OST OG VIN
Disse betraktningene har ingen ting med Øverlands dikt om brød og vin å gjøre. Det er ikke en gang tilsiktet plagiat.
De gjelder vinens strømninger i Norge - i takt med landets kristning og avkristning. Foranledningen er en petithistorie i en bekjennende kristen avis, en hverdagsbetraktning hvor ost og vin har fått likestilling:
"Hør bare hva hun skriver i dag: Hvorfor skal du vente med å invitere til en gjenvisitt til du har selskapsmat? Hvorfor ikke si rett ut: Du er velkommen til oss i kveld, men vi har bare ost og vin å by på?"
Det står så menn rødvin!
- Har jeg fått feil avis? Står dette virkelig i en kristelig norsk avis?
Nei, det er ikke til å ta feil av. Det er ingen vond drøm. Og om bladets skriftlige kristne bekjennelse ikke virker overbevisende på alle gamle abonnenter, så står det vitterlig fortsatt: "En kristelig, uavhengig dagsavis".
Og så: Ost og vin?
En nærliggende forklaring melder seg i form av ordene fra bibelhistorien: "Dette har en fiende gjort."
Men problemet kan ha andre forklaringer: Gjelder den ikke lenger den gamle sannheten at i Norge betyr det å bekjenne seg som kristen å si farvel til bruk av alkohol som drikk i alle former, slik det en gang het i et politisk program før stortingsvalget?
x x x x
Den en gang utsendte medarbeider for den samme avis husker et par anledninger da det sannelig gjaldt. Den ene var under en tysk kirkedag. Det ble holdt pressekonferanse for noen hundre utenlandske journalister, deriblant en norsk. Da gav den tilbudte kirkelige koktail støtet til diverse tanker om hva som vel hadde skjedd med oppdragsgiverens avis, dersom den utsendte medarbeideren hadde nytt noe slikt. Det kunne ha blitt skandale - med abonnentoppsigelser fra periferien og journalistoppsigelse i sentrum. Avisen var jo nokså nylig blitt sjøsatt, blant annet for at en skulle slippe å ha verdslige aviser i kristne heimer, og en skulle slippe å få alkoholvennlig omtale i lesestoffet til den oppvoksende slekt.
Det kunne blitt halløy, dersom avisens egne journalister ikke hadde fulgt opp.
Sant nok: Det var i de samme velvillige femtiåra at en seinere biskop hadde begynt å skrive "syndens geografi". Han mente å kunne trekke opp grensene for alkoholens og visse andre stoffers syndighet. Nordsjøen utgjorde en slik naturlig grense, trodde teologen. Når norske kristne kom på andre siden av Skagerak, skulle drikkeforbudet ikke ha absolutt gyldighet lenger, mente han. Hans teologiske konklusjon ble: Det må da være hykleri og synd å drikke bare i Danmark! (Er det en form for liberal teologi?) Det var fortroppene i kampen mot de ellevte bud som var på ferde allerede da. Derfor ble ikke rådet: Få bort hykleriets synd ved å være avholdsfolk også utenfor Det Kongelige Norske Vinmonopols landegrenser!
Hadde den høyst kristelige avis fulgt bisperådet den gang og oppfordret leserne: Drikk hjemme også! ville det vel ha vært like selvmorderisk som da den første redaktøren ville ta inn kinoannonser i bladets annonsespalter. Ærlighetens avholdsprinsipp lot seg praktisere den gang - på begge sider av Skagerak. Det gikk an å trosse biskopens syndegeografi.
Men vann og vin - kommer ikke det ut på ett, når en kommer langt nok ut i verden forbi Danmark. Kjent og kjær for mange er legenden om at der sør, da er drikkevann en så sjelden vare, og rett ut sagt så farlig - at det kan ikke bli noe spørsmål lenger. Da må en drikke vin.
Det måtte da være om en var så fast i sin avholdstro som min fars venn Ole. En gruppe reinjegere snødde ned på høyfjellet og måtte søke livd i en steinhule. De andre trøstet sg med brennevinet, og de var trygge på at nå måtte også losjemannen bruke vett og drikke "for sin varmes skyld". "Nei," sa Ole, "da skal jeg heller dø som martyr for avholdssaken," - det fikk han selvsagt ikke. Om kulden hadde krevd liv, ville nok Ole bli den siste av dem som frøs i hjel. Seinere forskning har jo klargjort at den som drikker alkohol under slike forhold, utsetter seg selv for en ekstra stor risiko, selv om huden kjennes aldri så varm.
***************
Den utsendte medarbeider for ostogvin-avisen frøs ikke. Det var styggelig varmt, og hadde vært det lenge etter et besøk i ruinene av stedet der "Satan har sin trone" ifølge Apokalypsen. Vi måtte ha noe å drikke. En av laget ble sendt avsted for å finne Cola, den kostet ca 1 krone literen. Etter kritisk vurdering av den kjøpte varen ble en flaske åpnet. Strupene innstilte seg på brus.
Men testingen gav som resultat at dette hadde en slik lukt som - bare i nødsfall - kan godtas og svelges noen dråper ved alterringen. Da ikke for å slukke legemlig tørst.
Ansiktene burde jo vært foreviget mens de etterlengtede dråpene ble slukt av den grådige asiatiske jord. Ikke tenkte vi på da at det er etter faste en skal fristes. Men vi var klar over Skriftens vitnesbyrd om hvem som har sin trone i byen der vi befant oss.
Vi var klar over to ting til. Eventyret om at det ikke går an å leve på folkevis i Syden uten å nyte vin, er tross alt et eventyr! Denne Guds gode klode er laget for at mennesker skal kunne leve her. Derfor har Skaperen utstyrt den med vassårer under jordoverflaten, og kildevann pipler fram de fleste stedene. Og dessuten: Dersom en er tørst nok, smaker nesten alt vann godt.
En tredje ting var vi også klar over: Om Satans trone står i Lilleasia, så står hans undersått, kong Alkohols trone i Norge. Hvorfor skulle vel ikke han bekjempes på alle fronter!
Men tilbake til Norden - til osten og rødvinen. Hva måtte ha hendt, etter som den allerkristeligste avis nå skrev om ost og vin som de naturligste ting av verden å servere i vennlig lag? Leserne ble jo oppfordret til å by sine venner vin i hjemmene sine. Det er ingen ond drøm. Og det er bare et øyeblikk røsten fra underbevisstheten komme til orde med sitt: "Dette bladet må sies opp på dagen." Selv om dette jo også ser ut som ulovlig tekstreklame for Vinmonopolet. Og sikkert er det i strid med regler for god presseskikk.
****************
Et tilbakeblikk på landets historie viser at da drikkingen tok aldeles overhånd i Norge i årene etter 1814 - da alle fritt kunne lage "heimbrent", og Ola Nordmann holdt på å drikke seg i hjel, da så de "vakte", de kristne, sitt ansvar. Vekkelsespredikantene ble avholdstalere samtidig. De brukte Bibelens ord også mot alkoholen. Og de bygget ut landsomfattende organisasjoner der medlemmene avla løfte for livet at de ikke skulle drikke alkohol.
Etter 100 års arbeid omtrent fikk de flertallet av alle stemmeberettigede i Norge til å vedta i folkeavstemning at det skulle ikke være lovlig i Norge å bruke alkohol som menneskedrikk.
Da denne bestemmelsen ble omgjort igjen, dannet Stortinget et monopol som alene hadde lov å selge alkohol.
De sa det skulle være for å begrense drikkingen videre. Overskuddet skulle brukes til å reparere skadene av den varen som staten nå skulle selge! (Bedre reklame for sprit enn at staten selger det, kan vel ikke tenkes!)
Akk ja, her koker følelsene.
Men gjennom all elendigheten ble det stående fast - stort sett - utenom Oslo-miljøets overklassefamilier - at kristen bekjennelse omfatter forpliktelsen til aldri mer å nyte alkohol, og det enten laget kaltes gravøl eller barsøl, enten en var i "godt lag", eller i avholdslag.
De siste ti-årene har pendelen svinget andre veien igjen. Det var nok ingen tilfeldighet at rødvinen nå fikk gratisreklame i en kristeligstemplet avis.
En planmessig, langvarig, intens kampanje for kristnes "frihet" til å drikke alkohol bærer sine bitre frukter. Det er ingen tilfeldighet at nå om dagen hører en oftere om prester som kjemper ivrig for å få innført alkoholholdig nattverdvin enn at de kjemper for avholdssaken. Alkoholdrikkingens geistlige faddere har fått den freidighet at de offentlig bekjenner sitt standpunkt for alkoholen.
Så har det sine forståelige grunner at det blir vanskeligere og vanskeligere å få unge mennesker - både kristne og andre - til å ta et så konsekvent standpunkt mot bruk av alkohol som drikk, at det holder i alle situasjoner alle steder..
Men det er sannelig et spørsmål som er verd svar i den sammenheng: Blir kanskje noen bedre kristne på den måten. Blir de mindre hyklere av å drikke rødvin til osten?
Og: Tjener de sine medmennesker bedre?
Det er ikke mulig å se det annerledes enn at det er en grenseløs lettsindighet og ansvarsløshet å ville bagatellisere vårt norske alkoholproblem på den måten.
Denne nye holdningen til alkohol og noen lovendringer ved overgangen til 70-årene førte til at alkoholforbruket pr voksen nordmann økte fra vel 3 liter pr år til nesten 6 liter i tiårsperioden som fulgte. Alkoholforbruket, Ola Nordmanns desidert største sosiale problem fra før, ble altså fordoblet i en periode da selv aviser med et religiøst rykte tillot seg å servere sine lesere lettsindigheter om ost og vin, og flere prester er talsmenn for økt vinforbruk..
Selvsagt gikk det ikke lenge for det økte alkoholforbruket gav seg utslag i flere forbrytelser, flere trafikkulykker, flere selvmord. Kort tid etter denne reformen ble gjennomført, var 300 000 nordmenn registrert som alkoholskadde og ca 100 000 som alkoholikere.
Hvor mye av denne hjerteløse råskapen kunne ha vært unngått om i det minste alle som bekjenner kristen tro - i sine hjem og sine aviser - hadde fortsatt den gode tradisjon og vært foregangsmenn og -kvinner med et godt avholdseksempel?
Det kan ingen vite. Men det kan ikke være noen tvil om at dersom vår kristengenerasjon hadde fulgt opp fedrenes avholdsprogram privat, i forretningslivet, og ikke minst i politikken, ville mye ha vært bedre i samfunnet vårt.
Er det blitt mye mindre hykleri da, siden bispepolitikeren ville flytte syndegeografiens grense nordover fra Skagerak?
Neppe!
Reduksjonen av respekten for kristne mennesker, som ble en følge av denne omstillingen, er kanskje den aller største ulykken.
Paulus rådet sin asketiske venn Timoteus til ikke lenger å drikke bare vann, men også nyte litt vin "for dine jevnlige sykdommers skyld". Dette ordet tolkes stadig vekk på hyklerisk vis, til vinens forsvar. Hvis alle som siterer dette ordet, var mest opptatt med å fremme sunnhetens sak, så vet alle at vi har langt bedre magemedisin tilgjengelig i dag.
Mange steder er kristen bekjennelse blitt løst fra forpliktelsen til totalt avhold fra alkohol.
Ansvarsløsheten brer seg også i kristelige og kirkelige kretser.
Dette er symptomer som viser at det er noe alvorlig galt et sted. Noe sammenheng har det vel med den populære teorien om at "lastenes sum er konstant". Den som ikke drikker, har andre like stygge laster, mener de. De kaller det svart-kvit maling å skjelne mellom rettferdige og urettferdige, slik Bibelen gjør både i GT og i NT.
Det hevdet han også min københavnske hotellvenn. Han koste oss med historien om alkoholen og den uheldige prestemann. Presten hadde vært på Syden-tur og kunne ta med noen flasker snaps tollfritt. Han ble tatt i tollen, for han hadde en flaske for mye: "ha-ha-ha - Presten - ha-ha."
Etter diskusjonene våre på hotellrommet skulle det jo være i den skjønneste orden. Prestene må så gjerne nyte alkohol! Alle er jo like. Det er i teorien - i munnen!
Men under alt den unge danskes prat lå overbevisningen om at hvis presten var en rett kristen, kunne han ikke oppføre seg som "alle andre" gjorde. Han burde ikke ta med hjem til Danmark tollfri alkohol - og slett ikke flere flasker enn tillatt.
Den forventningen finnes vel ennå hos skandinaver flest.
De venter noe mer av folk som drister seg til å kalle seg kristne, selv om de ofte sier det motsatte.
Derfor er det en så tragisk fallitterklæring når selv en kristeligstemplet avis anbefaler å spandere vin til osten når det kommer uventet besøk.
Det skulle være i sin skjønneste orden. Men den som tenker slik, har utelatt noen av åndslivets faktorer. Derfor blir reknestykket så fatalt galt!
Journalisten Paulus formulerer sitt sin på alkoholen på en måte som kunne være velegnet som blikkfang i en middagsavis:
"Det er godt .... ikke å drikke vin ...."
Sett mot Romerbrevet 14 som bakgrunn, blir den kristeligstemplede avisens ostogvin-råd et underlig fenomen.
Det er slikt som kan skje i en generasjon som raskt avkristner sitt land!
Forrige
