BANN I LEIREN
Det åpenbare er for mennesker; det skjulte er for Gud. Men derfor er ikke det som skjer i det skjulte, uten betydning for tilstanden i et kristensamfunn.
En Mandals-kvinne fylte hundre år, hun var født på 1850-tallet. Det falt i journalistens lodd å snakke med henne før jubileet; hun hadde fortsatt å bo i den samme Sørlands-byen.
"Det er så underlig nå til dags," sa hun. "Det prekes så mye, men skjer så lite. Det er sjelden noen blir omvendt og frelst. I gamle dager, i Oftedals-vekkelsen, sa predikantene ofte noe om at Guds gjerning kunne hindres på et sted, fordi det var kommet "bann i leiren". Det er visst ingen som preker slik lenger. Men jeg undres likevel om det ikke er bann i leiren nå, siden det blir så lite frukter etter all virksomheten."
Slik omtrent falt hundreåringens ord, båret fram i en ånd som festet ordene i minnet for alltid.
Nå, snart halvhundre år senere, advares det kanskje enda sjeldnere mot bann i de troendes leir. For noen kan det kanskje til og med være nødvendig å repetere historien der dette uttrykket skriver seg fra. Det kan sikkert være like mye bann i leiren, om ingen snakker om det - eller vet hva det er.
Kanskje mer!
Den bedrøvelige historien står å lese i Josva 6. Guds folk var i gang med å innta landet som Herren hadde lovet dem. Jeriko hadde de erobret - uten sverdslag, bare i åndelig kraft. Byen Ai stod for tur. Speiderne kommer igjen og forteller at det skal ikke store hærstyrken til for å ta Ai, ta med 3000 mann, så er seieren sikret. Men de 3000 krigerne ble slått på flukt, de kunne ikke utrette noe med sine våpen.
Da sønderrev Josva sine klær, falt på sitt ansikt og ble liggende slik på jorda foran Herrens Ark helt til kvelden - sammen med sine menn. Josva og Israels eldste strødde støv på sine hoder.
Slik står det om de gamle Guds menn. De klaget over at Herren hadde sviktet dem. Men de fikk som svar at det var israelittene som hadde sviktet Herren.
Etter den mektige opplevelsen av Herrens velsignelse under kampen mot Jeriko, måtte dette være noe til anfektelse.
Guds folk hadde fått dele rikelig bytte av all rikdommen. Men en av dem, Akan, hadde beriket seg på uredelig vis. "Jeg så blant byttet en kostbar, babylonsk kappe, to hundre sekel sølv og en gullstang som veidde fem sekel; disse ting fikk jeg lyst på," forteller Akan når oppgjørets time er kommet. Alt dette hadde han gravet ned i jorda under sitt eget telt. Ingen visste om det. Ingen "kirketukt" kunne ramme Akan. Men for Herren Gud var det skjulte åpenbart. Jahve forkynte Josva: "Du kan ikke stå deg mot dine fiender, før dere skiller dere helt med det bannlyste."
Ikke bare Akan, men hele Herrens menighet er kommet under bann. Kampen mot Ai hadde mislykkes fordi det var bann i leiren hos Herrens stridsmenn. En av de menige medlemmer i Guds forsamling har sviktet. Derfor mislykkes arbeidet deres, helt til saken er oppgjort. I tilfellet Akan måtte synderen støtes ut. Dette minner jo noe om det som hendte i den første flokken av kristne i Jerusalem. Ananias og Safira gav bort penger til felleskassen, men de løy og sa de hadde gitt bort alt de fikk for jordstykket de solgte, men den åndsfylte Peter avslørte sviket. Kong Saul hadde og tatt av bannlyst gods, siden brydde ikke Samuel seg med å be sammen med ham mer. Saul var blitt ubrukbar som Israels konge og i Herrens flokk.
For hundre og femti år siden hendte det også i Norge at det kunne komme bann i de troendes leir, slik at selv om virksomheten var stor, ble det få frukter i form av omvendelse til nytt liv.
Hva så i dag?
Det er ikke alltid populært å minne om at den som skal vitne, først og fremst må ha noe å vitne om. "Men til den ugudelige sier Gud: "Hva har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? Du hater jo tukt ... og med horkarler gjør du felles sak." Den som skal hjelpe noen til å få del i Åndens liv, må selv leve med Gud. Våre læstadianske brødre legger stor vekt på det, og det er vel ikke uten grunn.
Vel er Gud så mektig at han fritt kan velge redskaper. Det hører med til Kristi triumf at han kan la djevelen selv gjøre tjenester i Guds rike. Men det er noe grunnleggende rett i læstadianeres tro: "Liv kan bare fødes - av levende."
Visst kan verdslige mennesker spre kristen kunnskap. Evangeliet kan spres sammen med verdslig musikk - for å hoppe midt inn i et brennbart område. Men et slikt opplegg er ikke særlig velegnet, dersom det er åndelig erobring som er målet.
En kan ikke vente åndelig fornying av en aktivitet som består i å mobilisere mange og "store" stemmer og navn. Herren hjelper fortrinnsvis de små, selv når de er få.
Men det må ikke være bann i leiren.
Det kan gjelde predikanten, slik Salme 50 (der det var sitert fra) handler om. Men bannet kan også ha sin grunn i en deltaker i forsamlingen. Om en av de små kjempene i Herrens hær lever i uoppgjort synd, om enn aldri så hemmelig, kan det føre til at arbeidet mislykkes for dem alle.
Er dette virkelig sant?
Noe av det underligste som Mor Basilea har skrevet om de evangeliske Maria-søstrene i Tyskland, er det hun forteller om Lovsangskoret. Det skulle bli et evangeliseringsredskap. De skulle synge til Herrens ære og sjelers frelse. Det ble ingen vansker med å få fulltallig frammøte til alle øvelser. Stemmekvaliteten var i orden. Faglig var alt på topp.
Men etter hvert ble det klart at sangerne ble drevet av andre motiv enn å ære Gud til frelse for medmennesker.
Da det ble klart erkjent, bestemte Maria-søstrene seg for å legge ned koret. Det måtte først skapes en riktig åndelig forutsetning, før det kunne nytte å ta kunsten i evangeliets tjeneste. Slik mente og handlet de.
Hva med vår front, vår leir?
Kan det tenkes at begrepet bann i leiren ikke er noe hundreårig foreldet fenomen? Kanskje predikanten selv kan ha forgrepet seg på "en babylonsk kappe"? Det er så mangt i forretningsliv og foreningsliv som frister til åndelig selvtekt. "Alle de andre" handler jo slik! Ja, men er ikke "alle de andre" babylonere som aldri er gjort avhengige av Guds velsignelse? Når en åndelig israelitt vil handle slik vår tids babylonere gjør, tappes han eller hun for åndelig kraft.
Men skal vi ta lærdom av historien i Josva 6, må ansvaret hvile på flere enn predikanten. Akan står som typen på det anonyme foreningsmedlem. Kappen, sølvet, gullet, eller hva det nå enn er, kan være så skjult at selv ikke fru Akan merket det. Men Herren ser like godt det som er gravet ned i jorda, som det all verden vet om.
For hundre og femti år siden hendte det at skjult synd blant leserne hindret Åndens gjerning i forsamlingene. Det kom bann i leiren, og da ble ikke flere frelst, samme hvor mye og godt det ble preket.
Det skulle vel ikke forekomme noe slikt i våre dager?
***************
Så mye er det trolig nesten ufarlig å skrive. Akan selv nikker godkjennende og hvisker amen. Om en predikant på bedehuset taler slik, blir han gjerne belønnet med nikk og takk - og sukk.
Men graver en djupere og finner Akans tilvendte gull og kappe som det lukter jordslag av, setter en navn på noen nylig "kristnede" synder, kan en risikere hva som helst. For den som drister seg til å kalle spaden en spade, stenges mange dører. Det skrevne kastes i femte veggen: Dette må ties i hjel! Akan må få ha sitt nyerobrede gods i fred. Slik er det i Norge, og slik er det i andre avkristnede samfunn.
Paul Marx, en professor i Amerika, en av verdens fremste i kampen mot abort, vitnet omtrent slik under en kongress i Nederland: "Men kjemper du konsekvent mot abort, slik at du peker på at godkjenningen av kunstig prevensjon er en hovedårsak til aborteksplosjonen, må du rekne med å miste dine venner." Det koster samme pris i Norge. Men noe er mer verd enn selv menneskelig vennskap.
****************
Det må være lett nå å konstatere at samfunnets største ulykke for tiden, uten noen sammenlikning, er de tusen på tusen hjemløse barn som vokser opp.
Her er mye annen nød. I sytti- og åttiåra ble kriminaliteten firedoblet. Det er nesten like vanskelig for ungdommen å få en plass i fengslet som å få jobb. Selvmord-hyppigheten mangedobles. Det er en selvinnlysende sannhet at alt dette har nøye sammenheng med at antall utenomekteskapelige barnefødsler eksploderte i takt med at representantene på Stortinget alt i mange år har gjort landet mer og mer lovløst.
( Bare i løpet av en drøy femårs-periode økte antall uekte barn fra en tidel til en femdel av alle barnefødsler.)
Dette er den sureste frukt av at preventivene ble legalisert.
I vedensmålestokk skrives det om at seksualrevolusjonen satte inn i løpet av seksti-åra. (Se Sorokins bok Sexrevolution.) I Skandinavia kom denne utglidningen tidligere enn de fleste andre steder. Det har flere ganger vært trist å oppleve, både i Europa og andre steder, i samtale med landets folk, at det eneste de syntes å vite om Skandinavia (Norge eksisterer ikke ute i verden), var at det er i de landene folk lever så løsaktig. Så umoralsk.
Dette kjempeproblemet fortjener en langt større oppmerksomhet enn det er gjenstand for. Her vil vi bare se på det som ledd i avkristningen. Det er en sak hvor "kristenfolket" har sveket sine idealer og sine åndelige førere. De har solgt sin førstefødsels-respekt, ikke for en rett linser lik Esau, men for retten til selv å bruke preventiver og aksepteringen av at våre barn skal læres opp til å drive hor, fra en tidligst mulig alder.
Fra oldkirkens tid har skikken vært omtalt og fordømt. I det felleskirkelige samfunn var fronten mot bruk av kunstig prevensjon også i ekteskapet praktisk talt ubrutt til i 1930.
Det året uttalte Lambeth-konferansen, Den Anglikanske kirkes ledelse, at det kan finnes situasjoner hvor bruk av kunstig prevensjon kan forsvares etisk. Det var første sprekken i en 1900 år gammel mur. Av de 260 deltakerne stemte 67 imot selv en så vak formulering.
I Norge var allerede da kampen mot kristendommen, både tro og moral, meget sterk lenge før den tid. Men kristenfolket stod samlet i kampen for å bevare ekteskapet rent. Professor Ole Hallesby, formann i styret for Indremisjonsselskapet i flere årtier, talte mer enn noen annen på kristenfolkets vegne. År 1928 gav han ut sin "Sædelære", der han understreker at "den som vil ha det seksuelle livs nytelse uten å ta dets ansvar og møye, gjør seg skyldig i det som Bibelen kaller synd mot naturen."
Året etter ble det vedtatt en uttalelse på Geilomøtet som på den tid fungerte som et slags kristenfolkets storting. Der heter det bl.a. at bruk av kunstige midler for å hindre befruktning, strider mot kristen ånd og moral. En slik rasjonell begrensning av fødsler bunner i et syn som setter Gud utenfor. I lengden straffer slik synd mot naturen seg selv.
I løpet av trettiåra vant de radikale, kristendomsfiendtlige kreftene flertall i Stortinget. Og i Odelstingsproposisjon nr 1 for 1940, som tingmennene ikke rakk behandle, før Herren lot tyskerne jage dem hjem, gjaldt å bevilge penger slik at staten kunne opprette de beryktede "mødrehygienekontorene" hvor opplæring i kunstig prevensjon skulle foregå.
Det var om dette forslaget tidsskriftet "Luthersk Kirketidende" som kom ut 6. april 1940, skrev:
"Den alminnelige prevensjonspraksis fører med seg en nedvurdering av slektslivet. Den er et opprør mot de guddommelige livslover - og straffen følger her like i syndens spor."
Også folk som ikke tror på noen Gud, må innrømme at dette var en rar tekst i et kristent blad den 6. april 1940 i Norge.
****************
"De hadde intet glemt og intet lært", het det om de franske emigrantene som vendte hjem etter den store revolusjonen. Det samme kunne sies om helsedirektør Karl Evang og de andre prevensjonsfanatikerne som kom til makten igjen i Norge etter krigen. Angrepene på kristen tro og moral ble gjenopptatt.
De kristne skulle ikke få lov å utdanne lærere lenger, derfor tok staten den da moderne Oslo Lærerskole fra Indremisjonsselskapet. Og seksualiseringspolitikken som ble avbrutt den 9. april, ble gjenopptatt etter krigen.
Kristenfolket stod nokså samlet i kampen fortsatt.
Generalsekreæren i Misjonssambandet skrev f.eks. i 1954 i boka "Ved Kjelda" (s 64): "Eit ektepar bruker preventive middel og prøver å fortelje kvarandre at dei handlar kjærleg som ikkje set barn inn i verda under deira kår. Gud dømer dette som vantru og mord." Skriver Generalsekretæren!
Hedenskapets forkjempere i norsk politikk gav seg ikke. Men det gjorde heller ikke kristenfolket, ikke før mot slutten av sekstiårene.
NRK er hedenskapets plogspiss i folket på så mange måter.
Men da radioen i 1963 slapp til en falsk profet som forkynte for folket at nå burde elevene i statens skoler få lære prevensjon, så det ut som hestehoven skulle komme til å skremme - i stedet for å narre folk. Ennå var ikke verken biskopene eller resten av folket nok avkristnet til å tåle noe slikt. I desember -63 sendte et samlet bispekollegium ut et hyrdebrev som ble lest opp i alle landets kirker. Biskopene uttaler blant annet:
"Mens skole og kirke i samsvar med sitt offisielle oppdrag strever med å innprente ekteskapets ukrenkelighet og det seksuelle renhetsideal, formidler Kringkastingen forslag til skolen om å undervise de største barna hvordan de skal leve i strid med Guds ord og bud uten å risikere skadelige følger. Hvilken konsekvens er det i en slik oppdragelse? Hva er det for dobbeltspill en forlanger av lærerne?"
Biskopene minner også om den sannhet at Guds lov er uforanderlig: "Intet enkeltmenneske, ingen pave og intet bispekollegium kan endre den," sa biskopene da.
Men siden 1963 har sannelig både biskoper og andre ledere gjort hva de kunne for å endre Guds lov. ("Bispebrevet" om homofili i 1977 er ett grelt eksempel på det. Bladet Dagen bad biskopene kalle uttalelsen tilbake.)
Dette er et så uhyggelig kapittel i historien om Norges avkristning at selv vi som har levd med i denne tiden og sett den moralske nedtrappingen trinn for trinn, har vnskelig for å begripe hvordan vi kan ha sunket så dypt på så kort tid.
Fra Hallesbys eget forlag Lutherstiftelsen - med Vestlandske Indremisjonsforbund som medeier, ble det en tid spredt en lærebok - I RELIGION! - hvor det ble forkynt med fete typer:
"Riktig bruk av preventive midler hører med til et ansvarsbevisst seksualliv" (Skjærpe: Livsveier og livssyn s 67). Dette er for 16-19-åringer.
Og Tormod Vågens eget forlag, Lunde, sørget for å lære opp 14-16-åringer grundig og fantasifullt i det som Vågen få år før hadde kalt vantro og mord, selv når prevensjonsmidlene ble brukt av ektefolk. (Engesæth: "Fra slekt til slekt". Hva mon ville Hope, Brandtzæg og Vågen ha sagt om de hadde fått lese f.eks s. 73 der!)
(NB: De to nevnte bøkene er forhåpentlig makulert. Men en har ikke hørt at de ansvarlige forleggerne har tilbakekalt de giftige tankene og sannet sine blodige synder mot Norges folk ved å gi ut slikt.)
Utviklingen på kristenfronten i Norge de siste tretti år er skjemmet av flekk på flekk av svart og skitt. De nevnte tilfellene må bare oppfattes som eksempler.
Når folk med religiøs autoritet og patos proklamerer i hyrdebrevs form at de er forpliktet på en moral som er uforanderlig, og de så stilltiende og til dels aktivt medvirkende forandrer denne uforanderlige lov til sin egen motsetning (som bispebrevet -77), skal en jo ikke vente at vettuge folk som utenfra ser på en slik bidevind-seiling, kan vise annet enn forakt for en slik "kirke". Dette kan de like!
Kirke og organisasjoner ødelegger seg selv, så er det så mye lettere for antikristelige politikere å gi lover i samsvar med utglidningen, eller som det heter: folks "rettsfølelse".
År 1993 er utglidningen kommet så langt at statsmakten uten problem kan plassere på en bispestol en kvinne som forsvarer fri abort og ikke vet om homofili og lesbisk levemåte er synd.
(Det var tydelig at i denne debatten var selv Dagbladet imponert over visse teologers manglende evne til å lese innenat. Bladet gjengav - med feite typer - Paulus' egne ord i Rom 1, der han uttrykker seg nesten usømmelig klart i den sak.)
Av alle avkristningsvedtakene Storting og regjering har gjort og folket har godtatt, er det knapt noe som har virket så sterkt til å ødelegge samfunnet vårt som undergravingen av all respekt for ekteskapet. Heimene raseres. Først går det verst ut over barna, som fortsetter å komme til verden, tross alt skryt om at nå har en fått effektive preventiver.
Det har sannet seg det vår hittil eneste kvinnelige Nobelpris-vinner skrev tidlig i det tjuende århundre:
"De er en livsfare for den kvite rase." Og W. Lippmanns ord: "Det mest effektive sprengstoff i krigen mot ekteskapet er prevensjonsmidlene."
*****************
Hittil har vi sett litt på hvordan denne godtaking og lovbeskyttelse av umoral ødelegger landets kristen-pregede kultur. Primitiviseringen er kommet så vidt at i skrivende stund kjempes det for at kvinnelige vesener som serverer på visse kafeer i hovedstaden, må ha lov å gå avkledd som afrikanerinnene gjorde før i sine jordhytter. Det er politisk prinsippkamp før stortingsvalget i 1993!
Det vi ellers er mest opptatt med i dette lille skriftet er å peke på hvordan bekjennende kristne er skyld i landets åndelige avkristning. Så lenge kristendommen og Bibelen har eksistert, har det vært klart for alle som ville se, at den som vil driste seg til å følge Jesus gjennom livet, må være villig til å leve annerledes enn "verden", selv om en blir utsatt for hat, som Jesus selv uttrykte det.
Det er i Herren Kristi leir i Norge det kan komme "Bann".
Få ting har stått høyere i kurs blant Norges hedninger de siste femti år enn forsøkene på å kunne skille kjønnslivets lystopplevelse fra de naturlige, Gud-gitte følger. Når all prevensjonsteknikk mislykkes, ofres de uskyldige barna på Moloks alter som i GT. Stortinget gav - i 1960 - lov til å utføre "svangerskapsavbrot i visse høve". Det førte raskt til at vi fikk 13-15000 fosterdrap årlig. Stortingsrepresentantene fra 1960 har hittil fått den evige retts ansvar for mer enn en halv million norske borgere som med deres tillatelser er blitt henrettet uten lov og dom. Vi lever ikke lenger i et sivilisert samfunn - etter den klassiske betydning av det ordet.
Men når selv de som kristne veiledere skulle være - stilltiende eller aktivt - godtar at kristne skal kunne bruke kunstig prevensjon - "synd mot naturen", "vantro og mord", som Hallesby og Vågen kalte det, er det enda mer alvorlig enn at landets lover raseres slik det skjer.
Israelitten Akan tilvendte seg ting som motstanderne satte mest pris på. Da kom både han og Herens hær, ledet av Josva, under bann. Guds folk ble stående maktesløse overfor dem de skulle erobre.
Her hos oss er det ikke en Akan, men mange. Er det da så underlig om en stor del av det kristelige arbeidet kommer under bann?
Forrige
