NTs ADVARSLER
mot falske predikanter
Himmelveien er en velsignet vei, og pilegrimene som går der et lykkelig folk. Men mange farer lurer på en himmelvandrer. Det er mye å vokte seg for. Ja, farene er så mange og så store at det er nesten nifst å sette navn på dem.
"Jeg eier et kjød, dets liv er min død," sang pilegrimene før, og hver kristen kjenner at dette er sannhet.
Den store motsetningen til Guds folk på jord blir i Bibelen kalt verden. Verden vil hate Jesus, det sa han selv. Derfor hater den også Jesu venner. Apostelen tar så sterkt i at han sier: "Hver den som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt" (2. Tim 3,12).
Bak både vår egen syndige lyst og verdens Kristus-hat står motstanderen av alt godt, Satan selv. Da kan det vel ikke være så rart at pilegrimen blir utsatt for mange farer på veien hjem. Bibelen taler mye om dette. Og her som ellers stemmer den kristnes erfaring godt overens med Bibelens ord. "Hvor ligger mangen evig fangen som på veien var," synger vi også i en pilegrimssang. Og den som har levet en stund, kan bekrefte at det er sant.
Men det finnes også farer som er mer skjult enn de som nå er nevnt. De er så usannsynlige. Bibelen har gitt de alvorligste advarsler mot disse skjulte farene, men enda har vi vanskelig for å ta dem helt alvorlig i vårt daglige liv.
Folk som går for å være kristne uten at de er det, er en slik skjult fare.
Det er så besnærende. I dag når kristen tro og moral blir angrepet fra så mange kanter, og når folk flest synes å være totalt likegyldige, burde en jo kunne være trygg og glad sammen med folk som bærer kristennavn. Det synet er så utbredt at om noen finner det rett å peke på skeivheter i lære eller liv hos de kristne, kommer det gjerne formaninger om at vi har alt for mange motstandere utenfor våre rekker, så vi må la være "å vende våpnene mot våre egne".
Noe logikk er det i dette. Men den som er forpliktet på Bibelen, blir iblant nødt til å handle mot slike råd.
Er det noe vi kunne lære av Jesus, så er det å sky all taktikk og forstillelse. Han brydde seg aldri om navn og rang. Han så ikke på etiketten, bare på innholdet. Hver som var av sannheten, hørte ham. Sannhet er et overordnet begrep. Derfor kunne han kalle Peter Satan når han sviktet.
Han omtalte Judas som fortapelsens barn, selv om han hadde tillitsverv i "menigheten".
Det er i pakt med Jesu ord og eksempel når Paulus formaner de kristne i Korint og sier: "Hva har vel jeg med å dømme den som er utenfor, dømmer ikke dere også bare dem som er innenfor?
Men den som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den vonde ut fra dere!" (1. Kor 5,12).
Falske kristne er farligere enn verdslige mennesker som en vet hvor en har.
Det er livsviktig for hver den som går pilegrimsveien og vil hjem til himmelen, å lytte til Bibelens mange formaninger og advarsler mot falske kristne.. De er ikke få.
Paulus bruker uttrykket "falske brødre". De hadde sneket seg inn også i de første kristenflokkene (Gal 2,4). De var kommet for å lure på de kristnes frihet i Kristus.
Til korinterne forteller han at han hadde vært i fare blant falske brødre (2. Kor 11,26). Var det for hans gudsliv de var farlige? Eller hadde de stått ham etter livet? Det får vi ikke vite. Men både gammel og ny historie forteller om falske brødre som har ødelagt tro, rykte, eiendom og iblant livet for sanne kristne. Det er all grunn til å være på vakt mot falske bekjennere for pilegrimer på himmelvei.
Men den største fare utgjør vel de falske predikantene.
Sier Bibelen noe om falske predikanter?
- Ja, svært mye. Bibelen bruker ikke ordet predikant. Men den omtaler ihvertfall fire forskjellige grupper som vi kaller predikanter: apostler, profeter, lærere og messiaser. Og alle disse kan være falske, står det i Bibelen.
Det virker utrolig, men det står virkelig i Bibelen at selv en apostel kunne være falsk. En apostel er et samtidig vitne om Jesu ord og mektige gjerninger. Paulus forteller (2. Kor 11,13) at noen av disse var "svikefulle arbeidere", de skaper seg om til apostler for Kristus. Falskhet er en av kristenlivets verste fiender. Det nytter ikke å ta på seg en maske og spille en rolle for den som vil ha med Gud å gjøre.
Disse falske apostlene har framført et skuespill i de første kristne menigheter. Dermed blir det klart at de er Satans tjenere, selv om de skulle være ansatt og underholdt av kristne menigheter, ja, om de skulle ha den høyeste rang og den mest tillitvekkende tittel kristenheten kjenner: apostel.
Kan hende var det budskapet de forfalsket. Den faren omtaler Paulus i brevet til Galaterne (1,8):
"Om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, han være forbannet!"
Men falskheten kunne gjelde personen. Den som skaper seg til, gir seg ut for å være noe han ikke er. Det er livsfarlig for den som har hyllet Jesus til sin herre, Han som er sannheten.
De fleste advarslene i NT mot falske predikanter gjelder visst falske profeter. Profetens normale nådegave er ifølge 1. Kor 14 å tale til oppbyggelse, formaning og trøst. Slike prekener bør en vente å få både på bedehuset og i kirken.
Men allerede apostelen Johannes finner det nødvendig å oppfordre tilhørerne til å prøve profetenes ånd. De skal vurdere om profeten har et rett, bibelsk vitnebyrd om Kristus. Det samme formaner Paulus sine lesere til å gjøre. Når to eller tre profeter taler i en samling, skal tilhørerne prøve om det profetene sier, er ekte eller falskt.
Når en tenker over det, var det vel ikke så underlig at disse Jesu samtidige var på vakt mot å bli narret av falske predikanter. Det er vel ingen som sterkere enn Jesus advarer mot denne faren. Han forkynte: "Vokt dere for de falske profetene. De kommer til dere i fåreklær, men innvendig er de glupende ulver" (Matt 7,13). Det er samme kjennemerket: De gir seg ut for å være noe de ikke er.
Når en leser Nytestamentet, får en inntrykk av at det er i tiden før Jesu gjenkomst faren skal være aller størst for å bli ført vill av falske profeter. Da skal noen av dem kunne gjøre under og tegn. Derfor roper Jesus ut: "Ta dere i vare. Våk! Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: "Våk!"
De predikantene som i NT kalles lærere, ble også allerede i aposteltiden etterliknet av folk som ikke levde med Gud. Peter forteller at falske lærere lurer inn vrange lærdommer som fører til fortapelse (2. Pet 2,1).
"Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal mange falle fra troen ... ved hykleri av falske lærere som er brennemerket i sin egen samvittighet." Det er altså predikanter som har sluttet å leve slik Ordet foreskriver, men som fortsetter å preke, enten det er for å beholde sin lønn eller for å vinne ære og få innflytelse over andre mennesker. Apostelen omtaler dette sammen med djevlers lærdommer og forførende ånder. Det skal bli mye slikt i kommende tider ....
I de siste tider skal det også opptre falske messiaser. Både Matteus og Markus har referert denne opplysningen fra Jesu tale: "Falske messiaser og falske profeter skal gjøre store tegn og under, slik at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var råd."
Summen av disse advarslene fra NT som vi har pekt på her, må vel være at om en predikant kaller seg kristen og vil undervise om Gud som en lærer, formane som en profet og bekrefte evangeliets sannhet som en apostel, ja, om han stadfester sitt budskap med under og tegn som en messias, så er ikke det grunn nok for en pilegrim til å feste lit til predikanten. Alle disse fire slags predikanter kan være sataniske sendebud som fører dem i fortapelse som lar seg påvirke av dem.
Vokt dere for dem! roper Jesus. Hvordan kan en greie det? Jo, ved å følge Jesu formaning om å våke: Vær på vakt! La deg ikke narre av noe som er falskt og uekte.
Bibelens apostler vitner samstemmig at det er tilhørerne som skal vurdere predikantene - og avdekke falskneriet.
Når en slik vil være en våken tilhører, må en være klar over at det er mange ting i den kristne tro det kan være ulike meninger om, uten at andres meninger trenger være falskneri. Selv Paulus vedgår jo at han forstod stykkevis. Det er vel ikke bedre med oss!
Det tør hende at vi burde være mer romslige enn vi - i Norge - er opplært til å være når det gjelder enkelte troens ting, som for eksempel hva som skjer i dåp og nattverd. Nyanseringene i ulike kirkesamfunns syn på disse ting, er så hårfine at det neppe er grunn til å kalle det synet de andre står for, vranglære.
Når en forsamling skal vurdere predikantens budskap (ånd), skal en heller ikke henge seg opp i bagateller. Det ser en av formaningen som Johannes gir sine lesere: Hovedsaken er at han forkynner Kristus kommet i kjød, Gud som ved et under ble menneske i Jomfru Marias morsliv. Den som nekter det, er av Antikrists ånd, sier apostelen.
Religiøs tale som avviser troen på Jesus som Gud, er ikke den vanligste form for vranglære akkurat nå. Kampen har stått hardt om det i tidligere tider. Og vi har hatt enkelte problem nylig.
Teologen som forkynte troen på Jesus som en sosial reformator, var en arvtaker av Karl Marx. Og Statskirken fant ingen måte å verge seg på mot et slikt overgrep. Liknende ting hender. Formaningen Johannes gir oss, er saktens aktuell fortsatt.
Men det er andre former for falsk preken som i dag er både mer vanlig og farligere. Det gjelder for eksempel spørsmålet om hvordan et menneske blir en kristen. Trolig er de farligste vranglærende predikanter i dag slike som forkynner en annen vei til frelse enn Bibelen gjør. Det må være like galt som å forkynne "et annet evangelium".
Om Luther fortelles det at han gav det rådet til dem som skulle vurdere en predikant, at de skulle legge merke til hva han sa om Satan. Det kunne være en nyttig prekenprøve i dag også. Den predikant som fortier hva Jesus og apostlene sier om Den vonde, forfalsker evangeliet. Det hører med til sann, kristen preken å minne om at vi kan "dåres av Satan. For ikke er vi uvitende om hans tanker." Slik preket Paulus (2. Kor 2,11).
Den predikant som fortier NTs forkynnelse om Satan, har rimeligvis lite å si om fortapelsen også, i alle fall som aktuell fare for tilhørere som er døpt og går til alters.
Det går an å høre mange prekener for tiden både i kirke og bedehus, uten at en blir minnet om Satan som søker å narre oss, og om risikoen for å gå fortapt.
Noen preker som om sakramentene frelser folk. Slik preket de katolske prestene før Luther kom. Lekfolk fikk det inntrykket at når de bare ordnet opp med presten og fulgte kirkens rituale, var de sikret evig frelse. Det var dette Luther gjorde opprør mot da han slo opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg allehelgens aften 1517. Der lød det første av kampropene: "Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: Vend om (gjør bot), så vil han at den troendes hele liv skal være et liv i bot." Og så fortsatte Luther i neste tese med å slå fast at å gjøre bot var ikke å forstå som et botens sakrament. Luther fornyet den bibelske forkynnelsen at det bare er gjennom omvendelse til et nytt liv i levende tro et menneske blir et frelst Guds barn her i tiden og fri fortapelsen i evigheten.
Den som narrer folk til å tro at noen kan bli frelst på en annen måte, er en falsk predikant, enten han nå heter profet eller prest.
Det er like falskt og farlig å forkynne at en kan bli frelst ved å gå til kirke og nyte nattverden, som om noen ville si at det går an å bli frelst ved å slutte seg til en venneflokk på bedehuset eller melde seg inn i en frikirke.
Jesus øvet sjelesorg mot en ung gutt som mente han hadde holdt budene. Gutten ville vite hvordan han kunne få evig liv.
Da sa Jesus: "Du må følge meg!"
En sann predikant i dag forkynner som eneste frelsesvei: "Du må følge Jesus! Ellers kommer du ikke til himmelen!"
Til Nikodemus sa Jesus: Du må fødes på ny." Og han forklarer videre at det skjer når en vender seg til den korsfestede og søker hjelp hos ham, på samme måte som syke jøder en gang ble frelst ved å se på kopperslangen som hang på et tre, forbildet på Frelseren.
Den vanligste og farligste form for falsk forkynnelse i dagens Norge må være å innbille tilhørerne at når de en gang ble døpt og gjenfødt, så blir de salige, selv om de slett ikke følger Jesus gjennom uka og livet.
Det er en forferdelig vranglære å tale til verdslige mennesker som om de var frelst. Det er ikke for ingenting NT sier at falske predikanter fører folk i fortapelsen.
Bibelens frelsesvei er helt klar: Den som ikke har Guds Ånd, hører ikke Kristus til (Rom 8,9). En sannferdig predikant blir nødt til å forkynne det, selv om det kan være aldri så vondt i noen situasjoner. Her er en ved selve grunn-spørsmålet i all forkynnelse av Guds ord. GTs forkynnere kjente denne nøden også. Det er klart uttrykt hos profeten Esekiel. Bl.a. i kap 3 får profeten vite at når et menneske gjør synd, er det profetens plikt å si til vedkommende at han er på dødens vei og må omvende seg. Ansvaret Gud legger på profeten, er ufattelig tungt. Dersom han ikke forkynner dette omvendelseskallet fra Herren, skal nok den som har syndet, dø for sin synd, men "hans blod vil jeg kreve av din hånd," lyder det til profeten.
Flere i vår egen tid har opplevd sitt forkynnerkall nettopp i dette mektige profet-budet.
En forkynner er ansvarlig med sitt eget liv for at den som er på vei til evig død, får vite om det.
Paulus gav sterkt uttrykk for denne sannhet. Predikantens hele liv er så sterkt preget av at han skal redde mennsker fra evig fortapelse, at det preger hver dags praktiske gjøremål.
"Før ikke med din mat den i fortapelsen, som Kristus døde for," lyder formaningen (Rom 14,15).
Mot denne bakgrunn skjønner en bedre hvilket grusomt skuespill det er når en falsk predikant trøster folk som lever uomvendt, med at det går nok bra.
Den som fortier eller forvrenger dette grunnspørsmålet i kristen tro, er i sannhet en falsk predikant enten han så kalles profet eller prest.
Vokt dere for falske profeter som vil snike seg inn, de fører folk i fortapelsen. Slik advares vi i NT.
Vi er vel ikke blitt så sløve at vi ikke kjenner igjen situasjonen i vår egen tid - og reagerer?
Luther skildrer godt forskjellen mellom religiøsitet og kristendom i en preken 2. søndag etter påske. "Mange er døpte, hører evangeliet og går med andre til sakramentetet, men de er likevel skalker og u-kristne." Luther preker om det samme også skjærtorsdag: "Han gjør bare vreden (Guds) større, når han ved å gå til alters gir seg ut for å være en kristen, som han likevel ikke er; livet hans beviser det."
Å være en kristen er å leve.
Det er i åndens verden som i naturens: Det går ikke an samtidig å være både levende og død. En sannferdig predikant kan ikke underslå Bibelens konstatering av at et menneske som lever i synd, er åndelig dødt. En må gjenfødes til et nytt liv ved tro på Jesus for å bli frelst. Det skjer ikke ved å framstille sakramentene som magiske tryllemidler, men ved å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse (slik det er formet i misjonsbefalingen hos Lukas).
NTs forfattere uttrykker seg radikalt. De kjenner bare to slags mennesker: Guds barn og djevelens barn. Apostelen forteller videre at en kan kjenne disse to slags mennesker fra hverandre (1. Joh 3,10). Johannes har lært å preke av Mesteren selv. Han vek ikke tilbake fra å si til folk: "Dere har djevelen til far." Men han gav sitt liv og blod for at ingen som vil ta imot livet, skal gå fortapt.
******************
Når avkristningen var på det verste, sendte Gud sine sanne evangelister og fornyet de kristne forsamlingene gjennom sann, bibelsk forkynnelse. Slik gikk det i England, i Tyskland - og i Skandinavia.
Skal det finnes håp for vår framtid, må vi igjen få forkynnere som preker omvendelse og syndenes forlatelse for et folk i dypt frafall fra Herrens veier.
Forrige
