NÅR SALTET MISTER SIN KRAFT
Mangt blir skrevet og sagt om forskjellen mellom før og nå.
Det er ikke rart, den forskjellen er stor og blir stadig større. Dermed er kankje den aller største ulikheten antydet.
Før kunne arbeidsmåter, yrkesopplæring, økonomi og familiens forhold endre seg lite fra en generasjon til den neste. I vår tid skjer det større endringer i samfunnet i løpet av et tiår. For den som ønsker å forstå sin samtid, er det nyttig å kjenne litt til vår fortid.
Her skal bare et par synspunkter nevnes. Det ene er at denne raske og aksellererende forandring av samfunnet er helt i pakt med det programmet som kommunismens grunnlegger, Karl Marx, utformet. Det programmet forsøkte hundrer av millioner å virkeliggjøre trekvart århundre. En hovedtanke hos Marx var at en må søke å forstå samfunnet for å kunne forandre det. Den ideen ble akseptert langt ut over de bekjennende kommunisters rekker, og samfunnet har fått preg av det.
Som en kuriositet minnes en nå kampen før et stortingsvalg, da Arbeiderpartiet ville at målsettingen for undervisningen i folkeskolen skulle bli Marx' dogmatikk: Å forandre samfunnet.
Det prinsippet ble ikke vedtatt, men langt på vei gjennomført. Skolen er et godt eksempel på hvordan moderne samfunnsreformatorer vil gjennomføre forandringer for forandringenes egen skyld.
Den ene mulige grunn til at vår generasjon gjennomlever så mange og raske omveltninger i samfunnet, er altså at det er kommunismens ideer som virkeliggjøres under de forskjelligste politiske navn og aktører.
En annen tanke som er verd å ha in mente, er den kjensgjerning at også i tidligere tider i menneskehetens historie har det vært perioder med raske omveltninger. Norske lærebøker i historie gir liten plass til omtale av slike forhold, og derfor får vel ikke fenomenet den plass det fortjener i folks bevissthet. Men andre bøker har minnet oss om riker som kom og gikk.
Mange vil huske etterdønningene av Spenglers "Untergang des Abendlandes", Vestens undergang. Boka ble kjent i Norge ved begynnelsen av annen verdenskrig. Hovedideen som Spengler beviste med en rekke historiske eksempler, er at kulturer lik enkeltmennesker "fødes", vokser seg sterke, svekkes og forgår.
Nå er tiden kommet til at Vestens kultursamfunn bryter sammen, mente Spengler. En slik teori "forklarer" et samfunn som får det stadig travlere med å forandre seg for forandringens skyld.
Det er vel ikke umulig at folk som levde i Norge på tusen-tallet, hadde en liknende fornemmelse av å oppleve en hesblesende travelhet til å forandre alle ting, slik vi opplever. Deres vikingekultur var dødsdømt.
Gullmynter, våpen og redskaper av en uhørt god kvalitet kom utenfra sammen med kjennskapet til en ny religion. Storbøndene måtte gi fri slavene sine. Ingen skulle lenger rå over medmenneskers liv, ikke en gang over egne, nyfødte barn. Gudebilder ble knust, hellige hov revet. Kirker ble bygget, og utlendinger kom for å undervise folk i den nye religionen. Matskikker, seksualvaner, våpenbruk - alt ble nyordnet i samsvar med lover preget av den nye religionen. Det må ha vært en hektisk tid for dem som levde i Norge da også.
Vi ser nødvendigvis denne omskiftingen av kultur i Norden fra seierherrens synspunkt. Men det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan dette ble opplevd av de rettmessige arvingene til den gamle, hedenske kulturen, den som gikk til grunne i løpet av noen tiår. De opplevde kanskje situasjonen som en like hesblesende travelhet med å kvitte seg med alt gammelt i sed og tro, som vi opplever avkristningen av Norge i dag.
Våkne lesere som i en årrekke er matet med materialistisk ideologi - og hvem er ikke det? - har allerede tenkt at i denne tankerekken er det viktigste ledd utelatt: menneskene blir som de er på grunn av det de opplever av teknikk, opplysning, handel og arbeid, kort sagt miljøet. Mennesket blir jo skapt av miljøet, ifølge Marx. Den påstanden burde vært imøtegått. Her får vi nøye oss med å si at en løgn blir ikke sannhet om den gjentas aldri så ofte. Men den kan nok bli til en temmelig full visshet hos troende marxister, derfor må en prøve å tilgi disse, når de gir sin tro ut for å være sannhet.
Men den som tror at mennesket er skapt i Guds bilde med ånd og sjel i tillegg til den synlige kropp, vet at det er mennesket som skaper miljøet, ikke omvendt. Mennesket kan nekte å lyde den kompakte majoritet, når det lyder ham som kalte seg selv Sannheten. Slik er det under alle vekslende samfunnsforhold. Rett nok er situasjonen annerledes for folk som har temmet elektrisiteten og hestekreftene i bensinen, sammenliknet med dem som bare hadde temmet eslet og hesten på land og vinden på sjøen. Men i hovedsak er mennesket lik seg selv. Et par tusen kalorier holder oss i gang ca 24 timer, og så veldig mye mer har heller ingen godt av. Det er ikke den ytre forskjellen mellom mennesker før og nå som er mest avgjørende.
Det er åndens liv som former mennesket.
Dette blir demonstrert av og til når det kristne budskap når inn i et hundre prosent hedensk miljø. Ett enslig menneske av landsbyens fem hundre, som får del i Åndens nyskapende kraft, blir kulturskaper. Det er like sikkert sant som når det stod i norsk lov kort etter kristendommen ble kjent her: Den verste form for uår er nå det kommer "uår på folket".
I vårt land ser det ut til at det ble skapt kultur i landet da kristendommen kom, kanskje en like menneskevennlig kultur som den som nå avvikles, samtidig med at landet avkristnes.
Den som vil, kan lett skaffe seg kunnskap om det sed-skiftet som fant sted da kristendommen kom til Skandinavia for ca tusen år siden og til Sør-Europa nesten tusen år før. Mindre tilgjengelig er historien om de mange andre kulturer som oppstod og forsvant. Den egyptiske, kinesiske, arabiske og indianerkulturen, for å nevne noen, vet vi mindre om. Men vi vet da at verdens nålevende mennesker er ikke de første som har opplevd å se en hevdvunnen kultur falle i grus av mangel på enkeltmennesker som nekter å slavebindes av massemiljøet.
Vi er ikke instinktstyrte bier, maur eller apekatter. Det enkelte individ kan si nei eller ja til miljøets tilbud eller krav. Derfor må forklaringen på hvordan et helt folk blir forandret, være avhengig av hvordan den enkelte reagerer. Forskjellen viser seg i den enkeltes ord og handlinger. Men før og over det hele står ideen, tanken, Logos, holdningen.
Derfor er religion grunnkraften i en kultur.
"Kvite-Krist er den sterkeste. Hans mann vil jeg være fra nå av," var vitnesbyrdet fra barske krigere, og de skiftet religion. Det måtte vikingen om han ville leve i den nye tid. Da måtte han slutte å bruke sverdet på fredelige folk. De måtte slutte å ete hestekjøtt - og å drikke blod. Ja, han ble såmenn pålagt å faste en dag eller to hver uke. Og i stor-fasten måtte han helst ikke ha seksuell omgang med sin egen kone en gang.
Det var salt og kraft i den kristendommen som gjorde vikingene til kristne og Norge til et kultursamfunn! Det kostet noe - å frelse individet og samfunnet.
Hvordan kunne det ha seg at den nye religionens talsmenn fikk folk til å bryte med slektens tro og levemåte for å godta noe slikt?
Det mest fyldestgjørende svar på det spørsmålet er av åndelig art. Men det har også en allmennmenneskelig side:
Hedningene hadde møtt mennesker som trodde, trodde på noe som var verdifullere enn kroppens liv. Ute i verden møtte de mennesker som var selvbevisste på kristendommens vegne. Disse kristne var ikke nysgjerrig ivrige etter å overta tro og tanker fra norrøne hedninger. Heller ikke apet de etter deres måte å leve på. Derimot løftet de høyt Kvite-Krists fane, visse på at han var sterkere enn alle Odiner og Torer. Derfor visste de hvordan de ville leve.
Da de sentrale deler av Romerriket ble kristnet i løpet av de tre første hundreår, skjedde et liknende sedskifte, en grundig folkeforandring. Disse forholdene er inngående beskrevet av kirkefedre og samtidige historikere. Der er det mange paralleller til det som hendte hos oss mange hundre år senere.
Kristi vitner i de første hundreårene viste også en meget stor grad av selvbevissthet på troens vegne. De var visse på at de selv representerte sannheten. I Kristus-bildene som de skapte, dominerte lidelsen, ikke makten. Men vissheten om at deres religion var sann, skapte en sterk og offervillig tro.
Og mange brukte hele den hedenske kulturs filosofi og logikk til å forklare kristendommens sannhet. Rett nok kom dette vitnesbyrdet fra det lille, foraktede jødefolket. De var fattige på jordisk gods - slik at de omvendte hedningene i Korint og andre steder i Hellas sendte u-hjelp til de stakkars jødekristne, straks de velstående hedningene var blitt omvendt. De kristne misjonærene kunne så visst ikke legitimere sin virksomhet med at de representerte en høyere kultur. Jøder flest ble reknet som barbarer. De kunne jo ikke gresk engang!
Men Ordet om Kristus var sant. Det visste de. Det overbeviste de de andre om. Derfor overtok kristendommen kultursamfunn som tross alt var døende.
Om denne sannhetsoverbevisningen bare hadde vært av intellektuell art, ville det knapt ha gått som det gjorde.
Mange religioner konkurrerte om å vinne tiltro i Romerriket på denne tid. Når kristendommen vant over dem alle, hang det sammen med Jesu evne til å forvandle de troendes liv. De troende ble ærlige i ord og gjerning, hjelpsomme mot alle som var i nød, modige nok til ikke å etterape hedningenes skikker og moter. Det er rørende å lese om de unge kristne kvinnene som pleidde å oppsøke "søppelkassene" i millionbyen Roma tidlig om morgenen, for å ta seg av uønskede babyer som hedningekvinner hadde kastet i nattens løp.
Det er når troende mennesker har mot til å leve annerledes enn verdens barn, de blir "farlige" for det bestående. Syndere føler seg dømt. De føler umiddelbart at slik burde de selv leve. Da skjer en av to ting. Noen skjerper kampen mot de forfølgelsen mot de kristne. Andre lar seg overvinne og blir kristne selv. Det hendte så menn midt under gladiatorkamper og massehenrettelser av kristne som heller ville dø enn oppføre seg som hedninger. Tilskuere delte skjebne med martyrene.
Romerstaten kvittet seg meg mange kristne vitner, selv om de aldri drev slike masseutryddelser av kristne som de marxistiske samfunn har gjort i vår egen "opplyste" tid. Men vitnesbyrdet fra kristne som nektet å la seg forme av miljøet, ble for sterkt. Kristendommen ble flertallets - og statens religion. Dermed begynte rett nok også forfallet innen de kristnes rekker.
Det mønsteret for de troendes liv som Jesus hadde tegnet - særlig tydelig i Johannesevangeliet 17, ble snart lite forpliktende for massen av kristne. Motsetningen mellom en disippel og verden, som alltid er en åndelig realitet, skulle nå tolkes av en kirkelig institusjon. Og da gikk det snart galt. Saltet tapte sin kraft, siden dugde det ikke til noe.
******************
Hvordan oppførte de seg, disse oldtidens kristne som skapte forutsetningene for en kultur som beseiret romeres og grekeres stolte tankebygninger?
Mange personer og detaljer fra denne tiden er kjent, men det er selvsagt bare glimt av lys de kaster over så fjern en fortid. Men de kjente fortellingene synes å støtte teorien om at menighetene og deres tjenere, forkynnerne, var sterkt preget av selvbevissthet på kristendommens vegne. Derfor overvant de i stor grad den alminnelige tendens til å ta farge etter omgivelsene, skikke seg lik med denne verdens folk. De praktiserte å være modeller, skulle det bli likhet med de verdslige, så var det verden som måtte etterlikne de kristne.
På firehundretallet hadde dette skjedd i så stor utstrekning at de kristne nå ble beskyttet av staten. Teatret og de olympiske lekene, som hadde vært blant hedenskapets sterkeste inspirasjonskilder, ble da forbudt. Og filosofiskolen, Akademiet, ble stengt. Nå skulle alle være kristne. Det var ikke plass for slike avguder i den kulturen som nå vokste fram på kristendommens ideer og premisser. Det er et liknende syn på kristendommens betydning som kommer til uttrykk i det kjente sitatet fra en av filosofene på 1700-tallet:
"Om Gud ikke var til, måtte vi finne ham opp for å få samfunnet til å fungere." Et liknende syn har dominert lenge i vårt eget samfunn: Personlig kristendom og leseri er vel en uting, men for samfunnets skyld må alle barn læres opp i kristen tro og moral. Det mente folk flest.
Det er helt mot slutten av det tjuende århundre Norge er bitt så avkristnet også i teorien at skoleelever i stor utstrekning blir innbilt - og tror - at en stor del av det som er galt i samfunnet i nåtid og fortid, er kristendommens skyld. Vi har fått en tilstand som minner om Romerstaten i tiden for de store forfølgelser: Kristendommen stemples som skadelig for samfunnet. Virkelig kristne mennesker - der det ennå finnes slike - er samfunnets og kulturens fiender. Ja, det blir ungdom innbilt i norske skoler.
Vi trenger å se denne realiteten i øynene. Alt for lenge er den bjørnsonske påstand: "Hvor godtfolk går, der er Guds veie," blitt trodd. Vi har fått en pluralistisk stat. Det står rett nok fortsatt i Grunnloven at staten har luthersk kristendom som sin offentlige religion. Men når aktivt beregnende politikere nå gjennom generasjoner har gitt lover som strir mot kristen tro og etikk, hjelper Grunnlovens paragraf 2 bare til å kamuflere tilstanden. Det kommer mest krasst til uttrykk i oppdragelsen av barna i skolen. Til første halvdel var gått av det tjuende århundre, skulle obligatorisk undervisning i kristendom selv i realskolen tjene til å "inderliggjøre elevenes religiøse liv". Og intet måtte stå i andre lærebøker som gjorde det nødvendig for religionslæreren å polemisere mot det.
Nå har skolene i mange år - allerede på barnestadiet - hatt plikt til å undervise elevene om hvordan de skal kunne bryte kristendommens sjette bud uten å få sykdom - eller barn - av det. Om noen i 1945 ville ha sagt at vi skulle få slike lover i Norge, måtte vel vedkommende bli betraktet som sinnssyk. Og de kristnes kamp, som en stund var sterk, er redusert til nesten ingenting.
Hva kommer alt dette av?
Dersom de kristne var blitt nesten utryddet, kunne en tro noe slikt kunne hende.
Men vi er jo så mange, så sterke og så kunnskapsrike!
*****************
Når folk med kristen bekjennelse handler, tenker og taler mest mulig lik de ikkekristne, hjelper det lite at vi er tallmessig overlegne.
Jesus gav svaret: Når saltet mister sin kraft, "då duger det ikkje korkje i mold eller møkk".
Er det sagt om vår kristen-generasjon?
Forrige
