at de kan nå det målet.
Bibelstudenter har forsøkt å systematisere Bibelens tanker. De har laget systemer hvor de kunne putte de enkelte bibeltankene i hver sin "skuff". Skuffene for Lov og Nåde er vel best kjent. Men Lov-avdelingen fikk en rekke under-avdelinger, det ble både "Lovens andre og tredje bruk". Utgreiingene kunne bli like innfløkte som to-regiments læren - og like lette å misforstå.
Vi skal ikke forsøke å greie ut flokene, men bare peke på at det er forskjell mellom loviskhet og glad, kristen tjeneste og forsakelse. En og samme gjerning kan jo være det ene eller det andre av disse to. Det nytter lite å plassere handlingen i en av de berømmelige "skuffene". Alt kommer an på sinnelaget hos personen som gjør gjerningen, ikke gjerningen "i og for seg". Det kommer an på om mennesket det gjelder, har Guds Ånd eller ikke, for å bruke Bibelens egen uttrykksmåte.
Da Peter forkynte for familien Kornelius og sa om Jesus: "- hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn", da falt Den Hellige Ånd på alle som hørte ordet selv om de verken var døpt eller omskåret. De ble gjenfødt til et nytt liv, siden ble de døpt i Jesu navn.
Paulus hadde opplevd det samme hos Galaterne. Derfor kan han minne dem om deres omvendelse og spørre: "Bare dette vil jeg få vite av dere: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse? - Svaret kunne ingen være i tvil om. Lovgjerninger er å gjøre pliktarbeid for Vårherre i håp om at han skal bli tilfreds. Å bli en kristen er å få del i Guds Ånd som også kalles barnekårets ånd. Ånden gis bare til gjenfødte Guds barn. Et barn kan utføre samme handlingen som en slave. Men det en kristen gjør fordi han har sin lyst i Herrens lov, blir aldri en lovegjerning (Salme 1).
Mon tro hvordan det var med Sakkeus; har Jesus hvisket ham et ord i øret om at han måtte gjøre opp for gamle synder nå da han var blitt frelst? Eller var det hans nye natur, barnesinnet, som rent umiddelbart drev ham til å betale tilbake så romslig det han hadde tilvendt seg på urett vis?
Utenkelig var det at Sakkeus skulle kunne fortsette sin penge-utpressing nå som han var blitt frelst. Like utenkelig var det at skjøgene som fikk syndenes forlatelse, skulle fortsette med
å drive hor. Iblant framstilles i skrift og tale slik at disse skulle kunne fortsette et liv i synd, når det prekes om at Jesus tok imot synderinner og tollere.
Ja, han tok seg av dem, og hjalp dem til å komme fri fra sine synder.
De fleste brevene i NT er skrevet til folk som var omvendt fra hedenskapet. Om og om igjen blir de minnet om at de selvsagt ikke lenger må leve slik de hadde gjort som hedninger. Og så følger det lange opprekninger av enkelt-synder som det nå er slutt med.
Og når synet vendes framover mot den endelige dom, får vi vite at de vantro, de som er avgudsdyrkere, manndrapere og de som levde i hor, skal være utenfor Guds rike for evig.
Men også her i tiden skal synd få konsekvenser. En kristen som bryter budene, skal irettesettes, og om det ikke hjelper, skal de støtes ut fra de troendes menighet. De hører ikke med i Guds rike verken her eller hisset.
Ja, vil noen innvende, det kan være greitt nok å skjelne mellom lovgjerninger og kristen lydighet så lenge det dreier seg om Guds bud som er bekreftet i NT. Men det som pålegges ut over disse budene, må vel være krav om lovgjerninger?
Hvor forvirret forestillingene om loviskhet kan være, kommer klarere fram om en drister seg til å se på noen eksempler.
En av de mest aktuelle lovgjerningene i dag er trolig å lese i Bibelen. Det går godt an å streve og lese i den boka med den undertanke at nå, nå må jeg vel oppføre meg som en kristen. Dette må vel være å gjøre Guds vilje.
Det er det. Like fullt må det sies at det er like lite frelse i å lese den boka, som det var for en jøde å la seg omskjære, slik Galaterne var fristet til. Selvsagt er det ikke bibellesningen det er noe galt med, det er sinnelaget, tanken om egen prestasjon, som gjør lesningen til en lovgjerning.
Likedan er det med bønnen. Det er underlig hvor dypt forestillingen sitter hos folk i vår avkristnede kultur, at når det riktig røyner på, så får en blidgjøre Storemannen med en bønn. Ibsen har skildret dette problemet glimrende i Peer Gynt. Under skipsforliset skal også kokken frelses til himmels fra bølgene. Han husket ihvertfall den fjerde bønn. Enten det nå er Fadervår eller en "fri bønn" som bes, er det selvsagt ikke noe i veien med bønnen. Men den som ber en bønn for å tilfredsstille Gud, gjør en lovgjerning. Og intet menneske blir frelst ved lovgjerninger, står det i Skriften.
Det er trellene utenfor Guds rike som sliter slik. Paulus kaller dem Hagars, slavinnens, barn. Guds barn leser den samme bibel og ber de samme bønner. Da er det gudstjeneste og oppbyggelse, en Gud velbehagelig gjerning.
Og mens tankene sysler med bønnen, så la det også være pekt på hvor underlig det er at den gode, kristne skikken å be bordbønn holder seg såpass som den gjør. Det står ikke noe i Bibelen om at en kristen skal nedbe Guds velsignelse over maten før hvert måltid. Bibelen fomaner til å be alltid. Det er kristelig tradisjon som forlanger at du i det minste må be din bordbønn. Merkelig nok har denne skikken fått være i fred også for de predikantene som fikk det så travelt med å stemple andre kristne dyder som lovtrelldom og fariseisme.
Bordbønn kan godt bes som lovtrelldom. Men for den som har tatt imot bønnens gode ånd, er det en glede å be.
Det forholder seg ikke slik at når et menneske har tatt imot syndenes forlatelse og blitt frelst, så kan han eller hun bare fortsette å leve slik verden rundt oss nå engang gjør. Det er en bedragerisk tanke at når en nå engang ikke kan unngå å synde, så får en ihvertfall unngå å bli en hykler som vil være bedre enn andre folk.
Nei, det nye livet ytrer seg blant annet på den måten at en får lyst til å gjøre det en vet er rett. Og det er ingen ting en kan være sikrere på at det er rett å gjøre enn det som er klart uttrykt som Guds vilje i Bibelen. Derfor går det med oss som David synger i Salme 1: En kristen får sin lyst i Herrens lov - og kan gjerne forlyste seg med å grunne på den dag og natt.
Men Bibelens kunngjøring av Guds vilje slutter ikke med GT.
I brev etter brev formaner apostlene til å leve et hellig liv. Et liv i bønn, bibellesning, avholdenhet og tjeneste er et liv i lovtrelldom for alle Hagars barn. Men når Guds barn lever slik, kalles det helliggjørelse. Og hver kristen er kallet til helliggjørelse.
Denne siden av NTs budskap blir ofte fortiet. Ja, noen synes oppfordringen til å gjøre gode gjerninger er noe farlig. Er det ikke fristelse til loviskhet?
Men Bibelen taler tindrende klart. Det gjelder å la seg belære av Guds eget ord.
Den som tror på Gud, må legge vinn på å gjøre gode gjerninger, skriver Paulus til Titus. Og tre ganger gjentar han den formaningen i det korte brevet. Så det var ikke det verste som kunne hende om dagens kristne unge ble - "snille".
De fleste brevene i NT har sin "formanende del". Der finner en en mengde nokså praktiske råd om hvordan kristne bør leve. De kan virke ubehagelig praktiske. Det blir lovtrelldom om noen vil vinne frelse ved å gjøre gjerningene. Men når de som er frelst og tar imot Guds Ånd, "lar Guds ord bo rikelig" hos seg, og lever etter Ordet, skaper det den lykkelige glede som Bibelen kaller salighet.
Hver kristen er kalt til å leve for Jesus. Det skjer gjennom bønn og vitnetjeneste. Men det skjer like sikkert gjennom ærlighet, hjelpsomhet, arbeidsomhet, nøysomhet og i måten en snakker på, kler seg, pynter seg - og bruker pengene på.
Det er ingen tilfeldighet når Hebreerbrevet (kap 5) omtaler som tegn på at en har med "voksne kristne" å gjøre, at de ved bruk har fått sine sanser oppøvd til å skjelne mellom godt og galt.
På den måten viser det seg om en persons - og en tids - kristendom er båret oppe av ånds kraft, eller om det hele er bare ord.
Er det ugrunnet å frykte at vi her rører ved den dypeste grunn til at Norge så raskt avkristnes?
Forrige
