KAN VI NOE FOR DET SOM SKJER?
Samtiden skaper en tanketvang som det er vanskelig å komme fri fra.
Vi kan noenlunde lett gjennomskue det grove, materialistiske synet på Bibel og kristendom. Derfor er vi klar over at når vi vil bekjenne kristen tro på Skaperen og frelsen i Jesus Kristus, må vi være villige til å trosse massen - ja, enn risikere å bli stående helt alene i mange situasjoner. Det er godt det er mer enn sant det misjonær Zwemer pleidde å si i Arabia: "En ensom misjonær sammen med Herren utgjør majoriteten."
Det er vanskeligere for de fleste å komme helt fri vantroens dogmer om Bibelen. Vanskeligst er det når det ikke lenger et et teoretisk spørsmål om inspirasjon og teologi, men spørsmål om vi i praksis vil leve etter Guds ord i hverdagens spørsmål om arbeid, økonomi og andre samfunnsforhold.
Det første dogmet i Materialismens mennesketro lyder: Hvert enkelt menneskes oppførsel. Når noen gjør noe uheldig, så er det alltid omgivelsenes skyld.
Så fullstendig er dette marxistiske menneskesynet blitt godtatt i vårt samfunn at det preger mye av landets politikk, skoleteori og og juss. Det er ordningene som former menneskene, heter det. Når for eksempel ungdomskriminaliteten herjer som den gjør, er det "forholdene" som legges til last. Derfor kommer det ofte innvendinger mot bruk av straff - enten i den milde form som før var kalt å holde disiplin blant skoleelever, eller om det gjaldt notoriske forbrytere. Hvorfor skal noen stemples som tapere? Hvorfor skal unge mennesker kastes i fengsel? - blir de noe bedre av det? Det er en gammeldags skole som skaper tapere. Det er forholdene i Sentrum som skaper prostituerte og narkomane. Og siden det gale er samfunnets skyld, bør en vel ikke straffe unge mennesker som allerede er skadelidende på grunn av de dårlige forholdene de lever under.
Mest enfoldig var vel den opprinnelige marxistiske dogmatikken som gjorde det hele til et spørsmål om fattigdom eller velstand. Når fattigdommen ble avskaffet - i det løfterike "klasseløse samfunn", skulle alle forbrytelser falle bort av seg selv.
Erfaringene har demonstrert så ettertrykkelig at så enkelt er forholdet ikke. Så den delen av Marx-teoriene kan erklæres døde og borte.
Men hans dogme om samfunnet som ansvarlig for individet, lever fortsatt selv om det ene dogmet døde.
Ut fra denne Marx' dogmatikk er det vår generasjons skoleungdom får "forklart" sammenhengen i historiens gang.
Det tapte dogmet er erstattet med en sterkere vektlegging av sosiologiske og andre teorier.
Vantroen tror fortsatt at det er samfunnet som former mennesket. Kristen tro og Bibelens lære sier tvert imot at det er menneskene som kan og bør skape samfunnet.
Det er vanskelig å vite hvor mye av denne materialistiske vanetenkningen som forgifter og lammer også oss kristne. Kan det være andre grunner også til at den berømmelige store masse av kristne lammet sitter og ser på at samfunnet vårt så raskt og effektivt avkristnes og av-kultiveres? Og det uten at de fleste synes å vite utvei og uten å pines av tanken: Kan det være vår skyld? Har saltet mistet så mye av sin kraft at det er modent for mold og møkk?
*******************
Men er det ikke Gud som er herre over liv og død, krig og fred, naturkrefter og - politikk?
Er ikke mennesket så skrøpelig at det er ute av stand til å forandre verken seg selv eller andre? Er det ikke så fordervet av synd at det er ute av stand til å ville noe godt?
Dette høres visst kristelig ut.
Men det bildet av mennesket som vi finner i Bibelen, er langt mer nyansert. Der legges det stor vekt på at hver eneste en er ansvarlig både for seg selv og for andre.
Gud har nok et ønsket program for den enkelte og for samfunnet. Men han har ikke programmert dette inn i en uavvendelig skjebne. Om og om igjen fortelles det i Bibelen, særlig i GT, at Gud angret. (Nyere bibelovesettelser pynter på dette med andre uttrykk.) Når mennesket skifter sinn, enten ved å synde eller omvende seg fra synd, "ombestemmer" Gud hva som videre skal skje. (Omtalen av "Davids fall" er et godt eksempel på dette.)
Da den første slekt syndet grovt, valgte Gud ut en ny stamfar. Bibelen forteller at når Herren valgte Noah, var det nettopp fordi Noah fryktet Herren og holdt seg etter Guds vilje, selv om alle hans samtidige levde ugudelig.
Og med Herrens folk Israel gikk det likedan til. Når folket syndet grovt, varslet Herren dem gjennom profetene at han ville sende krig, hungersnød og naturkatastrofer. Men om så folk omvendte seg - lik ninivittene etter Jonas' preken, angret Herren og lot folket få velstand og gode dager.
Møter vi slike tanker igjen i NT?
Her leter en nesten forgjeves etter noe som tyder på at Herren eller hans tjenere lover å redde noe jordisk rike fra nød og undergang. Selv da hans velgjørenhet og makt holdt på å gjøre ham populær, og folk ville gjøre ham til konge, avviste Jesus dette tilbudet. Han gjemte seg bort. Klart og tydelig gjorde Jesus det klart at han ikke er konge i noe rike av denne verden.
Men Jesus frelste og forvandlet enkeltperoner og familier. Sakkeus forteller at for hans vedkommende førte dette til at han betalte tilbake firedobbelt de pengene han hadde tilegnet seg på urett vis. Dessuten gav han nå penger til de fattige. Men Sakkeus var fortsatt rik. Han beholdt halvparten av formuen! Jesus selv forklarte dette slik: "I dag er frelse blitt dette hus til del."
Det er innlysende at hvor mange familier i en landsby blir forvandlet lik Familien Sakkeus i Jeriko, må det få følger for landsbyen. Og hvis det samme skjer i mange landsbyer og mange storbyer, kan det skje igjen det Herrens under som forvandlet fylliker og slagsbrødre i England på Wesley's tid - og som skjedde i mindre målestokk i Norge da Hans Nielsen Hauge og hans venner begynte å ta Guds ord på alvor.
Men Jesus henvendte seg alltid til hin enkelte, som Kierkegaard sier. Han la aldri fram noe program som skulle vedtas med bindende kraft av et flertall. Han drev ikke politikk.
Kan det tenkes at Paulus hadde planer om å redde Roma og Romerriket? Intet tyder på det. Både Paulus og andre av NTs forfattere forkynner klart at folks synder nedkaller Guds vrede over dem. Enkeltvis kan mennesker komme unna den verste ulykken, nemlig den evige, ved å omvende seg fra synden og tro på Jesus. Da måtte de nettopp slutte å leve lik "denne vanartede slekt".
De som ble lydige mot kallet, smeltet sammen i de kristne forsamlingene, under spott og trengsel for det meste. Korte stunder hendte det at "alle folk talte vel om dem". Men den alminnelige livslov er at hver som vil leve gudfryktig i denne verden, skal bli forfulgt. De var ikke kalt til å utgjøre grunnstammen i et idealrike på jord, selv om de er lys og salt og hindrer samfunnet fra å gå i forråtnelse, så sant saltet ikke mister sin kraft.
Kirkens historie har atskillige fortellinger om tider og folk da kristne mennesker i god tro ville frelse sine folk med politiske midler, om det var ved bruk av lov og straff, som i Zwingli's Sveits, eller ved demokratiske midler, som i Norge og en rekke europeiske land etter den annen verdenskrig. En gjør lett urett mot noen når en feller en summarisk dom. Men det ligger nær å si om forsøkene som er gjort gjennom tidene på å føre en "kristelig politikk", at resultatet ble jamt magert og stundom stikk motsatt av hva målet var, slik som hos oss.
*****************
Like fullt er det sant at Gud har gjort mennesket ansvarlig for sin egen skjebne i tid og evighet. Det evighetsvesenet som Gud skapte i sitt eget bilde, er alltid mer enn summen - (produktet?) - av arv og miljø.
Det materialistiske historiesynet setter Gud utenfor. Det er grunnskaden i systemet. Men deres andre kjempetabbe er også stor: Påstanden om at mennesket er uten ånd.
I hvert menneske finnes det nemlig en faktor som ikke kommer fra arv eller miljø, det er et noe som er vanskelig å forklare, men lett å observere.
Allerede i den første trassalderen våkner mennesket i hver treåring. Det kan gi seg utslag i det mest suverene "nei!" mot omgivelsenes forsøk på å dirigere den lille herre eller dame. Nei! Han vil vise at han er ikke noen kasteball i andres hender, ikke noe tannhjul. Han er ingen materialist!
Han er - og vil være - noe for seg selv, noe som aldri før har eksistert, og aldri senere kommer igjen. Så suveren er Skaperen!
Dette noe i mennesket er det Guds ord vender seg til. Det ser en både i GT og i NT.
"Kom til meg," sier Jesus til tolleren som har vært slavebundet av pengene sine i mange år. Da kan tolleren velge å adlyde eller avvise. Dermed velger han sin egen lagnad for tiden og stundom for evigheten. Sakkeus kom og ble løst. Men det stod ham fritt å avvise tilbudet, slik så mange gjorde - og gjør.
"Synd ikke mer," sier Jesus til skjøgen som er kommet i samvittighetsnød.
Dette myndige ordet var det apostlene forkynte viddere, og forkynnere som taler bibelsk, forkynner slik fremdeles.
Derfor skal det prekes ufortrødent til det enkelte menneske: Du har selv ansvaret for dine tanker, ord og gjerninger. Du har ansvar for din egen oppførsel på jord. Og siden Jesus er kommet og har sonet for dine synder, har du et evighetsansvar.
Du kan ta imot frelse og bli frelst. Du kan stå imot og gå fortapt.
Forkynneren har sitt ansvar. Det ble formulert tindrende klart allerede til profeten Esekiel. Hvert menneske som trosser Guds bud og kall og holder ved med det, skal i alle tilfeller dø for sin synds skyld. Men til profeten lyder Herrens mektige: "Hvis du ikke advarer ham, vil jeg kreve hans blod av din hånd."
Kristne forkynnere lever under dette samme kallets ansvar. Apostlene tok kallet alvorlig. En kan vel ikke si om dem at de var fornuftige, overtalende og forsiktige. Stefanus slynger ut de kraftigste beskyldninger mot folket i Jerusalem kort tid etter Jesus var blitt korsfestet der for å ha talt på samme måten.
Så ble han da også stenet, men han hadde advart. Peter preker like uvørent, og da er det en tusentallig skare som blir frelst. Dette enkle ordet om omvendelse og syndenes forlatelse måtte ut til flest mulig snarest mulig: hvordan det nå enn ble mottatt.
Korsets ord var den kraft som trengte seg inn i tilhørerne, sprengte det gamle samfunnet i stykker og skapte nytt liv både hos den enkelte og i samfunnet.
Men det sanne ord måtte komme fra oppriktige kristne.
Lovens tid var forbi. Men kjærligheten kunne stille strengere krav enn loven noen gang hadde gjort.
Underlig og lærerik er den leksjonen Paulus gir romerne om adiafora - i kap 14.
Guds rike består ikke i å ete og drikke, kjærligheten er oppfyllelse av loven, sier han. Men apostelen trekker ikke den slutning at så kan hver enkelt greie seg uten bud og formaning, og de som er svake i troen kan ha det så godt. Nei apostelen går til den andre ytterlighet. Det er godt å ikke gjøre noe som din bror støter seg ved, sier han. Ansvaret som han legger på hverdagslige, ytre ting, ser en av uttrykk som: "Før ikke med din mat den i fortapelsen som Kristus døde for."
Den enkelte kristnes måte å leve på kan altså få evighetsfølger for folk som kjenner ham eller henne som fører en kristen bekjennelse.
For kjærlighetens skyld kan det derfor bli nødvendig for kristne å gi avkall på fullt lovlige ting eller handlinger.
Nytestamentet forkynner rett ut at noen mennesker som kunne ha blitt frelst, kommer til å gå fortapt på grunn av andre.
Og grunnen? De er omgitt av kristne som ikke tar det så nøye med sitt liv?
********************
Det er vel dette "noe" i personligheten som reagerer med vantro, når de hører kristen forkynnelse. Men på en eller annen for oss ubegripelig måte kunne vedkommende ha blitt hjulpet til å reagere annerledes, om de hadde møtt kristne som ... levde ... hva skal en si: bedre, kristne som i alle ting søkte Guds rike og hans rettferdighet først, og som ikke var bare ord-kristne.
Har da dagens kristne i Norge et stort ansvar for at samfunnet avkristnes i vår generasjon? Eller er det bare materialismens, evolusjonismens og alle de andres skyld?
De ugudelige skal stå til anvar for sin egen ugudelighet og finne at de ikke har noen å skylde på. I evighetens gjennomlysning hjelper det lite å skylde på arv og miljø - eller på dårlige naboer.
Men hver bekjennende kristen gjør vel i å leve under de alvorlige spørsmålene:
Er det mange i min omgangskrets som ikke kommer til tro på Jesus fordi jeg ikke fører et rett vitnesbyrd i ord og gjerning, fordi jeg forsømmer samværene i min forsamling, og ikke virker særlig dragende på utenforstående?
Forrige
