ROCKPREGET POPMUSIKK
UFORENLIG MED KRISTEN VIRKSOMHET
Blant de ting som splitter mange kristenflokker og hindrer sjelevinnerarbeidet, er nye toner og rytmer brukt til religiøse tekster.
Lenge var det organister og kirkemusikere som mest følte angrepet og forsøkte på å slå det tilbake. Det var mange avisoppslag om kirker som ble stengt for de nye rytmer og toner som er i strid med anerkjente normer for kirkelig musikk.
Problemet i bedehusene og friere forsamlinger har vel ikke i samme grad skapt de store avisoppslag, men spenningen, splittelsen og svekkelsen av åndelig virksomhet har vært stor lenge. Nøden over den nye form for verdslighet som presset på, føltes vel mest der de opplevde de helliges samfunn rikest.
Når en vil forsvare vekkelsestradisjonens musikk og verge seg mot det nye, er det noen innvendinger som stadig brukes om igjen. Det billigste av dem alle er vel at det er umulig å trekke en fast grense mellom tillatelig og eventuelt ikke-tillatelig musikk. En annen påstand som går igjen, er at musikk er verken vond eller god, verken kristelig eller ukristelig. Det er bare et spørsmål om å like eller ikke like. Og det kommer mye an på hva en er vant til å høre.
Dessuten er det noen som vet å minne om at bedehusene med sine vekkelsestoner og musikklag bør tale varsomt i denne sak, de har selv brukt toner og rytmer som lite tilfredsstilte kirkemusikkens krav til god kunst. De har ofte pådratt seg organisters vrede.
La oss se litt på den siste påstanden først. Den er ikke tatt ut av luften. Ikke få trekker linjen tilbake i tiden og mener å kunne spore liknende spenningsforhold helt tilbake til reformasjonstiden. Det blir påstått at Luther selv laget kristne tekster til populære dansemelodier i sin samtid. Påliteligheten av slike påstander kan vanskelig kontrolleres.
Men om en går ut fra at det hendte slik, må en ta bryet med å tenke etter hva slags danser tyskerne dyrket på 1500-tallet. De hadde da en mer enn tusen år gammel enhetskultur å bygge på. Lese- og skrivekunsten var det kirken og klostrene som forvaltet. For at folk som ikke kunne lese - og som slett ikke hadde råd til å eie bøker -, skulle få kunnskap om bibelhistoriens viktigste fortellinger, ble disse dramatisert og framført for store forsamlinger.
Det var skikk i store deler av Europa ved middelalderens slutt. Ved slike samlinger var det nok spill og dans. Dansen som forekom, har rimeligvis vært av en slik art at både patere og nonner kunne godta og kanskje delta i den, uten å bli klandret for lettsindighet.
Når Luther laget tekster til populære melodier, betyr det at han ikke lenger ville være bundet til bare å bruke de ensformige, gregorianske former i kristen sang. Han fikk det hele ned på et folkelig nivå. Men det nivået var preget av og ville fremme kristen kultur.
Renessansetidens opprør mot kristen moral nådde Tyskland på den tid, i sin gang fra Italia og nordover. Det er kanskje den spenningen en aner i Luthers berømte omtale av det han kaller "nymotens dans, der mannen tar kvinnen om livet og svinger henne rundt og rundt". Den bør forbys ved lov i hvert kristelig sinnet land, hevder Luther.
Dette var tidlig på 1500-tallet. Når Luther i den grad mante til kamp mot den dans som var nymotens da, må det være en vill logikk som skal til for å ville føre reformatoren som forsvarsvitne for den musikalske revolusjon som har funnet sted sammen med avkristningen av den vestlige verden siste hundreåret. De som vil kombinere rock og beslektet musikk med kristne tekster og forlange plass for dette i kirke og bedehus, angivelig for å få kirkefremmede mennesker i tale, har ikke Luther på sin side.
Når bedehusmusikken i Norge tok i bruk fele og trekkspill i løpet av det tjuende hundreår, og iblant brukte takter som det nok kunne gå an å svinge seg etter, har vi en liknende situasjon som den Luthers tid opplevde.
Også Norge hadde en tusenårig kristen tradisjon. Det var holdt for selvsagt at alle var kristne, derfor var det så forstyrrende når haugianerne stod fram og forkynte at det var ikke nok at de var døpt og gikk til alters. De måtte gjenfødes. Verdslig folks liv var ikke ment som noe opprør mot kristendommen. Derfor er det også en himmelvid forskjell mellom den generasjons dansetoner som spilte fele og trekkspillmusikk i Norge i "gamle dager", og de låter og takter som trengte seg inn i Norge i siste halvpart av hundreåret. Tilstanden i den vestlige verden fra sekstiårene blir over alt kalt sexrevolusjonens tid. Det som skjedde, var et utbredt bevisst opprør mot kristen moral. Den nye musikken er en vesentlig del av dette opprøret.
Det er derfor en overflatisk og gal argumentasjon å hevde at liksom vekkelsesbevegelsene i første del av hundreåret tok i bruk instrument og toner som før var brukt til fest og dans, kan en i dag ta i bruk det som nå er moderne.
Nei! Den gang tok de i bruk i forkynnelsen folkelig musikk som ikke representerte noe opprør mot den kristne kultur som alle ønsket å være en del av.
Det er totalt annerledes når noen nå blander Jesunavnet inn i sexualrevolusjonens opprørslåter. Det er på høy tid å si nei til bruk av slik underholdning i bedehusene våre. Det er blasfemi.
Fra rockens historie
I 1980 sendte NRK som skolekringkasting en serie på 6 program med fellestitelen "Fra rockens historie". NRK gav da ut et hefte med samme navn. Fra det heftet tar vi med følgende:
- Countrysangeren Bill Haley ble berømt i 1956 med "Rock around the Clock". Året etter inntok Elvis Presley plassen som rocke-konge. Han ble forgudet av millioner ungdommer over hele verden. I løpet av sekstiårene ble både Twist-musikk og Soul-musikk populære. I England var Beatles på topp fra 1963. De fikk en enorm betydning for pop-musikkens utvikling. Rolling Stones spilte aggressive rytmer og blues, og de viste en seksuelt utfordrende uhøflig framtreden.
En ny ungdomskultur vokste fram, spesielt i kunst- og musikkretser. Den var opposisjonell og ville være helt uavhengig. Hippiene lot håret gro. De avviste tradisjonelle verdinormer.
Omfattende bruk av rusmidler ble en viktig og nærmest kjennetegnende del av hippiekulturen. Spesielt ble hasj, marihuana og LSD mye brukt.
Det ble holdt rockekonserter med en blanding av musikk, film og andre visuelle efekter som skulle få tilskuerne til å føle at de var "høye". Tekstene handlet gjerne om homoseksuelle, prostituerte og narkomane. Noen av tekstene var fulle av sex-tabu ord og krasse politiske meninger.
Fra begynnelsen av 70-årene gikk rocken i ulike retninger. Det dukket opp hardrock-grupper med gitardominert aggressiv rock. Rockekonsertene skulle være "happenings" der alle skulle leve ut sine fantasier, gjerne ved hjelp av "stoff". I årene som fulgte, ble ABBA rockens bestselgere.
Så blomstret discomusikken opp. Sex var en viktig og uunngåelig del av disco-maskinen. Discomusikken skulle brukes til å "sjekke", og på plateomslagene dominerte seksuelt utfordrende motiv. Fra selve platene strømmet det fram kjærlighetserklæringer og seksuelle hentydninger som ikke kunne misforstås.
Fra 1967 kom punkerne med farget hår, fillete klær og skinnjakker. De kalte seg Punk etter et amerikansk ord som betyr søppel. Det var også en protestbevegelse. Punk brakte rocken ut på gatene. Det oppstod nå en rekke nye retninger, som gjerne kalles med fellesnavnet "New wawe".
Rockens virkninger
Geir Johnsen skrev en artikkel i "Samtiden" nr 2, 1982 der han stiller spørsmålet: "Popmusikk - hva er det?" I det svaret Johnsen gir, heter det blant annet:
".... lampelys stråler som reflekteres av tusen speil i taket, - du er midt i det og midt i musikken som sender kaskader av tunge bassganger og flerrende disco-stemmer i et volum som ikke tillater samtale, ikke tillater tenkning, du er bare en dansende kropp. Musikken former hele ditt reservoar av kroppslige utspill gjennom et mønster som er definert."
Johnsen fortsetter med å hevde at det er forholdet mellom tung rock og ballader som er med på å avgjøre om den dansende kroppen også skal søke utløsning for den seksuelle spenningen.
Arne Nordheim skriver i samme nummer av "Samtiden" at han på mange måter er redd for det som skjer gjennom popmusikken. Det enorme lydvolumet og den firkantede rytmen har et veldig autoritativt preg, sier han.
Et annet aspekt Nordheim peker på som negativt, er den ubønnhørlige metriske rytmen som dominerer fullstendig. Han sier blant annet: "Egentlig kan du si at det her ligger godt til rette for diktatoriske og militære tilstander - om en slik tid kommer. I beste fall er akkurat denne musikken uttrykk for en hjelpeløs fortvilelse, en depresjon som kanskje kan kanaliseres. I verste fall er det Clockwork Orange."
Som medium for protest og opprør har rocken gode forutsetninger. Rytmisk og volummessig kan den uttrykke aggresjon, noe som jo er nødvendig hvis den skal fungere som opprørsmusikk.
Tor Marcussen skrev i Aftenposten samme år (20.2.82) at rocken fra første stund bar i seg en kime til opprør - mot foreldrenes og kirkens autoritet, en kamp for seksuell løssluppenhet.
"Popkonserter kan være rene messer hvor forsamlingen følger det minste vink fra den "forrettende" musiker. De svarer unisont på rett sted i sangene, de ser opp til sitt idol i nesten skremmende grad.
.... Når Kiss inntar scenen i sine fantasikostymer, er ikke veien lang til rituelle opptrinn hvor en opplever stedfortredende selvfornemmelse gjennom aktørens overdrevne styrke, seksualitet og selvbevissthet.
Dødsbevisstheten er også til stede. Rocken har sine martyrer, døde idoler som dyrkes fremdeles.
Listen over artister som har dødd unge som følge av overforbruk av det meste, er uhyggelig lang. Presley, Hendrix, Joplin, Brian Jones, Morrison og Sid Vicious er bare toppen av isfjellet. (Dette var i 1982!)
Rockekulturen er ikke bare liv, men også død, skrev Marcussen i Aftenposten.
Disse norske vurderingene av popmusikkens virkninger er i fullt samsvar med det som skrives i andre deler av verden. Sangeren og gitaristen Bob Larson sier det slik: "Rock and roll er mer enn bare en slags musikk. Det er en raffinert makt som undergraver moralen .... Bare ved takt, tempo og klang fører rockemusikken til at en lar all selvbeherskelse fare og priser frihet og seksualitet. Det verste er at denne musikken er blitt en slags religion. Budskapet fra rock and roll-sangerne og fra dem som produserer musikken, er antikristelig og står i motsetning til de bibelske normer" (Fra: "What is wrong with Rock and Roll?").
Rent historisk er det et faktum at den pop-musikken som har form av rock and roll eller beslektede musikkarter, er oppstått i kulturer som aldri har vært preget av kristendom, eller som bevisst står i motsetning til kristen livsholdning. Det er ikke noe å undres over at mye av dette er lån fra hedenske religioner i Afrika og Asia. Slik musikk har vært en fast del av den religiøse kultus i hedenskapet, og den har utløst krefter som kunne føre til besettelse.
Meget talende er historien som stod i det engelske magasinet "The Flame". Der forteller en misjonær hvordan innfødte kristne som tidligere hadde vært hedninger, reagerte på rockemusikk. "Hvorfor påkaller disse unge menneskene demonene med musikken sin?" spurte de da de hørte noen unge fra Vesten spilte rock. Afrikanerne gjenkjente de samme psykiske stimuli som de selv hadde nyttet når de som hedninger ville opprette kontakt med de mørke, demoniske maktene.
Slik musikk blir da også ofte komponert under påvirkning av alkohol og andre narkotika. Noen av disse komponistene har også fortalt at de mottok melodiene etter å ha tilbedt Satan for å få en ny melodi.
Rock-preget pop-musikk er ubrukelig for kristne
Etter en mengde kyndige personers vurdering er det klart at det er ikke bare spørsmål om kunstnerisk smak når det gjelder å vurdere de etter-kristelige musikkmotene. Musikk som enten er importert fra en hedensk kultur, eller gjenskapt i Vesten etter hedenske forbilder, må vurderes i den sammenheng der den hører heime. Mange kristne som har tatt problemet alvorlig og satt seg inn i hva det dreier seg om, har klart og entydig sagt fra at dagens rock-pregede pop-musikk er ubrukelig i all kristen sammenheng.
I tidsskriftet "Fast grunn" tok rektor Jon Kvalbein opp problemet: "Er denne musikken egnet til bruk i kristen sammenheng? Skal vi gi grønt lys for en såkalt "kristen rock" der et kristent budskap knyttes sammen med en musikkform som har sine røtter i en antikristelig kultur? Etter min vurdering må svaret være enkelt: Nei."
Kvalbein mener at her må en følge bibelordet: "Skikk dere ikke lik med denne verden. Ellers kan det gå som med Israelsfolket, da Guds dom over deres festforsamlinger kom til uttrykk gjennom profeten Amos' ord: "La meg slippe dine larmende sanger!" (Amos 5,23).
Blant evangeliske kristne i Europa er det få som i etterkrigstiden har talt og skrevet med større åndelig autoritet enn Basilea Schlink. Hun var grunnlegger og livslang leder for den evangeliske Mariasøsterbevegelsen i Tyskland. Mariasøstrene har senere tatt opp arbeid i en rekke land, bl.a. i Norge. I flere bøker og brosjyrer har Mor Basilea sett i Bibelens lys en rekke av tidens aktuelle problem.
Om "Forførelse på det musikalske område" skriver hun også. All musikk er inspirert av en ånd, det er derfor avgjørende hvilken ånd som er inspirasjonens kilde. I siste instans er det ikke en vises ord og tekst som er det viktigste, men heller ånden bak musikken. Derfor sier Bibelen - nettopp der det er tale om å spille og synge i menigheten (Ef 5): "Bli fylt av Ånden! Her er det helt tydelig at det er Den Hellige Ånd det tales om.
**************
Når hedninger omvender seg og blir kristne, hører det med at de brenner sine husguder og fetisjer, de tar avstand fra den slags musikk som hører til i deres hedenske religion, og de holder seg borte fra de demoniske kult-festene og -stedene. Men i våre land blir avleggere av denne musikken ikke bare overtatt og brukt i religiøs sammenheng, men det kommer stadig mer opphissende, mer øredøvende og sanselige komposisjoner. Jo villere og uhyggeligere de er, jo mer populære synes de å være.
Men Kristus lar seg ikke knytte sammen med det som er inspirert av hans fiende. "Hvilket samfunn er det mellom Kristus og Belial?"
I stor grad er det Satan som er kraften i denne musikken, og han bruker den for å hente seg utallige unge som bytte.
Selv om slik musikk blir gitt ut for å bli brukt i tjeneste for evangelisering, må det sies klart ifra: Etter Guds ord må de kristne forkaste den.
"Rock and roll" og "Beat"-musikk har alltid på en eller annen måte å gjøre med brutale aggresjoner og seksuell opphisselse. I siste instans er det besvergelse og trolldom, noe fra helvetet selv.
(Slik skriver den milde Moder Basilea i heftet "I dragsuget", utgitt i kommisjon hos Lunde Forlag.)
Hvem har ansvaret for at de unge blir forført?
Til tross for at mange - i flere land - på overbevisende måte har pekt på at dagens rock og popmusikk er et effektivt middel i kampen mot kristen tro og livsholdning, blir stadig nye ungdomsgrupper forført til å dyrke slik musikk under religionens kamuflasje.
Hvem har ansvaret for at slikt kan skje?
Deltakerne har sitt ansvar, og det er de som i lengden får lide mest fordi de lar seg lokke inn på mengdens "brede vei" - og avviser Mesterens kall.
Men ellers er det i mange tilfelle voksne mennesker som samler unge og ber dem bli med i grupper og kor hvor de forsøker seg med å bruke religiøse tekster til de hedenske tonene. Slike voksne må sies å virke som forførere i undomsflokkene. Deres ansvar er enda mye større, de skulle vite bedre; de ødelegger manges musikk-moralske dømmekraft.
Hva så med oss andre, har vi noe ansvar?
Er det ikke her som så ofte at forfallets foregangsmenn og -kvinner lykkes i sine eksperiment med de unge, fordi flertallet av jevne kristne kvinner og menn ryster oppgitt på hodet over forfallet, men ikke gjør noe mer?
Ja, hva mer kan en gjøre?
Det er ihvertfall nødvendig for samvittighetens skyld å si fra om at den som aktivt eller passivt medvirker til at dagens unge bruker hedenskapets og revolusjonens toner og tror dette kan kombineres med kristendom, forfører de unge.
Hvis mange nok av de kristne som vet dette er sant, sa tydelig fra om det, kunne utglidningen reduseres noe.
Men da blir det nødvendig å gi dette alvorlige budskapet klar adresse og si til den det gjelder:
DU ER MANNEN!
Forrige
