ØNSKEFORHOLD MELLOM BEDEHUSET OG PRESTEN
(En innledning til samtale med prostiets prester)
I Norge har det vært spenning mellom kristent lekmannsarbeid og kirkens embetsmenn siden før Hans Nielsen Hauges tid. Om det er Konventikkelplakaten fra 1741 en sterk påminning. Dette spenningsforholdet har forandret seg på flere måter, men stadig er det nødvendig å tenke saken igjennom for den som gjerne vil være med og bygge Guds rike.
Det er en stor og god opplevelse når prostiets prester vil tale med stedets indremisjonsformann om hvordan den troende menighet på stedet ønsker deres prest skal opptre.
Da blir det nødvendig først å tenke igjennom hva vi skal mene med "den troende menighet".
Luther bruker det ordet i en preken over Jes 55. Han sier det slik: "Den troende menighet er de som av hjertet holder seg til Guds ord og ikke til noe annet." Dette samsvarer helt med det synet som har rådd grunnen i det selvstendige kristelige lekmannsarbeidet i Norge fra Hauges dager. Den troende menighet er det bekjennende kristenfolk på hvert sted, samfunnet av de hellige, slik Den Hellige Ånd skaper det der ordet om omvendelse og syndernes forlatelse forkynnes, og Ånden får drive noen til lydighet mot Ordet.
Når en vil registrere lokale grupper av den troende menighet, må en holde seg til det synlige og hørlige. Bibelen forteller oss at det synlige er for mennesker - til å dømme om - det skjulte er for Gud. Vi registrerer medmenneskers ord og gjerninger, hjertet kan trygt overlates til Guds dom.
Til den troende menighet må en da rekne hver den som med sin munn vitner at han/hun ønsker å være en Kristus-troende og som ikke i sine gjerninger viser at dette er løgn. Det er i samsvar med Bibelen og den troende menighets selvforståelse, når det i noen forenings-lover står: "Gir noe medlem vitterlig forargelse i liv og lære, kan styret, etter først å ha talt med vedkommende, stryke dette medlems navn av protokollen."
Men den som er så lykkelig å leve på innersiden av det kristne vennesamfunnet, vet at der er en meget sjelden opptatt med å stryke navn fra medlemsprotokollen. Ønsket der er framfor alt: At folk må bli frelst inn i de troendes forsamling og ikke gå fortapt til slutt.
De troendes menighet er den salige, lille flokk som tross hån og forakt lever i de fleste geografiske menigheter også i vårt vidstrakte land.
Hvor liten denne flokken kan være, er vanskelig å måle. Skal vi anta at det jamt over kan dreie seg om et par prosent av antall mennesker i hovedsoknet, i anneksene pleier det være forholdsvis flere. Men det finnes nok steder der en helst bør benevne tallet med promille, om en ikke skal måtte bruke null foran komma.
Så i Gallups tidsalder er dette ikke stort å bry seg om.
Her snakker vi da om den delen av den troende menighet som fortsatt er i, for og med Statskirken, om de enn nekter å la seg diktere av noen statens embetsmann når det gjelder trosspørsmål - selv om embetsmannen skulle være prest.
Hva ønsker egentlig folk i disse bedehuskretsene når det gjelder forholdet til Statskirkens lokale representasjon?
Ønsket er bare ett. Men ettersom forholdet i den geografiske menighet er ett av to, blir også ønsket ett av to.
Det kommer mest an på hvilken modell prest en har. Det finnes en T-modell og en P-modell.
T. står for troende.
Den troende menighet har ikke noe høyere ønske enn å ha en troende prest. Da faller det lett å finne fram til de ønskelige praktiske ordninger.
Men noen synes kanskje en bør be om unnskyldning for å kalle en prest troende. Det er ikke dannet å snakke slik lenger, langt mindre å skrive. Før var det vanlig å skjelne mellom troende og andre, både når det gjalt prester og anndre mennesker. Reisningen av Menighetsfakultetet hadde som uttalt mål å utdanne troende prester. Men nå er ordet blitt odiøst, enda om det er et hedersnavn. - Det kan være et par høyst ulike grunner til det.
Troende mennesker innen den geografiske statskirkemenigheten tror hårdnakket at det fortsatt finnes troende prester. Er det sjelden vare, så er den dess mere elsket. Og de finnes.
Halvannet hundre år etterpå huskes ennå en Nils Arnaldus Carlsen her i menigheten. Han tjente i en tid da mange ble frelst og lagt til den troende forsamling. Prosten raste, sammen med Morgenbladet i Kristiania. Avisen avfyrte sine voldsomme salver over disse stakkars svermerne som ble åndelig forkvaklet mellom de ville romsdalske fjell. Den troende presten stilte seg solidarisk med sine åndssøsken, forsvarte dem både mot avisen i Kristiania og mot biskopen i Trondheim. Og så blir han elsket i hundre år.
Her er ikke fullt så galt som det heter i ett av de utallige fyndordene som lever etter lekpredikanten Olaus Rasmussen.
Han begynte å holde vekkelsesmøter sammen med soknepresten. Folk ertet denne radikaleren og undret seg på hva som hadde hendt.
"Er det noe rart da, det har ikke hendt før i verdens historie at det har kommet en troende prest hit til Bolsøy."
Det har hendt oftere her. Folk snakker med glede om en ung bror som viste at han visste han hørte heime i den lille flokks adelsstand. Det går gjerne med slike som med apostlene. De blir vist den ære å bli vanæret for Navnets skyld.
Det er gripende å leve sammen med - ikke minst - eldre kristne når det ventes ny prest i den geografiske menighet.
De ber og venter og tror - at denne gang, denne gang igjen må de få en troende prest i soknet.
T-presten fungerer nemlig utmerket i den troende menighet.
Da blir det åndelig mat å få i søndagsgudstjenesten, ikke bare rituale og tanker. Da innbys de troende til å delta ved alterbordet. Kanskje presten enda er så modig - (men det er vel brudd på norsk lov) - at han leser hele nattverdsordet:
Nemlig at en kan ete og drikke seg selv til doms ved nattverdsbordet.
Troende prester er ikke embetsmenn om ettermiddagen. Da er de bare brødre blant andre troende. De lever med i glede og nød over vekst og vansker som gudsrike-åkeren er så rik på. Sammen med andre som Ånden utruster med nådegaver til å tjene i de troendes forsamling, oppbygger de andre og blir selv oppbygget. Sammen med de andre tar de sin tørn for å føre videre vekkelsesfolkets arbeid for å vinne hele verden for Kristus gjennom de forskjellige misjonsorganisasjonene som har sine representanter på stedet. Under ubegripelig hjelp fra misjonens Herre og sterk motstand fra mange "geistlige" sendes stadig nye ambassadører ut "seirende og for å seire".
T-modellen er ønskeprest i alle troende menigheter innen statskirken. Han skaper ønskeforhold mellom Bedehus og Kirke.
Men ofte må en nøye seg med en P-prest.
P. står for positiv.
Prester i dag kalles ikke liberale. Det er et nesten like usømmelig ord som troende.
Men det er svært populært å være populær. Og hver den som vil bli populær, må passe på å være positiv. Selvsagt er dette ikke noe nytt fenomen. Jesus gav både oppskrift og påskrift på slike mennesker. De liker å bli vel omtalt av folk. Ve slike, sa han.
Biskop i gamle Bergens stift, Erik Pontoppidan, omtalte samme fenomen i sitt tjenesteskriv - som vel også gikk til vår menighet - datert den 20. januar 1749. Han skriver:
"Hvor presten etter gammel sedvane lar nesten hver mann være et godt Guds barn, der lar nesten hver mann ham også gå for å være en god prest."
Stort mer presis kan vel en P-prest anno 2000 heller ikke beskrives. To hundre og femti år forandrer bare lite i så måte. Spørsmålet er bare om det finnes noen geistlig Pontoppidan som kan si fra om det.
I første omgang kan det være vanskelig å skjelne en positiv prest fra en troende prest. Han ønsker selvsagt å være positiv også overfor den delen av sin menighet som det er så vanskelig å sette navn på. Sier en den troende menighet, så kan jo noen føle seg ekskludert. Og det er noe av det siste en P-prest vil. Ja, så får en vel si "bedehusfolket", da.
Men troende mennesker som bad og håpet å få en troende prest, kan jo ikke unngå å registrere mistenkelige symptomer hos ham de har fått, selv om kjærlighet forblinder aldri så mye.
Noe av det første de legger merke til er gjerne at den nye har en mangelfullt utviklet - eller varig svekket - synssans. Han lider av geistlig fargeblindhet og kan ikke se forskjell på svart og kvitt. Ja, de kan så menn nekte at det finnes noen slik forskjell. Det som synes svart, og det som folk gjerne kaller kvitt, er begge deler bare nyanser av grått, sier de.
Lærde akademikere som de er, kan de med vitenskap i munnen bevise at slik forholder det seg.
Slik er det også i teologien. Det er en formastelse, mener de, når noen av menighetens barn omtaler seg selv som troende, enn si hellige. Helligheten viser seg i så fall i at de samles med presten om hans hellige ting. De geistlig fargeblinde har en enkel teologisk antropologi:
ALLE ER SYNDERE - ALLE ER DØPTE - ALT ER GRÅTT.
Men de Kristustroende holder seg til Mesterens vitenskap, og han snakket om somme som gjør mørkets gjerninger og som derfor lyver når de sier at de har samfunn med Gud. Og han kjente til noen som han kalte "Lysets barn". Om dem sa han at de er ikke av denne verden, de må rekne med å bli hatet av verden. Og det tror de troende.
Det er en annen sans også som er merkelig svakt utviklet hos en positiv prest, det er selve livssansen. Det er jo problematisk å kunne bestemme med et tiendedels sekunds nøyaktighet når et menneskes liv slutter, og når det begynner.
Det finnes mennesker som er interessert i å problematisere dette når det gjelder kroppen. Den positive presten problematiserer dette når det gjelder livet i Gud. Resultatet blir at han nekter at det er noen forskjell mellom åndelig levende mennesker, og slik Bibelen omtaler som levende døde, altså åndelige lik. De troende lytter forgjeves etter den positive prests pulsslag, tegnet på at han har gått over fra døden til livet selv: At han elsker brødrene. Dermed blir det ikke plass for det danskene har kalt "skellet", i forkynnelsen heller.
Når levende kristne i den troende menighet merker at presten har slike symptomer, reagerer de instinktivt med frykt. Det første de frykter at en slik falsk predikant kommer til å føre folk i fortapelsen, mennesker som Jesus døde for. Tilhørerne blir jo narret til å tro at de kan bli salige, "endskjønt de ikke vil omvende seg", som salig Pontoppidan sier om dem som har en død tro.
Den andre grunnen til frykt er at presten kanskje kan være av den aggressive sorten som vil "organisere" de levende kristnes arbeid og samle det under menighetsrådets "paraply" som jo presten holder i sin hånd. Dette arbeidet har jo vokst fram på vekkelsens åkerland, plantet og vannet av mange små - og noen større "haugianske" predikanter - i gammel og ny tid. Nå skal det "orges", som det hette under krigen.
Et drygt dusin selvstendige organisasjoner er frukt av et rikt, åndelig liv innen de statskirkelige geografiske menigheter i Norge. Til sammen utgjør de venneflokken, de troendes menighet.
Det er som i en heim. Noen ganger gråter foreldrene over sine uskikkelige barn. Men skulle det komme noen utenfra for å "hjelpe" til med å skape orden i barneflokken, er straks indre stridigheter glemt. Slik virker det også om en P-prest vil til å organisere kristenfolkets ektefødte, odelsbårne barn. Frykten for at den nye P-presten kan være en slik aktivist, samler gjerne barneflokken på bedehuset. En vil jo gjerne ha rett til å leve videre.
*****************
Vet da ikke den lille tiendeparten av "menigheten" det her er tale om, å sette pris på det den positive presten gjør?
Jo, i høy grad. Det er derfor de mest lavkirkelige lekmannsorganisasjoner kjemper for å beholde statskirken. De troende ser verdien av at staten påbyr og betaler noen for at de skal undervise i og preke kristen tro overalt i landet.
De gleder seg også over at presten kan komme til med et bibelord til alle mennesker i dåp, bryllup og begravelser. På den måten kan Guds ord komme ut til mange mennesker som det knapt er andre enn statskirkepresten som når. Så om det kommer en prest til menigheten som ikke føler seg heime i de troendes forsamling, så er nok det en skuffelse, men ingen stor ulykke.
Ulykken melder seg når en slik prest vil ta kontrollen over det arbeidet som de ikke selv har noen kjærlighet til. Det vil også føre med seg en stadig ofring "til egen menighet", - en menighet som staten betaler utgiften for, - og sjeldnere til hedningemisjonen som før fikk gavene.
Og når det organisasjonsmønsteret som noen synes er for innviklet, skal forenkles til det dobbelte (!) - da er det ulykke.
Når det kommer en P-prest til vår geografiske menighet, er de troendes høyeste ønske at de må få ha sitt i fred. De ønsker å få beholde sine barn og sine hus, så de ikke blir overtatt av noen statens aktivist.
Alvoret bak ønsket om å få leve i fred for statens tjenestemenn kom klart fram i et foredrag på generalforsamlingen i en av de store organisasjonene. Der ble det sagt: "Rådsstrukturen i vår kirke truer nå med å valse ned foreningslivet mange steder."
Denne kirkelige rådsstrukturs veivals har startet opp i mange geografiske menigheter og gjør kristenflokkene om til sosiale koselag. Det er ikke lenger nok å ønske at vi må få ha vårt i fred. Vi må se i øynene at det blir nødvendig å verge denne Gud-gitte rett. - Med sannhets ord!
Denne realistiske skissen av dagens forhold mellom bedehus og prestestyre i Norge er det nødvendig å tenke alvorlig igjennom, før det kan bli tale om en nyordning, en løsing fra staten i religiøse saker.
Det er på ingen måte selvsagt hvilken plass presteskapet og lekfolkets predikanter skal få i det ønskehuset som da må formes.
Forrige
