Forrige

Innholdsfortegnelsen

Neste

BIBELEN - FARLIG LESESTOFF?

Guds ord vender ikke tomt tilbake, sier Bibelen om seg selv. Men også dette ordet kan misforstås like til sin egen motsetning, og det er ikke uvanlig at det skjer.
Noen lærer nemlig - og preker - at hvis folk bare leser Bibelen og kommer i kirken, så vil det gå dem bra. Det er troen som frelser. Og troen kommer når en leser og hører Ordet. Det eneste ansvar den enkelte har for sin egen frelse, er at han eller hun utsetter seg for Guds ord.
En slik misforståelse av sannheten kan komme av den vanlige uskikken å lage seg et helt læresystem bygget på ett enkelt bibelord, selv om Bibelen har mye mer å si om saken.
Ord i Bibelen må tolkes av Bibelen selv, ellers kommer en galt avsted. Det gjelder det her siterte bibelordet også.
Bibelen - og Jesus selv - forteller oss at mange mennesker hører sannhetsordet uten at de blir frelst. Mange også av dem som hørte Mesteren selv og apostlene, avviste det hele til sin egen undergang.
Og om noen i våre dager studerer Bibelen hele livet som filolog, relgionshistoriker - eller endog som teolog, så var det ingen garanti for at Ordet fikk sin tilsiktede virkning på vedkommende bibelleser.

Bibelen forteller selv hva grunnen kan være til at om en både hører og leser Bibelens ord, kan det hele bli nytteløst. Det står for eksempel: "Ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet smmen med dem som hørte det" (Hebr 4,2). Ordet må "smelte sammen med". Det er forutsetningen for at Guds ord skal bli til nytte. Ellers kan det bli til skade, til dom.
Bibelens fortellinger og forestillinger må tilegnes på en slik måte at det preger hele ens tanke- og følelsesverden. En lar seg forsvarsløs erobre av Ordet når en "smelter sammen med" det. Det er når en opplever det, en kommer til å tale til hverandre med "salmer, sanger og åndelige viser", dvs. med sitat og med hentydninger til bibelske hendinger. Da blir Bibelens mening min mening. Hvis jeg har "smeltet sammen med" Bibelens ord, er det utenkelig å si eller tenke: "Jakob, Judas, Paulus eller Peter mener slik eller slik om en sak, men jeg mener nå at ..." Nei, er vi først smeltet sammen, så er det utenkelig. Det jeg kan og bør gjøre, er å granske hvordan ordet er å forstå, vel å merke ut fra skriverens situasjon, uavhengig av skiftende tiders teologiske motetenkning.
Salig er den som har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt!

Vurderer en på den måten, er det fare for at svært mye bibellesning er nytteløs. Bibelen reduseres til å bli et granskingsobjekt, som ikke får forme leserens egne tanker og meninger.
Ja, Skriften sier også at det kan være direkte risikabelt å bli stilt overfor Bibelens budskap, og det om en forstod ordet aldeles korrekt. Jesus sier meget tydelig at de som hadde hørt hans forkynnelse, men nektet å omvende seg, skal dømmes strengere på dommens dag, enn folk fra Sodoma og Gomorra, som ikke hadde hatt en så god anledning til å komme til sannhets erkjennelse. Apostlene forkynte likedan: "For det var bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem. Det er gått dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender seg om til sitt eget spy, og den vaskede purka velter seg i søle" (2.Pet 2).

Bibelen møter oss nemlig ikke som en visdomslære, en gnosis, som bare skal forstås for å frelse. Uavlatelig kommer Skriften til oss som et tilbud, en veiviser, en utfordring. De som går rettferdighetens vei, omtales slik: "De har flyktet bort fra verdens urenhet ved å ha lært vår Herre Jesus Kristus å kjenne." Men for dem som "atter har latt seg fange av verden, er det siste blitt verre enn det første".

Bibelen forkynner at den på tilstrekkelig måte opplyser folk om hvor farlig det er å leve i vantro og synd, og den tilbyr en kraft som er sterk nok til å utfri hvem som helst fra verdens og Satans lenker. Men om noen får dette tilbudet og avviser det, så fører det til at stakkaren sitter enda fastere fast i vantro og synd enn han gjorde før.
Bibelordet er aldri virkningsløst. Det utfører det det er sendt til. Men den som nekter å ta imot tilbudet om frelse, blir forherdet.

Søren Kierkegaard bruker et glimrende bilde til å klargjøre dette. Bibelen, sier han, må en lese som "brevet fra den elskede". Når du får kjærlighetsbrevet i din hånd, setter du deg ikke til å analysere hver setning og registrere hver skrivefeil. Du teller ikke tegnfeilene. Og ikke spekulerer du på om det er samme håndskrift hele veien, eller om det kanskje er flere forfattere. Nei, når du leser brevet fra den elskede, er du bare opptatt av å få tak i budskapet. Og finner du en antydning av et ønske om at det er noe du skal utføre for den elskede, har du ingen ro på deg før det ønsket er oppfylt.
Slik er det Bibelen skal leses!

Bibelens rekordstore utbredelse midt i en avkristnet verden er en av samtidens gåter. En tid så det ut som om skriftene fra Marx og Maos "lille røde" skulle overta plassen som verdens bestselgere. Men det varte kort. Snart ble bestselgerne forbudt av sine egne ideologer. Men Bibelen lever.
Norge ligger ikke etter andre land når det gjelder bibelspredning. Nye oversettelser og stadig nye opplag finner stadig kjøpere. Og ofte er det kø av ungdommer som vil inn på bibelskolene.
Hvorfor får vi ikke da en generasjon av mandige kristne som kan stanse avkristningen?

Det er et faktum at i tusen hjem står det bibler, praktutgaver og andre, som lite blir brukt uten til å tørke støv av. Trolig er det vel også at ganske mange som søker til bibelskolene, har mer dominerende motiv for det, enn å finne Guds vilje for å gjøre den. Kunnskapstørsten er ikke å forakte. Og når det nå engang er blitt in å være religiøs igjen, er det et rimelig motiv å skaffe seg innsikt i Bibelen for å se hvordan de nye religiøse tankene kolliderer med Bibelens lære. Nå som før kan slik bibellesning - eller om så var: vitenskapelig teologi - gjerne gi kunnskap "som blåser opp", dvs. det fyller studenten med tanker om at nå kan en da dette.
Uhyggelig mye av bibelstudiet er opptatt med skriftenes påståtte feil, enten ved å påvise eller motbevise dem. Interessen kan lett bli avsporet fra budskapet. En får Ordet i sin makt, uten at det skaper stort av troens lydighet mot Ordet.

Bibelen blir stadig mer utbredt i Norge, og den får stadig mindre innflytelse på samfunnet. Vi har sett på noen mulige grunner til dette. Det kan være mange. Utbredt er moten å gå til Bibelen med et bestemt overordnet prinsipp i sitt sinn. Har en et "bibelsyn", finner en gjerne støtte for at dette synet er rett. En kan kanskje lettest se at det er slik, om en legger merke til nyreligiøse retningers bruk av Bibelen. De finner det de leter etter. Naturligvis er dette samme grøfta som vi før har pekt på: En unnlater å la Bibelen tolke seg selv ved at flere bibelord om samme sak tas med.
Det er det samme som skjer ved lesning av andre bøker. Den som samler på dyrehistorier, finner dyr, om han leser romaner - eller hva som helst. Annet ser han lite til, dvs. han husker ikke noe annet enn det han søker.

Dessverre er det også i kristne kretser blitt vanlig å kritisere den som leser Bibelen fordomsfritt for å leve og lære som det står der. Karakteristikken av kristne som leser Bibelen fordomsfritt, blir ofte rene skjellsord. "Fundamentalist" er ett, "biblisist" et annet. Historisk har ordene et rimelig meningsinnhold. Men i dagens situasjon sier begge ordene på en noe nedsettende måte at en har med en person å gjøre som ikke kan eller bryr seg det minste om de lærdes kritikk av bibelske tekster. Det betyr at vedkommende tror at alt som står i Bibelen, er Guds ord, - og som derfor er lite "evangelisk".
Nei, en må ha siktepunktet klart om en skal kunne lese Bibelen rett, blir det hevdet. En må for all del "ikke bruke Bibelen som lærebok" i historie og geografi. Bibelen er lærebok bare om veien til frelse. Og innenfor dette avgrensede tema vil noen i praksis begrense forkynnelsen til det som står om Kristus. Ja, noen finner lite plass for noe annet fra Bibelen enn det som taler om forsoningen.
Denne overevangeliske bruken av Guds ord må vel ta sin del av skylden for dagens tilstand i vårt folk.

Nå er somme kretser blitt så dristige at de hevder en skal ikke bruke Bibelen som lærebok i moral heller. Ikke for "vår opplyste tid"! Den kritikken rammer vel i første rekke noen få teologer og et par biskoper. De har drevet det så vidt at de mener en ikke kan si det er synd om folk lever sammen seksuelt uten å være gift. Ja, de drister seg til og med til å si at en kan ikke kalle homofili og lesbisk praksis synd, selv om NT fordømmer slik umoral på en nesten usømmelig realistisk måte.

Men Skriftens selvvitnesbyrd går ut på at de hellige Guds menn talte (og skrev) drevet av Den Hellige Ånd, og at hele Skriften er innblest av Gud, og er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet; for at det Guds menneske kan være fullkomment, duelig til all god gjerning. Da skjønner en hvor galt det bærer avsted om leseren bare leter etter spesielle ord til støtte for et forutinntatt bibelsyn.

Det er grun til å tro at et slikt "overevangelisert" bibelsyn er en sterkt medvirkende årsak til at saltet har tapt så mye av sin kraft i Pontoppidans og Hauges land.
Vi skal se litt på konkrete utslag av slik bibellesning.

VI ER ALLE ARVTAKERE
Om rosenianismen på godt og galt

Historisk sett er det nokså underlig at nettopp Skandinavia skulle bli lutherdommens høyborg med statskirker hvor nesten hundre prosent av folket er medlemmer gjennom hundrer av år.
Denne lære skulle da ha farget bibelforståelsen og kristendommen hos oss. Fra fedrene har vi fått i arv både lutherdommen og en inngrodd overbevisning om at dette er den best mulige form for kristendom.
Men Martin Luthers mangfoldige lære og forkynnelse kommer vel sjelden til uttrykk hos oss. Han etterlot en arv så stor og mangfoldig at arvingene har overtatt hver sine biter av arven. Og så strever de som best de kan for å overbevise seg selv og andre om at den spesialiteten de har fått tak i, nettopp er Lutherdommen, denne lære er luthersk.
Nyere retninger innen skandinavisk kristenhet har sine særtrekk, sine spesialiteter. Stundom kan det være bare en spesiell understreking av enkele sannheter som gjør at det utvikler seg en egen retning, en organisasjon eller et kirkesamfunn. Andre ganger viser det seg, om en gransker saken, at det virkelig er utformet en egen lære om viktige spørsmål, uten at dette har fått utslag i nye samfunn eller organisasjoner. Slik er det med rosenianismen.

Svensken Carl Olof Rosenius var og ville være luthersk. Men hans forkynnelse kom til å skape kristenflokker med en særegen forkynnelse i alle de skandinaviske land - og i Amerika.
Hundre år etter Rosenius er meningene delte blant folk om hvor vidt han hadde preket luthersk eller ei. Noen retter til dels sterk kritikk mot rosenianismen og avviser hans tanker med saftige sitat fra Luther selv - og fra Hauge.

Kritikken er gammel.
År 1898 kom det ut en Rosenius-bok i sjette opplag i Kristiania med titel "Fra døden til livet".
I et forord til denne boka forteller sokneprest Winsnes at det var på grunn av kritikk mot rosenianerne for deres ensidige forkynnelse at de da hadde samlet Rosenius-avhandlinger om troens forskjellige sider og trykt disse i en bok slik at leserne selv kunne dømme om hvordan Rosenius hadde forkynt.

Det tør være kjent for de fleste at det tema Rosenius behandlet oftest og mest utførlig, var forsoningen i Kristus.

Og ettersom mange predikanter før ham hadde vært mindre opptatt av denne kristendommens mest sentrale sannhet, ble den rosenianske forkynnelsen til frigjøring og nytt åndelig liv for tusener av troende i Skandinavia. På den annen side var det mange som rettet sterk kritikk mot Rosenius - da som nå.

I romanen Steingrunnen av den svenske biskop Bo Giertz kommer kritikken mot rosenianismen til orde på en måte som er nokså representativ.
I romanen er det blant annet en episode der en rekke aktive kristne kommer i tottene på hverandre på grunn av praktiske vansker i dagliglivet. Sinnet tar overhånd; de kjegler og slåss og oppfører seg temmelig lite kristelig. Da spør presten som hører på oppstyret: "Si meg, hvordan er slikt mulig blant Guds folk?" Han får til svar: "Det kommer vel av at det alt for lenge har vært preket forsoning på en måte som slår ihjel helliggjørelsen. "Kom som du er." "Verden i Kristus rettferdig er vorden!" "Ingen dom for den som tror!" "Snaren er brutt og fuglen er fri ..." ... Kan det bli annet enn elendighet av en slik lære?
Rosenius eller hans folk er ikke nevnt i denne episoden hos Bo Giertz. Men sitatene levner ingen tvil om at det er rosenianismen som ligger til grunn for det svaret presten får.
Rosenianismen får skylden for manglende sømmelighet blant kristne svensker. Denne kritikken som var sterk i forrige århundre, vekkes stadig på ny til live.
Det var klokt gjort av sokneprest Winsnes og hans venner å presentere prekener av Rosenius selv i ei bok, og ikke bare ensidig forsvar.

***************

Rosenius la så visst ikke skjul på at der evangeliet får virke, forplikter det til troens lydighet mot Guds bud.
Sanne kristne er Guds gjenfødte barn. De er underverk av Guds nåde, nye, åndelige skapninger på jord. De har fått del i guddommelig natur. Slik forkynner Rosenius (kapitlet om "Gjenfødelsen og dens kjennetegn".) Men en selvgjort innbilning fører ikke til gjenfødelse, og den frelser ingen. Hvem som helst kan smykke seg med den fine titelen "Guds barn", og mange smigrer seg med den uten å eie de mest opplagte tegn på at de er gjenfødt.
Hvilke tegn er så det?
Jo, sier Rosenius og siterer fra Luthers forklaring til Gal 4,6: "At Guds Ånd bor i ditt hjerte, viser seg i at du gjerne hører, tenker, taler og skriver om Kristus.
En slik holdning kan menneskelig forstand eller vilje ikke frambringe.
Et annet bevis på at du er gjenfødt og et Guds barn, er at du har fått en ny, hellig natur som er ett med Ånden. Du lider over all synd og elsker alt hellig. Denne Ånd som bor i deg, fører deg på en helt ny vei. Du blir et helt nytt menneske med andre tanker, et annet sinnelag, en ny smak og mening om tingene. Du får en ny måte å tale og leve på enn du hadde før. Når du får tro syndenes forlatelse, da får du ikke bare lyst, men også kraft til å gjøre det gode. "Gleden i Herren er vår styrke, som skrevet står." Slik preket Rosenius - og Luther.
Den gjenfødte kan aldri slå seg til ro i noen eneste synd. Som luft og det tørre land er drepende for fisken, slik er synden for en kristen. Det er dette Johannes mener når han sier: "Han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1. Joh 3,9).
Lik Peter kan en kristen falle i synd. Men da gråter han bittert - og får seier. Hvis ikke, blir han en Judas - og ingen kristen lenger.
Men den vidunderligste følge av den nye fødsel, og den som lettest kan registreres av den kristne selv, er den uforklarlige kjærlighet til medkristne som den nye, guddommelige natur medfører. Det gjelder ikke parti-kjærlighet eller velvilje mot dem som liker meg eller er enig med meg. Nei, det kan gjelde fremmede mennesker som ikke har gjort meg noe godt. Men bare det at jeg hører at de er blitt omvendt og benådet, gjør at jeg fryder meg og elsker dem. Vi kan vite at vi er gått over fra døden til livet fordi vi elsker brødrene.
Slik forkynte Rosenius - og Luther. Og begge mente de dette var Bibelens budskap.

Vi er alle arvtakere, skriver Bo Giertz i den nevnte romanen Steingrunnen. Titusener også i vårt land er fra barndommen av blitt påvirket av slike rosenianske utforminger av Bibelens tanker.
Rosenius lik Luther og andre har formidlet Bibelens budskap på sin særegne måte. De har sett sannhetene under hver sine tema. Hver moden bibelleser har rett og plikt til å lese deres egne framstillinger om en vil dømme om hvorvidt enkelte sider av Bibelens budskap er blitt borte, slik en fikk inntrykk av at meningen var i den episoden fra romanen vi nevnte. Slik ble de kristeliges verdslighet forsøkt forklart.
Mange vil mene at dette er en urett vurdering av rosenianismen.

Rosenius fortiet ikke at en sann kristen hater synden, men elsker Gud og mennesker, mest de andre kristne. Han forkynner også sterkt det samme som Pontoppidan at "den døde tro er en falsk innbilning mennesket gjør seg om å bli salig, ennskjønt en ikke vil omvende seg".
Men ikke alle som kalte seg eller ble kalt rosenianere, forvaltet hele arven fra ham. Det står neppe til å nekte at den siterte episoden fra romanen kunne være treffende somme steder.
Imidlertid holder både rosenianismen og nyrosenianismen på å komme så langt på avstand fra oss at dette problemet mest har historisk interesse.
Derimot har den forvaltningen av arven fra Rosenius som Bo Giertz presenterer i skjønnlitterær form, i høyeste grad dagsaktualitet.
Ennå i levende live har han opplevd at en hel prestegenerasjon - minst - her i Norge har lest Bibelen gjennom biskopens briller, og de har gått ut og brukt hans bilder, formuleringer og meninger. Den kirkegrupperingen som Bo Giertz har vært med å skape i Sverige, er vel et lite mindretall, men ikke uten innflytelse.

Siden Steingrunnen kom ut på norsk første gang like etter krigen, har den hatt en enorm innflytelse på lekfolk og prester. Ofte var det beint fram komisk å lytte til ny-uteksaminerte teologer. Etter de hadde brukt flere år til studier av Skriften, til og med på grunnspråkene, studier i eksegese, kirkehistorie o.a., preket de gjerne som om de bare hadde lest denne ene boka i hele sitt liv. Det var ingen tilfeldighet. Hvis ryktet taler sant, var det skikk så seint som i 70-åra at et visst fakultet utstyrte kandidater som skulle ut som prøveprester, med et eksemplar av mønsterprekenen Steingrunnen.

Vi er alle arvtakere. En svært stor del av det åndsliv som ytrer seg i vår kirke, er en arv fra Bo Giertz og hans retning. Han har formet formet tema for bibellesningen for svært mange.
Bo Giertz er erklært bibel- og bekjennelsestro, dessuten sterkt luthersk. Og han har med noe av arven fra Rosenius. Det spørs om han ikke har med tilstrekkelig fra disse kildene til å bli godtatt, men forkvakler arven nok til å bli farlig.

Forrige

Innholdsfortegnelsen

Neste