PASTOR DIOTREFES
som nektet apostel Johannes prekestolen
Kristne menigheter har hatt og har mange slags ordninger. Mange kan tjene evangeliet. Men alle ordninger kan misbrukes.
I selve NT er det en historie som viser at også i en apostolisk menighet ble det ugreie som selv i våre dager synes å være grov, ja, nesten utrolig.
Historien kan en lese ut av 3. brevet fra Johannes. Dette korte kapitlet på til sammen 15 vers forteller tragedien hvor en Diotrefes "gjerne vil være førstemann". Forfatteren av brevet, apostelen Johannes, har skrevet til hans menighet, men "Diotrefes tar ikke imot oss. - Han baktaler oss med vonde ord, selv tar han ikke imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten."
Ja, slik forteller Johannes om denne apostoliske menigheten.
Etter evangelisk tro hadde apostlene spesielt to oppgaver. De fullførte det endelige vitnesbyrdet om Kristi ord, slik det er å finne i de 27 skriftene i NT. Og de "satte inn eldste" og organiserte lokalmenigheter, der ordet om omvendelse og syndenes forlatelse ble mottatt.
En må tro at menigheten som omtales i 3. Joh. også var blitt "organisert" av en apostel, ihvertfall skjedde det i apostolisk tid. "Kirkeordningen" skulle en tro var best mulig under rådende forhold. Likevel er forstanderoppgaven allerede kommet i hendene på en person som bruker sin myndighet til å hindre at åndsbårne predikanter får komme til orde der. Ja, han unnser seg ikke for å stenge døren for apostelen selv!
Og folk som holder med Johannes, støter han ut av menigheten.
Derfor har vi i NT fått et eget brev som viser at det kan bli nødvendig å advare kristne mot menighetens egen "førstemann".
Slik taler Bibelen!
Den fostrer myndige kristne, som bare skal rekne med "sannheten selv" som ufeilbarlig "system". Noe annet finnes ikke.
At kjærlighetens apostel er sterkt opptatt av dette, ser en også i de to andre Johannes-brevene. I det andre brevet taler han om ledere som har vært oppriktige kristne. Men de slår inn på avveier, de blir ikke i Kristi lære. Johannes advarer de kristne i menigheten mot slike, og han sier at om de får besøk av noen slik, må de ikke ta imot dem i sine hus. Den som byr den slik velkommen, blir medskyldig i hans vonde gjerning.
En liknende advarsel finner en i 1.Joh også; både i det andre og i det fjerde kapitlet.
Når en leser advarselen i det tredje brevet, må en virkelig undres. Kunne han ikke ha nøyd seg med å rapportere til de andre eldste i forsamlingen, om slike skandaløse forhold som Diotrefes er eksempel på? Måtte historien fortelles med navns nevnelse? Og senere skulle de femten versene om denne skandalen få plass som ett av de 27 kanoniske skriftene i NT.
Apostelen henvender seg tydelig til foreningsmedlemmene og ber dem forsøke å ordne opp. Var der intet eldsteråd, ingen åndelig myndig leder?
Systemet var sikkert i orden. Men historien viser at synd kan gjennomhulle selv det beste system.
Jesus selv hadde advart sine venner og sagt at noe slikt kan komme til å skje. Det vil komme noen som ser ut som hyrder, men som i virkeligheten er leiesvenner, sier Jesus. - Leiesvennen gjør sin jobb, for betaling.
Det er derfor han kalles leiesvenn. Han er opptatt av stillingen, embetet, prestisjen eller lønnen.
Men Jesus sier ar hyrdesinnet skal komme til uttrykk på den måten at pastoren (=hyrden) om nødvendig våger sitt eget liv for å hjelpe de troende.
De troende skal kjenne den sanne hyrden på røsten, sier Jesus. En skal vurdere den rette hyrden etter hans preken. Det er i prekenen han avslører hva som bor i hans hjerte, om det er kjærlighet til Jesus og hans troende eller ikke.
Det er tydelig at i den apostoliske tid var det den enkelte forsamling - sammen med apostelen, predikanten, som pekte ut forsamlingens leder. Lokalforsamlinges leder blir stundom kalt presbyter (prest), stundom biskop.
Noen hundre år senere ble autoriteten overført til et kirkelig embete. Det er kanskje den mest skjebnesvangre utvikling som har funnet sted i kirkens historie.
Apostlenes arvtakere mente å ha mandat til å forvalte selve apostolatet videre. For å bli reknet som en rett prest, måtte en være ordinert av en som selv kunne hevde han var ordinert av apostelen Peter ("Apostolisk suksesjon"). De hevdet å ha en autoritet som de ikke hadde fått fra den menigheten de skulle tjene. Og de mente å kunne bygge på en tradisjon utenom Skriften.
Reformatorene innså at her lå årsaken til mye av den galskapen som hadde fått kirkelig sanksjon, blant annet avlatshandelen.
Derfor brøt Luther sitt lydighetsløfte til Paven. Og han demonstrerte det på sin fripostige måte ved - sammen med en flokk teologiske studenter - å brenne bannbullen fra Paven.
Vanskeligere var det å skape det nye gode som skulle erstatte det gamle gale. Reformatoren gav skriftlig klar beskjed om at i en evangelisk kirke må forsamlingen selv velge eller utpeke sin egen hyrde, pastor eller prest. Men han visste også at på hans tid var det ikke slike kristengrupper i Tyskland at denne ideelle ordningen kunne tas i bruk og fungere. Det var da de verdslige fyrstene, statsmakten, fikk noe av den samme funksjon i de lutherske statskirkene som paven hadde - og har - blant katolikkene.
Men såpass brudd ble det ihvertfall at når lutherdommen vant innpass i den norske (og danske) kirke, ble ingen utnevnt til prest eller biskop av noen som gjorde krav på å ha del i apostolisk suksesjon.
Men utrolig nok opplever en i luthersk evangeliske kirker at enkelte geistlige påberoper seg embetet som autoritet for sin gjerning, et embete som staten gir og tar tilbake uten å bry seg stort om hva de troende i prestens forsamling mener.
Den ånd som drev Diotrefes, er ikke ukjent i vår egen tid.
Nesten utrolig er det at ellers våkne kristne mennesker ikke skjønner at dette er en dårligere og mer "katolsk" kirketenkning enn det katolisismen står for. De har da plass også for NTs ide om kirketukt.
Av alle de apostolske idealene om ordningen av en menighet har få ting vist seg vanskeligere å praktisere enn kirketukten, Dvs å påtale medlemmers konkrete synd og i nødsfall støte vedkommende ut av forsamlingen. Det er godt vi har historien om Diotrefes i Bibelen som påminning om at det var vanskelig i aposteltiden også.
Bibelens prinsipper er klare nok. Både Jesus selv og NT i det hele rekner med at en kristen forsamling består bare av personer som bekjenner at de tror på Jesus og vil leve etter hans bud, og som ikke lever i strid med en slik bekjennelse.
I vår kirke er det ikke uvanlig å møte den tanken at kirketukt skal ikke brukes. Den mest yndede tekst til å forsvare et slikt syn med, er å finne i Matt. 13. Det er der Jesus svarer disiplene at de ikke skal luke bort ugraset fra åkeren, selv om det er en frukt av Fiendens såkorn. Jesus sier jo at ugraset skal vokse sammen med hveten til høsten kommer. Da skal de samles på hvert sitt sted.
Det er ikke uvanlig å høre dette lagt ut slik at det motsier formaningene om å støte åpenbare syndere og fornektere ut av de kristnes forsamling.
Men Ordet motsier ikke seg selv!
Jesus forklarer jo selv den liknelsen i Matt. 13. Han sier jo med rene ord at åkeren betyr verden - jorda. Her på jorda skal gudfryktige og ugudelige mennesker leve som naboer. Det står ikke at "åkeren er kirken" - eller "vennesamfunnet".
Nei, i forsamlingen skal bare de ønskes velkommen som vil tro på Jesus.
Men pastor Diotrefes er ikke den eneste i kirkens historie som har demonstrert vanskeligheten ved å praktisere kirketukt. Derfor er det så godt at også dnne underlige "førstemann" i en apostolisk menighet fikk sin plass i NTs kanon.
Selv det beste menighetssystem kan komme til kort. Men i forkynnelsen overlever likevel "samfunnet av de hellige".
Forrige
