"GAMMELDAGS KIRKELIG LUTHERDOM"
Om Bo Giertz' roman Steingrunnen
Det er om kona til presten i Ødesjø, Bo Giertz sier at hun er formet i gammeldags, fast og kirkelig lutherdom. Men en gjør neppe urett mot biskopens roman ved å mene at her har biskopen også formulert sitt eget ideal av en prest og ønskemålet for hver kristen. Her er bokens tendens, forfatterens budskap klart uttrykt.
Det er svakt sagt at romanen faller i tre atskilte avsnitt. En kunne kalle det tre romaner.
Prestegården Ødesjø tjener som bindeledd mellom prestefolkene som levde der i 1809-10, de Rosenius- og Waldenstrøm-påvirkede geistlige et halvt århundre seinere og endelig de som holder til i samme prestegården på MRA-vekkelsens tid fram til Finlandskrigen slutter, vinteren 1939-40.
Tendensen i romanen er ikke påtrengende, det er derfor den virker så effektivt. Den som leste Steingrunnen da den var ny, og tar den igjen flere årtier seinere, opplever en underlig gjenkjennelse. Detaljer er glemt. Men det sammentrengte bildet av svenskebiskopens budskap blir bekreftet. Det har minnet tatt vare på.
En nybakt cand.theol. kommer til Ødesjø til sin første prestetjeneste nokså uskikket for jobben. Gamlepresten og menigheten blir hans læremestre. De får noenlunde skikk på ham. I tillit til Kristus, kirkens embete og ikke minst sakramentene, gir han med frimodighet syndenes forlatelse til de døpte som tar mot nattverden.
I sin forkynnelse går han ut fra at alle tilhørere er Guds barn som trenger trøst, formaning og stundom kraftig irettesettelse. Han greier sin tjeneste uten å komme for mye på kant med vekkelsesfolket, de frikirkelige og andre som vil samle "de sanne kristne" og skape en slags motsening til "de verdslige".
Kirken er den samme i alle disse tre romanene. Løsningen på problemene er nokså like, selv om de ytre forhold skifter mye i svensk kirkeliv i løpet av disse fem kvart hundre år.
Det er en rasjonalistisk ung prest som kommer til Ødesjø i 1809. Han kommer direkte fra akademikernes glade, kulturhovmodige krets ved universitetet. Nå skal han være kapellan.
Han gjør seg kjent i prestegården, hvor gamleprosten "gjennom summingen av tobakksskyene løftet sitt spisse, lille punsjglass og klinket det med rittmesterens", mens de diskuterte krigens gang.
Men kapellanens første soknebud fører ham en natt inn i lesernes vakte krets. De svenske leserne som skildres, kunne godt være norske haugianere på samme tid.
Den døende har søkt Gud i lange år. Men nå er anfektelsens mørke uhyggelig. Og den unge prest finner ut at han er aldeles uskikket til å hjelpe. Men her møter han den myndige evangeliekvinnen Katrina som minner den syke om at "den som ikke har gjerninger, reknes hans tro ham til rettferdighet".
Denne opplevelsen fører til en radikal omvendelse for presten. Han blir seinere en høyt elsket leserprest. De vakte kom fra mange prestegjeld for å høre ham preke. Han talte kraftig imot brennevin og verdslig pynt, og forkynte den sanne omvendelse.
Når så denne omvendte presten er på nippet til å bli avsatt fra sitt embete, tar han imot lærdom fra en eldre prestebror.
Denne bekjenner at "vi har ikke forstått dette med frelse før. Vi har delt folk i omvendte og uomvendte. Vi har siktet på de sikre og de troende. Det gjaldt bare å se sine synder, angre, bekjenne dem og fly til Kristus, så ble en gjenfødt ..."
Men dette var galt. Nå når han hadde innsett det, vil han ikke lenger ha det så vondt som før for eksempel ved å gi nattverds-elementene til alle konfirmantene "enda kanskje bare en tredel av dem var sanne kristne".
Og prosten var så rørt over kapellanens halvveis tilbake-omvendelse at han omfavnet ham og erklærte at han kunne ikke ha vært mer glad i ham om det hadde vært hans eget blod og kjøtt.
Ingen kan være i tvil om at denne tilbakeomvendte kapellanen er forfatterens åndelige, ektefødte barn.
Slik skal det være, forkynner Bo Giertz.
Pastoren som kommer til Ødesjø i MRA-vekkelsens tid, har opplevd Misjonsforbundets kristendom. Han møter en liknende prost som den fra 1809, men var altså selv ganske forskjellig fra Torvik når det gjaldt bakgrunn.
Den unge pastor kommer med en fast beslutning om at han vil følge Åndens minnelse. Når han presenterer seg for prosten, bekjenner han med det samme at han er troende. Soknepresten som sitter med sin akevitt, later som han ikke forstår og spør hva det er han tror. Slik blir vekkelsessjargongen latterliggjort.
Omsider føres da også denne kapellanen fram til det Giertzke ideal. Først kommer han i tvil om hvor det er grensen går mellom de troende og verdens barn. Hva er egentlig "grove syndere" for noe?
Også denne presten får sin store opplevelse i soknebud. Der får han lære av sin sjef hvordan en skal behandle alle mennesker som troende - mer eller mindre:
"Se her, Johan." Soknepresten holdt fram tommelen og pekefingeren på den skjelvende hånden. "Disse to fingrene kan vitne. De har holdt Kristi hellige legeme og rakt det til deg, og du har tatt imot det med dine lepper. Og med de samme lepper har du i dag påkalt mørkets makter og forbannet din neste. Synes du at et kristent menneske skal gjøre slikt? Svar - ja eller nei?"
- Den unge presten visste om den samme Johan at han var "en ugudelig hedning, en råtamp tvers igjennom". Han kunne ikke med dette at alle ble behandlet som kristne. Men han gledet seg over resultatet:
"... men hvor ble det av omvendelsen? Ja, hvor var egentlig omvendelsen i prefasjonen?
Dette spørsmålet som blir stilt, blir ikke besvart direkte. Men lenger ute får vi vite at pastoren har lært det som Bo Gierz mener han skal lære: "Han (Jesus) har gitt dåpen til sin menighet for at vi skal føres inn i Guds rike gjennom den porten, Noen annen port har han ikke gitt oss."
Bevisst våkner en ny kjærlighet til kirken hos den unge pastoren.
"En skal ikke forakte fattige foreldre. Kirken er dog mor til oss alle, for den forvalter dåpen, og gjennom den er hver enkelt av oss blitt en kristen."
Lærlingen innså at den gamle soknepresten hadde rett når han behandlet sine soknebarn som kristne. Nå er han blitt "kvitt lovens forbannelse", drikker sin kaffe og drister seg endog til å si: "I min Frelsers etterfølgelse våger jeg å gå ut og sette meg blant syndere og drikke et glass vin med dem."
Da sier den vakte hushjelpen som hører på dem: "Fy! Nå begynner De å snakke akkurat som soknepresten."
"Det håper jeg," sa pastoren stille.
Slik føres også Misjonsforbundspresten fram til det Giertzke ideal.
Den tredje presten i Ødesjø var et samtidens barn da boka ble skrevet. Han hadde vokst opp i et fattig arbeiderhjem og hadde aldri drømt om å bli prest, før han ble vunnet for kristendommen på et sommerstevne som Den kristne student- og skolelagsbevegelsen arrangerte. I studietida i Uppsala hadde han på naturlig og selvfølgelig måte vokst inn i den nye teologiske tenkningen, hadde tilegnet seg et historie-kritisk bibelsyn, en udogmatisk og fri innstilling til bekjennelsen og en varm hengivenhet for fedrenes kirke. Gjennom innflytelse av noen venner hadde han også fått et snev ritualisme i kroppen.
Det siste året i Uppsala hadde han begynt å gå oftere til alters.
I denne tilstand går han inn i en prestetjeneste, som også for ham mislykkes.
To ganger i løpet av et år må han i soknebud og opplever egne sjelskvaler. Hans omvendelse er preget av Oxfordbevegelsens absolutter. Men det er vanskelig å få den foreskrevne "ledelse". Da er det han føres inn i den dypere erkjennelse av steingrunnen, menneskehjertets forderv. Her har en da selve "tittelromanen".
I Ødesjø gamle prestegård sitter det ikke lenger noen gammel sokneprest som kan være læremester for nybegynneren. Prestenødens tid er inne i Sverige. Den siste soknepresten hadde forresten ødelagt både for seg selv og kirken. Det legges et dunkelhetens slør over den elendigheten.
Nypresten får derimot to åndelig myndige kvinner som fører ham tilbake og inn på veien.
Mor Lotte er en av de vakte i Ødesjø. Hun forteller sin hyrde meget åpenhjertig at han fører folk over til baptistenes leir ved å fornekte virkningen av dåpen. Ja, for han har tillatt en udøpt kvinne å få nattverdens sakrament.
Lotte underviser sin prest om forsoningsblodet for å ordne grunnskaden i menneskehjertet. De ytre, syndige handlingene som presten er mest opptatt med, "de kan du plukke av som lus fra et sofa-trekk". De er minsanten ikke de verste.
Og dessuten - han tillater kvinner å tale i forsamlingen - på et vitnemøte. Det refser Lotte ham for - og får til svar: "Men De taler jo selv riktig som en prest nå." Lotte: "Ja, Herren være min syndige sjel nådig, - men på møtene har ennå ingen kvinne fått tale hos oss.
Der leser de gamle Guds ord. Gud bevare meg! Før de skulle få se Mor Lotte stå på prekestolen, før ville jeg legge mitt gamle hode på jernbanelinjen."
Også i kvinneprest-saken er Bo Giertz' eget syn lett gjenkjennelig, om det selvsagt er servert med overdrivelsens humor i den litterære form.
Prestefruen er pastorens andre læremester, Det er hun som er fostret i gammeldags, fast, kirkelig lutherdom. Hun er idealet - en fristes til å tenke: glansbildet av en prestefrue. I teori og praksis viser hun mannen sin den veien han bør vandre. Og selv om han sier han ikke liker fruentimmer-teologi, får hun sitt igjennom.
I samarbeid med en prestekollega som er ortodoks og kirkelig, føres også denne tredje presten i Ødesjø til den erkjennelse Bo Giertz ønsker en prest skal ha.
Fullførelsen skjer under et møte i Misjonshuset.
Der henger Luther på den ene veggen og Rosenius på den andre.
Den avsporede MRA-presten preker først, og han tenker at de to på veggene ville vel ha snudd seg i sine graver,om de hadde hørt en slik preken.
Prestebroderen får deretter ordet og holder mønsterprekenen med tema: Steingrunnen. "Småsteinene kan du kaste bort; småsyndene også. Men din syndige natur, den er som Golgata-klippen, den er et rettersted. - Men den kan forvandles til en forsoningsklippe - ved Jesu blod."
Etter å ha hørt den prekenen kan også kapellanen preke.
"Han så bort mot Luther og Rosenius, han kjente seg som arving til det åndens liv som hadde utfollet seg mellom disse veggene."
"Da Jesus gikk her nede, kunne en bli en disippel ved å slutte seg til ham, lyde, tro og ta imot. Nå blir en disippel ved å slutte seg til den samme Jesus: døpes til ham, fostres av ham i hans kirke og motta hans gaver. Disse gavene er de samme nå som da. De samme ordene når oss gjennom Bibelen. Det samme måltid feires i nattverden. Den samme forlatelsen tilsies oss i avløsningen."
Etter denne prekenen hvisker den myndige Lotte sin sjelesørger i øret: "Nå kan Herren la sin usle tjenerinne fare herfra i fred, for nå har Han hørt sitt folks bønner og latt en ny dag opprinne over dem som satt i mørkets land. Gud velsigne vitnet!"
Dette er noen hovedpersoner og hovedtanker i den preken-romanen som har vært mønster for så mye forkynnelse i Norge gjennom mer enn førti år.
Bo Giertz preker nokså likt Rosenius så lenge han taler om Kristus. Men han sier omtrent det motsatte av vekkelsespredikanten, når han taler om tilhøreren.
Giertz sier: Det er bare en port, dåpen, som fører inn i Guds rike. Det er to gjenfødelsesmidler, sier Pontoppidan og viser til skriften. Slik preket også Rosenius.
Dette får de alvorligste konsekvenser for forkynnelsen. Dersom en tror at det bare er ett gjenfødelsesmiddel, og alle i en forsamling er døpte, så kan jo ikke predikanten skjelne mellom de frelste og de andre. Da er det jo ingen andre. Derfor blir det også galt å forutsette personlig kristenliv hos den som vil gå til alters. Det er nok å vite at de er døpt. Den som synder grovt, skal påminnes om at han er en kristen!
Det er embetet som gir predikanten mandat og autoritet. Derfor markerer han sin stand ved å gå i embetsdrakt også om hverdagen.
De vakte må ikke skille seg ut fra verdslige mennesker, heller ikke ved å avstå fra ting som i lutherdommen har vært kalt adiafora, handlinger og ting som blir plassert mellom det gode og det gale. Særlig er det framtredende at kultivert bruk av alkohol hører med til god kristen vandel, i følge den Bo Giertzke modell og hans utallige disipler.
Den som har hørt noen hundre presteprekener etter at denne boka så å si ble kanonisert både ved bibelskoler og fakultet, kan ikke være i tvil om at den har båret frukt. Slik skal det være! - Slik skal kristenarven berges og føres videre til nye slekter, arven fra Rosenius, Luther og apostlene.
Men når en leser Rosenius og Luther og ser hvordan de preket, må en vel tro de ville ha sagt som det fortelles om gamle Grundtvig. Han leste i avisene om yngre folk som kalte seg grundtvigianere, men forfalsket hans egne tanker på det groveste. Det skal ha falt ut av ham, vendt til kona: "Vi kan takke Gud vi to gamle at vi ikke er grundtvigianere!"
Nei, Bo Giertz har bare fått med noen brokker av arven fra Luther og Rosenius i boka Steingrunnen.
En må jo da spørre: Hvor stor skyld har denne prekenromanen for den avkristningen som har foregått - med tiltakende drikk, dans og seksuell umoral - i Norge disse tiårene? Predikanter i tusentall - lekmenn og mer eller mindre geistlige - har popularisert videre denne læren som er så ulik Luther, Pontoppidan - og Bibelen!
Forrige
