Kan vi ikke unngå at
LYSETAKEN FLYTTES?
Iblant kommer en i snakk med utlendinger - i Norge og andre steder. Det kan klare synet på vår egen situasjon.
En inder i Oslo forsikrer for eksempel at dersom folk hadde snakket - og særlig skrevet - like spottende om religion og moralsk oppførsel heime i Bombay som de gjør her, ville spotterne fått strenge straffer. "Vi har da lover som beskytter religionsfriheten," sier han.
India er ikke noe kristent land akkurat. Men de som kommer derfra, synes Norge er det enda mindre.
Eller den nokså svarte broderen fra et land sør for Sahara.
Jo da, han er kristen - hjemmefra, evangelisk presbyterianer , eller kanskje katolikk. Når han så gir seg til å fortelle om fedrelandet der sør, får vi høre om et kristent land - med kristne statsskoler og kristne statsmenn. Elevene i gymnaset har for eksempel ni timer uka hvert år i kristendomskunnskap, mens vi slåss for å beholde 1 - i gjennomsnitt.
Globusen som misjonspioneren William Carey laget for tre hundre år siden, var svart der evangeliet ikke var forkynt. Og det var mye svart på den. Siden har kristne misjonærer tent evangeliets lys rundt om på jord. Norge har sin ærerike del i denne lys-tenningen som misjonærene har utført, utsendt og underholdt av de vakte små-flokkene, de som lever i arven fra Hauge, Brødremenigheten - og Rosenius , ikke minst.
Den virksomheten er fortsatt i vekst.
Det er et lysets under midt i en mørk tid at vi holder mer enn tusen norske kvinner og menn ved fronten i kamp mot hedenskapets mørke. Misjonærene lever ikke så isolert lenger som pionerene gjorde. De kan reise hjem igjen, og de kan ringe.
Da NMS-høvdingen Lars Dahle reiste til Madagaskar, var det ikke meningen at han skulle komme tilbake. Han ble der 17 år før han kom til Norge igjen. Da ble den store generalsekretær.
Post gikk det ikke just hver uke. Og intet fly kunne ta misjonæren heim, om noen i familien døde.
I dag får misjonærene de fleste steder legehjelp ute også. Lenge var misjonærgravene - særlig barnegravene - det eneste vitnesbyrd tusener av misjonærer, særlig fra England, fikk bringe. Tusener unge misjonærer reiste ut for å dø for Jesus - og for Afrika. Nå kan de fleste reise ut for å leve. Og de kommer hjem igjen.
Noen år har også spotten over misjonsarbeidet tatt en pause, spotten over de gamle damene som "strikket ullstømper" til negrene. Dersom misjonærene får mot til å stå imot U-hjelpens kalde materialisme, den som lærer folk hvordan de kan drive hor på europeisk vis, i den tro at det ikke skal bli barn eller kjønnssykdom av det, kommer nok spotten over ullstrømpe-misjonen igjen.
Men det er et lysets under at vi har en tusentallig stab av lysbærere, og at det stadig melder seg nye som setter livet inn som misjonærer. Et gledens lyspunkt er det også at ennå gir kristenfolket gladelig de hundrer av millioner kroner årlig som trenges for å sende og underholde disse misjonærene.
Fortsatt er det et savnets kall å bli misjonær. Selv en som bare er gjest hos misjonæren noen netter, og som hører hyeneskrikene utenfor huset, en som har sett fattigdommen hos misjonærens granner og venner, og som kanskje har sett den ubeskrivelige lidelse og nød utstilt på kjempetorget i Addis Abeba, glemmer det aldri. Dette må misjonærene venne seg til som en hverdagslig opplelvelse. Hjelp i den legemlige nød kan de bare gi i noen promille av tilfellene de møter.
Før veier, radio og leger var misjonærene der, ofte alene blant røvere som så det som en ære, stundom også en religiøs plikt, å drepe utlendingene. "Verdens modigste menneske," sa en kjendis etter besøk hos en enslig misjonær på en utpost. Det var en som skulle vite hva mot var.
Hvorfor er de der?
"Det er Gud som vil at Far og vi skal reise til Etiopia," sa en utreisende mor til sin femårige gutt. Han kunne ikke skjønne hvorfor han måtte flytte fra kameratene sine og dra til et land som de fortalte så mye skummelt om. Der var slanger så lange som mennesker, løver, farlige mennesker - og krig. Men små filosofer gir seg ikke så lett. Han kom igjen og spurte: "Hvordan kan vi vite hva Gud vil vi skal gjøre?" Det var lett å svare på: "Det har han skrevet i Bibelen, det." - For lett!
Filosofen fikk siste ordet: "Men Mor, står det virkelig i Bibelen at Far, du og jeg skal flytte til Etiopia nå?"
Kallet er en kjærlighetens hemmelighet.
Sikkert reiser de aller fleste misjonærene ut til fjerne land med en overbevisning om at dette må de gjøre for å gjøre Guds vilje. De må gå "med livet selv som innsats", som det heter i misjonssangen. De er ledd i den lange, lange rekken av mennesker fra Stefanus til Helmuth von Moltke som heller mister sitt liv for Sannhetens skyld enn de ofrer sannheten for å leve.
Deres ettermæle er skrevet i Åpenbaringsboka:"De seiret -i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet."
- Helgener -? "Nei," ler misjonærene og ser på alle sine umulige egenskaper og snurrige medarbeidere. Men vitner er de, vitner som har plantet evangeliets lysestake i fjerne land, vært fanebærere for sivilisasjon og kultur og fakkelbærere for evigheten.
Og så kommer misjonærene heim igjen , med barn som skal gå på skole i sendemenighetens "kristne" samfunn. Da får mer enn en av dem sitt livs store forskrekkelse, selv om foreldrene har prøvd å forberede dem: Det er jo vanskeligere å være en kristen elev i mange norske skoler enn det de har opplevd i hedenske land. Misjonærbarn som ble store ute, har også funnet det vanskeligere å få del i kristent fellesskap hjemme i Norge enn ute.
Utallige er historiene om misjonærgutter som kameratene absolutt vil lære å bruke de svarte-ordene som de aldri hadde hørt. Ja, det finnes noen som bokstavelig ble "døpt i do" - et skikkelig norsk do - fordi de nektet å si bannordene.
Men verre enn de rå guttestrekene er den verdsliggjøring som regjering med Stortingets godkjenning tvinger inn på barn og ungdom i obligatoriske skoletimer.
Her kommer den plagsomme tanken igjen: Hva er det som holder på å skje? Er vi i Skandinavia midt inne i den prosessen som har foregått mange steder og tider før? Er det lysestaken som flyttes?
Den apostoliske menigheten i verdensbyen Efesus fikk varsle om at slik ville det gå der, om ikke "engelen for menigheten" omvendte seg. Det var ingen småkarer som hadde vært "engler", forstandere, der: 1. Paulus, 2. Timoteus, 3. Johannes, kjærlighetens apostel.
Men menigheten hadde mistet sin "første kjærlighet". Da hjalp det ikke om den var solid tuftet, om den kjempet mot mye vondskap og hadde stor kristelig aktivitet. Nå holdt livet på å ebbe ut i brevsenderens gamle menighet. Johannes, som var blitt fordrevet til den vesle øya Patmos noen få mil vest i havet, minner de kristne der om at lysestaken kan komme til å bli flyttet fra Efesus.
Det er underlig i våre dager å rusle rundt i de marmorbelagte gatene i denne mektige oldtidsmetropol og huske på at her var en av de største kristenforsamlingene i aposteltida.
Advarselen hjalp ikke. Lysestaken ble flyttet bort.
*****************
Gjennom mer enn 150 år har norske kvinner og menn plassert evangeliets lysestake i mange land som var svarte på Careys berømte globus. Mange steder i Afrika og Asia ble opplyst, åndelig og kulturelt. Og nå løper misjonærene så å si stafett over Atlanteren for at at også folk i Sør-Amerikas halvkristnede land skal få evangeliets lys. Og det lysner.
Hvordan kan vi da se på at det mørkner så fort her heime?
Hvordan kan denne ulykkelige utviklingen bli snudd?
Ville det hjelpe om hedningemisjonen fikk et års moratorium, mens ett tusen eller to gikk til evangelisk stormangrep på våre egne landsmenn.
(Det er moderne misjonspolitikere som har tatt i bruk ordet moratorium - i en vesentlig annen betydning. Det står for en pause som er avgrenset i tid.)
Når en i fortvilelsens alvor ser i øynene hva som skjer i vårt eget samfunn, er det spørsmålet melder seg: Kanskje de evangeliske misjonærene i samlet flokk kunne hjelpe oss så lysestaken ikke blir flyttet fra sendemenigheten! De har vist at de har offervilje og frimodighet til å være vitner for Herren Kristus. Eller kanskje er det rettere å si at de har ikke våget å være ulydige mot Herrens kall.
John Wesley hadde sin visjon. Dypt grepet av en preken, sa han: La oss få tjue slike forkynnere. Det vil kunne tenne hele England i brann, nei, hele Europa - hele kontinent!
Skulle da ikke et par tusen lysestaker hjemlånt fra misjonsmarkene kunne lyse bra opp i lille Norge!
Slik kan en rådvill tanke spørre, selv om en vet at det er ikke mengden, men ilden det kommer an på.
Gnister fra den haugianske vekkelsen i Norge flammet opp på Madagaskar - og brakte fornyelsens velsignelse tilbake til Norge i sin tid.
Rosenius-fostrede norske misjonærer brakte evangeliets ild og lys til Kina. Tente misjonærer kom tilbake på ferie og fikk ilden til å flamme opp på nytt. Knut Nordhaug (d.e.) var en av dem. Typisk for alvorets kall er en hending ved ungdomsskolen (nå folkehøyskole) der han bodde. Midt i en sang stanset han elevene med spørsmålet: "Dere står vel ikke her og lyver? Dere synger vel ikke dette koret, hvis dere ikke mener det!"
Det senket seg en stillhet over forsamlingen, som føles ennå, da noen få elever fortsatte:
"Ja, jeg vil komme og blive
stille for Mesterens fot,
hele mitt hjerte hengive ..."
Det var sannhetens evighetsalvor som gjorde de mange tause.
Et par tusen slike, eller ett? Kunne det sette Norge i brann?
Nei. Åndskraft synes å være lite i slekt med mannskraft.
Nådegaver - og tjenester er forskjellige. Det er ikke så helt ukjent at vitner som fikk vinne hedninger i fjerne land med et fremmed språk som medium, ble heller stumme når de kom hjem. Ikke alltid ble de spurt så mye, heller. Misjonæren hadde liksom kommet ut av takten. De hadde bare bruk for flinke talere her heime - slike som ikke talte for lenge.
Så fant misjonæren gjerne sin plass sammen med de stille i landet, som lider over åndelig sløvhet og tiltakende verdslighet i forsamlingen. De bad og ventet, ventet og bad om at det atter måtte komme "husvalelsens tider" med "turtelduesang" over sendemenighetens forsamlinger.
Ennå er det som bønnesukkene fra "Tante Sofie" klinger igjen mellom veggene i Forbundssalen i Oslo. Hun ville så inderlig gjerne få oppleve igjen her hjemme noe av den samme seiersånd som hun hadde vært med på i gamle, elskede Kina.
Det fikk hun ikke.
Sprell og ytre spillfekterier, moderne show-metoder i forsamlingene, ja, endog averterte predikanter på virkelig show blir forsøkt. Trolig er alt slikt bare med til å hindre sann, kristelig fornyelse i vårt folk.
Finnes det da ingen legedom for vår åndelige sykdom?
Må den totale avkristning av Norge gjennomføres av en generasjon som kan rose seg av å omfatte den største flokk av bekjennende kristne i landets historie?
*****************
Til slutt:
Et ord til deg, kjære leser, som samler på våpen du vil bruke i kampen mot sann kristendom:
Det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus. Men dersom det begynner med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium?
Blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?
HVOR SKAL DET BLI AV DEG I EVIGHETEN?
Forrige
