KVINNER - OG KRISTELIG TROVERDIGHET
Om kvinners plass i Bibelen og i den bibelske forsamling
Noen av de spørsmålene som står i brennpunket for kampen om kristendommens plass i vårt folk, er vanskelig å plassere i en av de vanlige tre båsene: Tro, Liv og Fellesskap. Ett slikt problem er spørsmålet om hva som er kvinners rette plass i hjemmet, i forsamlingens forkynnerstab og styre, og i samfunnets politikk. Populært sagt: Hva skal en mene om "kvinnelige prester"?
Fra en side sett kunne dette være et aktuelt eksempel på hvordan kirken fører en defensiv kamp mot sekulariseringen gjennom hundre år. Skanse etter skanse blir først erklært så avgjørende viktig at det gjelder være eller ikke være for kirken. Deretter kommer det tapte slag. Kirken fortsetter - å rømme unna skanse etter skanse.
Har en sans for den humoristiske siden av saken, kan utviklingen sies å være godt karakterisert i vitsen vi har fortalt om gamleprofessoren ved MF den sommeren flertallet i kollegiet hadde gitt jenter anledning til å studere teologi så de kunne bli lærerinner i skolen, selvsagt aldri prest! Professoren ville vite hva snekkerne gjorde i kjelleren til MF i Olavsgate en dag i sommerferien. Han fikk til svar: "Do for jentene." Da husket han nederlaget ved avstemningen, snudde seg og mumlet: "Gjør det så trangt som råd, da!"
Ærlig talt er det en treffende karakteristikk av den kampen som er blitt ført mot kvinnelige prester. Dermed falt skansene. Kvinnestudentenes trange kår ble romsligere, det ble plass for dem ikke bare på toalettene, men også på prekestolene - og ved praktikumsstudiet. Ikke bare ved Statens Universitet. Og Kirken, dvs. Statskirken, eksisterer etter at en kvinne som ikke visste hva kristen dom om homofili og abort er, kalles biskop!
Dette er vel sekularisering?
At ikke månen faller ned!
En må vel si at svaret på om dette er sekularisering, kommer an på begrunnelsen for handlingene, og det på to måter.
Den som holder seg til den gamle lekmannsdefinisjonen av statskirken som Statens offentlige religionsvesen, tar det med tål. Et religionssamfunn som har Stortinget som høyeste dommerinstans både i tro og ordningsspørsmål, er så helt igjennom sekularisert for lenge siden. I en organisasjon som er så ubibelsk at den ansetter en homo-forsvarer i toppskiktet, er det meningsløst å spørre om noe er bibelsk eller ikke.
Mer besnærende er jo teorien til dem som sier at rett nok var Paulus mot bruk av kvinner som prester, men samfunnsforholdene har jo endret seg så kolossalt siden dengang, at en må vurdere om vi er forpliktet til å mene det samme som Paulus og NTs forfattere mente.
Et slikt resonnement bygger på og framskynder sekularisering.
Tankegangen er preget av det samme hovmot - hybris - som fra syndefallets dag har ført til salighetsfortapelse. Det er å ville vite bedre enn Guds ord hvordan Guds barn på jord bør ordne sine sammenkomster.
Etter hvert er det også blitt en viktig programpost for den rasende kvinnefront-storm å ville utvide alle "trange rom" hvor kvinner angivelig skal ha vært stengt inne - eller ute. De har vært effektive pådrivere for å få gjennomført den omorganiseringen som har skjedd i "statens offentlige religionsvesen". Det er meget beklagelig at denne samfunnsoppløsende hissingen til kamp mellom to som er skapt til og avhengig av gjensidig kjærlighet i hjem og samfunn, også påvirker opinionen langt inn i de kristnes rekker.
Denne kvinneteologien som ikke en gang godtar Bibelens vitnesbyrd om Gud som far, bryr seg ikke med å anføre noe som likner på an bibelsk begrunnelse for å omorganisere statens kirke. Og likevel blir ikke alle kristne kvinner skremt bort fra alt hopehav med den bevegelsen. Her dreier det seg da ikke lenger om en sekularisering, men om en rent anti-kristelig utvikling.
På motsatt front har vi opplevd at en del av de mest respekterte troens forsvarere i vårt samfunn har gjort kvinneprest-spørsmålet til en bekjennelseshandling. Etter svensk, høykirkelig forbilde kaller de det en "testfråga".
Tanken er at den som godtar kvinnelige prester, dermed viser at han er ikke bibeltro, men liberal i sitt bibelsyn.
Dette er allerede en dristig påstand. Verre blir det om det også oppfattes slik - en stundom får inntrykk av - at den som kjemper mot kvinnelige prester, dermed beviser at vedkommende er bibeltro i sin teologiske tenkning. En slik slutning er ikke bare gal, men farlig.
Når dette spørsmålet tas opp her, er det ikke for å gi et utførlig sammendrag av de mange ekspert-uttalelser som etter hvert er laget om kvinneprest-spørsmålet, heller ikke for å kommentere disse.
Men det er for å minne om at det er kristelig risikabelt å tilegne seg og forsvare et syn som er bibelsk uforsvarlig. Det er ikke troverdig.
Vi må ta lærdom av noen av de mange tapte skanser. Ved flere kampsaker ble det fra troende presters side hevdet at saken var så viktig at det gikk på kristentroen løs. Her måtte kirken "seire eller dø". Men når så skansen var falt, og de som hadde brukt slike store ord, fortsetter i den samme kirke, noen også som prester og biskoper, da er vedkommendes troverdighet i faresonen.
Som vits betraktet er jo historien om professoren som vil "gjøre det så trangt som mulig" for jentene, god. Men det er vel dårlig teologi - og slett moral.
Det er flere ting som gjør at alminnelige, bibeltroende kristne kan bli noe forvirret i denne striden. Noen spør:
Hvordan skal det ha seg at disse formaningene om kvinners forhold i forsamlingen skal tas så mye mer alvorlig enn andre bibelord? Den ene formaningen går jo ut på at "kvinner skal "tie i menighetsforsamlinger" og i stedet "spørre sine egne menn hjemme" (1. Kor 14,34-35). En annen lyder: "... jeg tillater ikke en kvinne å være lærer, eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva; og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse" (1. Tim 2,12-14).
Men den samme apostel foreskriver jo også at når en kvinne ber og taler profetisk, må hun ha noe på hodet. Og det er ikke tids-begrunnet. For det er av hensyn til englene!
I vårt land og vår tid har en hørt lite om at det skulle væe sviktende bibeltroskap om kvinner bryter dette "budet". Men i store deler av den engelske kristenhet kan en fortsatt se demme formaningen tatt alvorlig. Kvinner kan ikke gå i kirken og slett ikke til alters uten å ha noe på hodet.
Og: Hvordan forholder det seg med de mange andre formaningene - de mot dyre klær, påhengt pynt eller om at kvinner skal bære håret langt, det er henne til ære?
Hvorfor blir ikke forakt for slike formaninger sett på som like viktige "bekjennelseshandlinger"?
Svaret som stundom blir gitt, at en gal handling kan ikke rettferdiggjøre andre som også er gale, er nok godt, men ikke godt nok. ("At en kvinne får preke i bedehuset, kan ikke rettferdiggjøre at hun også får preke i kirken.") Det må være en viss grad av sammenheng i den holdning vi inntar overfor Bibelens forskjellige bestemmelser, om vi skal virke troverdig.
En tid ble "kvinneordene" tolket slik at kvinner bare kunne lære og forkynne kvinner og barn. Men forlengst har kvinner blitt godtatt i bibelskolene med elever i alle aldre av begge kjønn - og i de videregående skolene for voksne elever.
Og på misjonsmarkene har de lenge og ofte hatt alt ansvar, både som "profeter" og "hyrder" ved mange misjonsstasjoner.
Da virker det noe søkt å hevde at Bibelens ord skal nekte de samme kvinner å gjøre en liknende (mindre krevende) gjerning hjemme i Norge.
Skjønt - vekkelsens lekfolk var nokså tidlig ute med sin godkjenning av kristne ledere og forkynnere. Hans Nielsen Hauge og hans vennesamfunn oppmuntret mange kristne kvinner til å forkynne, og de ble også ledere i venneflokkene. Det er alminnelig kjent.
Mindre kjent tør det være at Hauge skriftlig har behandlet problemet. Han peker på Bibelens ord om at kvinner kan tale profetisk i forsamlingene og at Paulus ikke har noe ondt å si om Filips fire døtre som var profetinner. Hauge sier rett ut at "de som hindrer kristne kvinner med kall - fra å preke, setter seg imot Guds ordning."
Det er noe annet enn det en en tid har hørt fra kristenledere i organisasjoner som vil forvalte Haugianismens arv.
Ja, kan de si, det er vel forskjell på en uformell bedehus-samling og en høymesse.
Da må en spørre: Hvilke av disse møteformene kan Paulus ha vært mest fortrolig med? Skriver han om kvinner i en høymesse, eller skriver han om frie samvær?
Det kan vi faktisk vite. I NT står det ikke mye om hvordan de kristne ordnet sine samvær. Det er vel bare i 1. Kor 14 vi får et visst innblikk i hvilken møteform som var i bruk. Der står det mellom annet:
"Hvordan er det altså, brødre, når dere kommer sammen, så har hver av dere en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: La alt skje til oppbyggelse! Taler noen i tunge, da la det være to eller i det høyeste tre hver gang, og den ene etter den andre, og la en tyde det! ... Men av profeter tale to eller tre, og de andre prøve det!"
Spør en så hvor en kan finne en møteform i dag som har en viss likhet med det som er skildret i 1. Kor 14, vil neppe noen tenke på en norsk formiddagsgudstjeneste som følger Stortingets vedtatte rituale. Da minner dette mer om de aller beste stunder en har opplevet i vekkelsesmøter hvor "de frie vitnesbyrd" flyter så rikelig at møtelederen må begrense talernes rekke.
Det er i dette samme kapitlet apostelen sier både at kvinner skal tie - ikke prate - i forsamlingen, og at de kan tale profetisk hvis deres hår og klær holder mål.
Og det er her i samme kapitlet apostelen gjør det klart at den profetiske tale han skriver om, er "å tale til oppbyggelse, formaning og trøst" (v 3). Hauge som leste sin Bibel uten teologisk-fargede briller, så hva som stod. Og han praktiserte og forsvarte kvinners rett (og plikt?) til å forkynne Guds ord.
Hvor i Bibelen står det da om en møteform som minner om en lovbestemt høymesse? - Intet, ingen steder i NT.
Apostetidens kristne har ikke opplevd noe som likner på det vi mener med en prest eller en prestetjeneste. Rett nok kommer ordet prest av det greske presbyter. Presbyter og biskop er to ord som brukes om hverandre. De hadde ansvar for å samle de kristne om Kristi ord og nattverden.
Noe som hadde en viss likhet med den stillingen som en norsk prest har, kan neppe ha forekommet før på Konstantins tid, altså på 300-tallet - mer enn to hundre år etter Paulus skrev sine brev. Da fikk nok presten ansettelse, skikkelig lønn og stor anseelse. (Og fløyelskapper, som Kierkegaard spottende skriver om.) Til da var menighetsforstanderne sikkert oftest slike som lik Paulus måtte søke sitt levebrød på annen måte, og det var prest og biskop som aller mest risikerte å miste livet på voldsom måte i de vekslende kristenforfølgelsene.
Men kunne Paulus ha skrevet til Timoteus og menigheten i Korint om forhold som først ble aktuelle et par hundre år senere? Neppe. Han skrev til sin samtid - som i grunnleggende spørsmål er underlig lik vår egen.
*****************************
Stundom omtales Bibelens kvinnesyn som om det stod at enhver kvinne har plikt til å underordne seg under en hvilken som helst mann. Det som står er at en gift kvinne skal undeordne seg under sin egen mann. Men begge ektefeller formanes til å underordne seg under hverandre. Og mannen får vite at han må vise så stor kjærlighet til sin kone at han er villig til å ofre livet for henne, om det blir aktuelt.
Men så omtales altså mannen som hovedpersonen i familien, og kona pålegges å vise lydighet mot ham?
Ja, det forholder seg slik, og det ikke bare hos Paulus, men i hele Bibelen. Peter peker meget realistisk på at kona er kroppslig den svakeste. Stort sett er det fortsatt slik, og det i alle "raser". Det er derfor ikke bare Guds uttalte vilje, men i høy grad i pakt med naturen selv, når mannen pålegges å ta de tyngste tak og vise ekstra hensyn til kona som er "det svakeste kar".
Sett mot dette Bibelens harmoni-skapende kjønnsrollemønster som bakgrunn kommer dagens ny-hedenske kvinnekrig i det rette lys. Drivkraften i den kampen er egoisme og hat. Blant de uhyggelige virkningene av denne krigen er en tiltakende kvinnemishandling. Hvor beklagelig det er, så er det neppe til å unngå når de som er kroppslig svakest, lar seg hisse opp til kamp og krig mot den mann som de ifølge Guds ord og naturens orden skal underordne seg og elske.
*******************
Når det gjelder det kristne lekfolket, har nok spenningen om kvinners mandat i samfunnslivet vært størst og vart lengst når det gjelder stemmerett, og det både i stat og kristelig organisasjon.
Den spenningen vår generasjon har opplevet, er lite å rekne mot det som foregikk fra slutten av 1800-tallet og til etter alle voksne kvinner fikk stemmerett til Stortinget i 1913. Det er sunt å friske opp igjen den perioden ved å lese historie.
Det er ikke så umulig som de fleste nok synes i dag, å anvende pauli ord om at en kvinne ikke må herske over sin mann, på spørsmålet om kvinner da kan gis stemmerett til storting og kommunestyre. Stortingen bestemmer jo både over stat og kirke. I stridens hete var det en av de store forkynnerne som visste å minne om at "de er jo allerede i en pluralitet på atskillige tusinder". Altså: Når et flertall av dem som kan stemme, er kvinner, så er det kvinnenes vilje som
gjennomføres. De blir mennenes herrer.
Når en kjenner litt til denne kampen, vil en ikke undre seg over at i ingen av de frivillige kristelige organisasjoner for indre og ytre misjon som ble dannet i den tiden, fikk kvinner stemmerett i misjonens generalforsamling eller landsmøte. Og de kunne ikke sitte i hovestyret. (Stort sett var det slik til etter siste krig.)
Noen få kristne arbeidslag beholder bestemmelsen om at kvinner ikke har rett til å avgi stemme ved landsmøtet. En begrunnelse for dem som vil beholde den ordningen, er at landsmøtet skal velge hovedstyre. Av og til kommer et hovedstyre til å måtte ta standpunkt i lærespørsmål i konkrete saker. Rett sett er det de som stemmer sine folk inn i hovedstyret, som har avgjørelsen i spørsmål som hovedstyret må avgjøre.
Men Paulus tillot ikke en kvinne å være lærer. Slik argumenteres det.
Det har neppe vært til noen stor skade for misjonen at denne noe spissfindig begrunnede ordningen er beholdt i noen få arbeidslag. Det måtte da være når en spør om en organisasjons troverdighet. Det er ikke selvsagt at en slik tolking av 1.Tim 2,12 er rett, og slett ikke overbevisende. Den måtte da først og fremst gjelde i alle politiske valg i samfunnet.
Fram til 1950-årene kunne en minne offentligheten om at kvinner kan brukes som forkynnere, uten at en ble mistenkt for å gjøre noen kristelig urett. Hauge selv hadde jo hevdet at det er de som vil hindre kvinnene fra å være forkynnere i kristne forsamlinger, som står Guds ordning imot. Gjennom hele det tjuende århundre var det kjente kristne ledere som hevdet det samme.
Men etter at kvinnekrigen kom i gang i andre halvdel av hundreåret, og den såkalte "likestillingsloven" ble vedtatt av Stortinget, ble det en ny situasjon. Noen som støttet Hauges gamle syn, gjorde det ut fra det verdslige kravet om likestiling, ikke for å være lydig mot Guds ord og Jesu kall til å forkynne evangeliet. Kvinner, både ugifte og gifte, som er mer preget av samtidens verdslige tenkemåte enn av Bibelen, skader saken når de vil fremme den innen misjonen.
Meningen var jo at den nødvendige revisjon av lover og praksis i lekfolkets arbeid skulle bringe oss mer på linje med aposteltidens forsamlingpraksis. Kristne kvinner kjemper for retten til å tjene, ikke til å herske.
Guds rike er nådens og sannhetens rike. Sannhet og nåde driver både kvinner og menn til å forkynne omvendelse og syndenes forlatelse. Bibelen forteller oss at det er langt viktigere hva som forkynnes, enn hvem som forkynner. Stundom har Herren brukt kvinner til å proklamere sin vilje - og til å styre land og folk - helt fra gammel tid. Historien om Debora taler sitt språk om det. Og når profetskarene i GT ble profesjonister som talte folk etter munnen for å bli populære, oppreiste Herren en Hulda, Sallums kone (2. Kong 22), som med profetisk autoritet forkynte: "Så sier Herren," enten budskapet var: "Jeg fører ulykke over dette land," eller det var nådeord til en som gråt for Herrens åsyn.
Vil en se på dette som en Gisle-Johnsensk "nøds-ordning", som Herren kan bruke når han mangler gudfryktige menn, så vil en måtte tenke at et slikt "nødsprinsipp" har Herren anvendt i vårt land også, og i vår nære fortid.
Da prestene i kirken preket varmere om hvordan tilhørene skulle dyrke poteter og praktisere den nye renslighet, enn hvordan de skulle bli frelst, kalte Herren en Berte Kanutte og hennes mange likesinnede, som viste folk hvordan de skal bli salige. Og etter den tid har vi i sannhet hatt mange "Mødre i Israel" her i vårt land.
Hauge har nok rett i at den som vil avvise en Guds profetinne med den begrunnelse at hun er av kjønn som Debora, Hulda og Føbe (Rom 16), han står Guds ordning imot.
I særlig grad når det er nødstid blant folk og forkynnere.
I dag er det åndelig nød i vårt folk og vår kirke. Det er avkristningen det sterkeste vitnesbyrd om.
Her har vi mest pekt på de meniges ansvar for avkristningen.
De som er betalt for å preke, har ikke det minste ansvaret.
Prekestolen misbrukes i stor grad. I Jesu navn forfalskes hans budskap om at mennesket må omvende seg og søke evig frelse, selv om det skal bety timelig nød. Bibelens klareste budskap og formaninger oversees og bortforklares. Vår tids potetprester taler om vårt ozonlag, verdens minkende ressurser og Sør-Amerikas borgerkriger. Store og viktige ting er det alt, men neppe så viktig som dyrkingen av potet - som de gamle potetprester preket om. Det ene nødvendige blir ofte borte.
Jesu lære forfalskes, slik at prekenen skal bli likt av de uomvendte, og det enten de lever som idealister eller lassiser.
Vår obligatoriske skole skal - etter loven - oppdra barna til å leve i umoral. Bispene som så sent som i 1963 lot sitt hyrdebrev lese opp i alle landets kirker for å advare mot oppseding til umoral, ble avløst av nye menn som godtar den nye moral. (Bladet Dagen i Bergen forlangte at bispebrevet av 1977 måtte kalles tilbake! Siden er forråtnelsen innen kirkens ledelse blitt mye verre.)
Blant dem som lik Lot i Sodoma lider daglig over denne ugudeligheten, er det mange gudfryktige kvinner. Skulle de ikke ha rett - ja, plikt, til å vekke andre?
Den åndelige nød i vårt samfunn i dag er så himmelropende at det er et bydende kall til alle Guds menn og kvinner å forkynne Guds sannhets og nådes budskap uten å la det bli forpestet av tidens ånd.
Men det er ingen "kvinnerett" det skal kjempes for. I den levende Guds menighet er det ikke plass for moteslaver som har "frigjort" seg fra Bibelens formaninger både til å underordne seg og til å kle - og pynte seg - med Abrahams Sara som modell.
Forrige
